Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: Glenn Bergstø, menneskerettsforkjemper
Siden Russland invaderte Ukraina, og siden 7 oktober, har godhets-posører i media og sosiale media ropet høyt om boikott av Russland og Israel. Og det forlanges ikke bare boikott av varer og tjenester, men av sport, kunst og kultur.
Som forbruker er det forståelig å velge bort varer og tjenester fra land en av forskjellige grunner ikke liker. Men å nekte land å delta i sport eller kultur er kun motivert av hat og aggresjon.
Vi lever nå i en tid hvor krig er fred. I en tid hvor våpen fortrekkes fremfor diplomati og fredsforhandlinger. Og det «gode hat» er blitt en dyd. Du er en god person hvis du hater de riktige personene og de riktige land. Som inkluderer alle personene i dette land.
Sivile russere og sivile israelere blir stilt til veggs for hva deres land gjør. Musikere skal ikke få lov til å delta i Eurovision og idrettsutøvere skall ikke få lov til å delta i sportsarrangementer.
Det kan virke som om noen tror kriger er vunnet eller tapt gjennom idrett og kultur. Eller hvis Russland vant en fotballkamp ville dette symbolsk signalisere at det internasjonale samfunn godtar deres handlinger.
Men sannheten er at det er mer et symbol på fellesskap og fred.
Idrett, kunst og kultur er et av de viktigste virkemidlene til å forhindre krig og hat.
Idrett, kunst og kultur bringer mennesker sammen. Det skaper en forståelse av hverandre. Det demonstrerer våre likheter og felles gleder. Det er diplomati og fredsforhandlinger satt i praksis.
Når Nord Korea deltok i de olympiske leker i 2018 i Sør Korea marsjerte de nordkoreanske og sørkoreanske utøverne sammen i åpningsseremonien, under Koreas gjenforeningsflagg. Dette tok betydelig diplomati å få til.
President Moon håndhilste på Kim Yo-jong ved starten av OL. Og dette var første gang siden Korea-krigen at et medlem av det regjerende Kim-dynastiet besøkte Sør-Korea.
Også den gang var det protester, som mente at dette legitimerte Nord Koreas regime. Å strekke ut en hånd eller å prøve å inkludere blir sett på som en svakhet, som et tap. De som protesterte mente at hatet burde være absolutt. Ingen forhandlinger, ingen håndhilsing og ingen deltakelse.
Mens de som prøve å gjøre dette mulig så de olympiske leker i Sør Korea som en mulighet. En mulighet for Nord Korea til å bryte et destruktivt mønster av aggresjon. Og i stedet feire noe positivt. Noe som kan potensielt føre til fred.
Krig fører til tap av liv og tragedier det er vanskelig å forstå. Et idrettsarrangement eller en sangkonkurranse fører ikke til tap av liv. Derimot har slike arrangementer har uendelig potensial til brobygging. Landene som taper Eurovision går ikke til krig mot vinneren.
Og selv om det er mange neandertalere (hooligans) som blir sinna og aggressive når deres lag taper har det ikke blitt startet kriger over slike tap. Gleden over fotball kan vi se være forenelig når to unge gutter fra forskjellige land leke timesvis med ballen, uten å forstå hverandres språk eller kultur.
Alle mennesker på jorden, i alle land, i alle kulturer, deler universale følelser som hat, sinne, sjalusi og begjær. Men vi deler også glede, kjærlighet, generøsitet og omtanke. Og det er dette idrett, kunst og kultur kan tilrettelegge, på tross av barrierer.
Det er fanatisk, blodtørstig og hatefullt å kjempe for absolutte boikotter. Hatet er så blindende og sterkt at vi blir lurt til å tro kun krig er løsningen. Fanatismen tillater ikke tap. Og diplomati, fredsforhandlinger, sangkonkurranser og idrettsarrangement blir sett på som tap.
Når det gjelder boikott av varer og tjenester må det påpekes hvor skadelig de forskjellige embargo har vært for begge parter. Og at det er alltid de svakeste, sykeste og fattige som lider mest. Embargo er en effektiv og symbolsk straff, men har aldri ført til fred eller forsoning.
Les flere kommentarer av Glenn Bergstø:
- COVID-19 — Sluttrapporten
- Det grønne gull, har du lyst på et uimotsigelig argument i klimadebatten?
