Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: styreleder i Klimarealistene,
prof. emer. dr. philos. Olav Martin Kvalheim
Sammendrag
I høringsnotat, utsendt av Klima- og miljødepartementet (KMD), ber regjeringen om innspill til målsetting for kutt i CO2-utslipp i 2035 innenfor et spenn på 55 – 80% i forhold til referanseåret 1990. Regjeringen ønsker også råd om utformingen av målet. Regjeringen foreslår at det nye målet skal lovfestes i klimaloven.
Etter COP26 gjorde Stortinget i november 2022 vedtak om å kutte norske utslipp med 55% i 2030 forhold til utslippsnivået i 1990. Norske utslippskutt til og med 2023 er kun 9%, en reduksjon fra 51.3 millioner tonn CO2-ekvivalenter (MtCO2e) i 1990 til 46.7 MtCO2e i 2023. Vi mangler altså fortsatt 23 MtCO2e for å nå politikernes svært ambisiøse CO2-mål for 2030. Ifølge Parisavtalen må et eventuelt mål for 2035 vise en progresjon i forhold til målet for 2030, men vi bør merke oss at det også er et krav at mål skal være realistiske i forhold til oppnåelse. Historikken over tid viser med all tydelighet at det er urealistisk å oppnå de kuttene man har forpliktet seg til. Dette faktum har ikke stoppet regjering og Stortingsflertall fra å melde inn nye forsterkede, og stadig mer uoppnåelige mål; senest i november 2022 med en økning fra 50% til 55% for 2030.
Så langt løser Norge sine forpliktelser med å kjøpe klimakvoter. Dette systemet innebærer at vi betaler for utslippskutt i andre land. Prisen de to siste årene har variert innenfor intervallet 50-100 EUR per tonn CO2-ekvivalenter. Imidlertid skal tilgangen på klimakvoter gradvis reduseres slik at prisen går opp for at det skal «lønne seg» å investere i innenlandske CO2-kutt. Man bør merke seg at kvotene blir mye dyrere når tilgangen på kvoter minker samtidig som våre forpliktelser øker i takt med økt politisk ambisjonsnivå. Høringsnotatet fastslår likevel ganske bekymringsløst at «Deltakelsen i kvotesystemet vil være et av hovedvirkemidlene for å oppfylle Norges klimamål for 2035.»
Norge samarbeider med EU for å kutte CO2-utslipp. Men på et avgjørende punkt har Stortingsflertallet gjort et annet valg enn EU. Det gjelder innenfor området opptak av CO2 i skog. Mens EU regner netto-opptak av CO2 i skog, har norske politikere valgt å kun regne med opptak fra nye skogtiltak, som for eksempel planting. Dette valget om å avvike fra EUs regelverk om netto-opptak av skog er estimert til et årlig tap på minst 10 MtCO2e i utslippsregnskapet og tapet øker kraftig etter 2040. Med dagens priser på klimakvoter innebærer dette allerede en årlig kostnad på minst 5-10 milliarder kroner. Denne kostnaden vil øke etter hvert som tilgangen på kvoter blir mindre og skogens netto-opptak øker.
Historikken så langt viser med all tydelighet at Norge er i ferd med å male seg inn i et hjørne hvor et høyt ambisjonsnivå for utslippsreduksjon (med liten global effekt siden våre utslipp utgjør kun ca. 1 promille av totalutslippet) allerede innebærer store utgiftsforpliktelser. I tillegg blir det press for utflytting eller nedlegging av vår tradisjonelle kraftkrevende industri og annen virksomhet som en konsekvens av vesentlig høyere kraftpriser her hjemme i kombinasjon med langt mer fordelaktige produksjonsbetingelser i økonomiske sektorer utenfor EU som ikke er underlagt begrensninger i CO2-utslipp.
Det er en oppfordring, men ikke et krav i Parisavtalen om at nye mål for 2035 skal meldes inn. I lys av historikken og krav om realistiske utslippsmål, anbefaler Klimarealistene at økte mål for CO2-utslipp ikke meldes inn nå. Derimot mener vi at Norge må innføre samme regler som EU for CO2-opptak i skog.
Bakgrunn og diskusjon
Regjeringen etterspør også synspunkter på ambisjonsnivå for CO2-kutt i relasjon til konsekvensene av måltallet innenfor det spennet som regjeringen foreslår. Klimarealistenes råd er at man ikke øker ambisjonsnivået utover 55%. Begrunnelsen er at det ikke er realistisk å nå dette målet uten enorme skadevirkninger for det norske samfunnet, blant annet «svekkelse av kraft- og effektbalansen og økte priser på kraft siden bruk av fornybar kraft er en forutsetning for mange av klimatiltakene i Norge» som det står i høringsnotatet. Fall i arbeidsmarkedet og redusert produksjon er en annen alvorlig konsekvens av økte CO2-kutt, sitat: «og da særlig i kvotepliktig industri, hvor aktivitetsnedgangen anslås til nær 20 prosent.» Også arbeidstakerne påføres store utgifter. Sitat: «Den samlede privatøkonomiske kostnaden for å redusere utslippene anslås til 45 milliarder kroner.» Og dette skjer samtidig som sitat: «reallønningene faller når klimapolitikken strammes til.»
Et økt norske bidrag til CO2-kutt vil heller ikke ha målbar virkning på CO2-utslipp globalt siden norske utslipp kun utgjør ca. 0.1%. Sterk pågående økning av CO2-utslipp globalt som følge av at det kun er Europa, USA og andre vestlig orienterte land som har pålagt seg selv utslippskutt, gjør også at Norges relative andel av CO2-utslippet reduseres. Dette utgjør det store paradoks i norsk klimapolitikk som regjeringens forslag nå bare forsterker: CO2-reduksjoner er hovedsakelig en øvelse begrenset til vestlig orienterte land, mens utslippene og bruk av fossile brensler, spesielt kull, øker i resten av verden. Bildet vil forsterkes ytterligere når USA, etter all sannsynlighet, på ny trekker seg ut fra Parisavtalen. EU/EØS svarer for drøyt 6% av de globale utslippene, mens USA står for ca. 13%. Med USA ute vil bare 11-12% av verdens utslipp være underlagt konkrete forpliktelser om kutt iht Paris-avtalen. Kontrastene mellom Norges mikroskopiske evne til å kunne bidra til justeringer av dette utslippsbildet globalt og de belastninger landets næringsliv, industri og befolkning utsettes for, blir derfor bare sterkere og sterkere. Det er åpenbart at vi her mest driver med symbolpolitikk som er svært kostbar for det norske samfunn og uten klimatiske konsekvenser overhodet.
Til tross for disse kjensgjerningene argumenterer regjeringen i høringsnotatet for å opprettholde særnorske selvvalgte regler for skog- og arealbruk fra 2021 om at kun addisjonelle opptak og utslipp skal regnes inn mot måloppnåelsen. Folkelig sagt blir man her «mer katolsk enn paven» for dette står i sterk kontrast til EU som faktisk anbefaler å regne netto-opptak av CO2 i skog som utslippsreduksjon i klimaregnskapet. Nettoopptak regnes som differansen mellom CO2 som bindes i tilvekst og avgang (hogst, drenering av organisk skogsjord og naturlig mortalitet).
I 2022 var netto-opptaket i norske skoger 18,1 MtCO2e. Det totale utslippet av klimagasser i Norge i de øvrige sektorene var samme år 48,9 MtCO2e. Netto opptak i skog tok dermed hånd om 37% av utslippene i de øvrige sektorene [1].
Videre: I høringsnotatet hevder KMD at «Netto-opptak i (skogs- og arealbruks-) sektoren viser en nedadgående trend de neste to tiårene, men framskrivinger viser et økende netto-opptak i tiårene som deretter følger, uten politikk for å styrke opptaket eller redusere utslippet.» Siste del av dette utsagnet, sammen med informasjonen på Regjeringens hjemmeside [2] om at vi taper minst 10 MtCO2e årlig i opptak med å ikke inkludere skog med samme regler som EU, understreker at skog må inkluderes med samme regelverk som EU i revisjonen av Klimaloven i 2025. Det er derfor meget skuffende at høringsnotatet i stedet følger opp med følgende utrolige påstand: «Den nedadgående trenden viser likevel at det sannsynligvis ikke ville vært enklere for Norge å nå et mål ved å inkludere skog fullt ut i et nettomål.» Vi konstaterer at dette står i grell kontrast til det som står å lese i utsagnet over og på regjeringens egen hjemmeside [2] om at netto-opptaket av CO2 vil øke etter 2040. Allerede i dagens situasjon, med minst 10 MtCO2e i netto CO2-opptak, kunne Norge fulgt en langt slakere og mindre kostbar bane i utslippskuttene mot 55%-målet for 2030 enn det som nå er tilfelle. Vi kunne for eksempel droppet naturødeleggende elektrifisering av olje/gass-produksjonen.
Høringsnotatet inneholder også, etter vårt syn, en misvisende påstand om skogens bidrag: Sitat: «Klimaendringene medfører i seg selv en betydelig usikkerhet om netto-opptak i skogen fremover. Denne usikkerheten i skog- og arealbrukssektoren vil være uheldig å ta med inn i Norges klimamål.» Til dette må det repliseres at klimakvoter for det første, tross kostnader, kan brukes til å balansere eventuell nedgang i skogens opptak frem til 2040. For det andre, vil økt CO2 i atmosfæren og økt nedbør slik klimamodellene spår, gi økt vekstrate og dermed økt opptak i skog. Og fra 2040 er alle enig om at netto-opptak i skog bare øker.
Merk også at i beregningsmetoden for CO2-opptak i skog som er brukt, regnes hogst av tre som et tap. Man glemmer at hogst i stor grad gir en indirekte CO2-reduksjon ved at tre-baserte produkter, for eksempel bygningsmaterialer, gir bidrag til langvarig CO2-lagring, og at tre erstatter produkter som gir CO2-utslipp i andre økonomiske sektorer. Inkluderer man dette bidraget i CO2-regnskapet, leverte Norges skogbaserte sektor et reelt positivt bidrag på 30 MtCO2e i 2022, altså 62% av utslippet i Norge dette året [3]. Holmgren som har gjort disse estimatene, har omfattende ekspertise innen internasjonalt arbeid med skog, miljø og klima, inkludert ledelse av det internasjonale skogforskningsorganet Center for International Forestry Research (CIFOR) og FNs Food and Agriculture Organization (FAO) skogressursutviklingsprogram, og koordinerte hele FAOs arbeid relatert til klimaendringer [3]. Holmgren har beregnet at bidrag fra Norges skogbaserte sektor vil øke til ca. 35 MtCO2e i 2035 for så å falle til knapt 30 MtCO2e i 2040, men deretter igjen stige til drøyt 40 MtCO2e på slutten av dette århundre [3].
Uten den selv-valgte norske særregelen for CO2-opptak i skog- og arealbruk, kan altså skogbruket om noen tiår dekke opp størstedelen av det norske CO2-utslippet. Dermed kunne Norge langt på vei ha dekket sine kutt med innenlandske reduksjoner i stedet for å kjøpe klimakvoter som blir dyrere etter hvert som tilgangen gjennom samarbeidet med EU reduseres mot planlagt null i 2040.
De største utslippssektorene i Norge er petroleumsindustrien (11.5 MtCO2), industri (10.8 MtCO2CO2), veitrafikk (8.0 MtCO2) og annen transport (7.7 MtCO2). Den norske petroleumsindustrien er viktig både for den rolle den spiller for energisikkerheten i EU og som selve bærebjelken i den norske velferdsstaten. Denne industrien bidrar med omtrent 2/3 av selskapsskatten, store utbytter gjennom statens eierandeler og svært mye personskatt til staten og kommunene som huser ansatte og leverandørindustri. Dette er lønnsomme arbeidsplasser med et høyt lønns- og skattenivå.
Bransjen er under press for elektrifisering av mange plattformer til erstatning for tilgjengelig kortreist og miljøvennlig naturgass. Merk at 60% av forbrenningsenergien i naturgass kommer fra hydrogen med vann som utslipp. Vind som alternativ innebærer derimot at det må bygges vindkraftparker som vil føre til store naturødeleggelser på land eller til svært dyr kraft om de bygges til havs. Vindparker gir også problemer med regularitet i elektrisitetsproduksjonen og for havvind blir i tillegg vedlikehold av turbinene både krevende og dyrt. Kostnaden for elektrifisering av produksjonen offshore med vindkraft på land er beregnet til 50 milliarder kr. Prisen blir langt høyere med havvind og kan føre til tidlig nedstengning av ellers lønnsom olje- og gassproduksjon og derved ressurstap og redusert eksport av energi til Europa. Kostnaden og naturødeleggelsen som elektrifiseringen medfører gir null CO2-kutt. Den naturgassen som man kutter lokalt på plattformene, vil bli eksportert til Europa og innebærer dermed kun en flytting av utslipp.
Elektrifisering av sokkelen vil kreve mer nett som belastes alle kunder og produksjonen og selve utbyggingen av vindkraften fører til store CO2-utslipp. Elektrifiseringen bidrar dermed ikke til klima- og miljøvennlige CO2-kutt i denne sektoren, men kun ulemper for så vel petroleumsindustrien, som blir mindre lønnsom, og for forbrukerne og landbasert næringsliv som må dekke en større del av statens utgifter gjennom skattlegging for å dekke opp mindre overskudd og dermed mindre skatt fra olje- og gassnæringen.
Samme problematikk gjelder for store deler av den landbaserte kraftkrevende industrien som gir CO2-utslipp, for eksempel gjødselproduksjon der hydrogen fra naturgass må erstattes med hydrogen fra elektrolyse som igjen vil kreve storstilt utbygging av vindparker. Metallproduksjon er en annen forholdsvis stor utslippskilde siden karbon brukes som reduksjonsmiddel med CO2-utslipp som resultat. Men den enorme energien som kreves kommer fra CO2-fri fornybar vannkraft. Videre CO2-reduksjon krever enten dyr CO2-fangst eller endring til en hydrogenbasert prosess. Begge valg blir svært kostbare.
Da gjenstår kun veitrafikk og annen transport som alternativer for nasjonale CO2-kutt. Store deler av bilparken er fornyet med elektrisk drift, men mye av tungtrafikken må fortsette med fossilt drivstoff i overskuelig fremtid. Vi kan konkludere med at uten å inkludere CO2-opptak i skog blir de norske CO2-målene i praksis umulig å oppnå.
Så kan det innvendes at dyre og miljøskadelige innenlandske CO2-kutt kan unngås ved kjøp av klimakvoter, men dette blir bare en kostbar utsettelse siden sitat: «Den samlede kvotemengden i det europeiske kvotesystemet skal reduseres kraftig fremover. Det er ikke tatt beslutninger om perioden etter 2030, men dagens reduksjonsregler vil medføre at kvotemengden vil være netto null før 2040 for de utslippene som i dag omfattes.» Så kvoteprisen vil øke og målet om netto null i 2050 er fremdeles en premiss i Parisavtalen.
På tross av de forhold som høringsnotatet påpeker har Miljødirektoratet (MD), utrolig nok, anbefalt at Norge melder inn et mål for 2035 om å redusere utslipp tilsvarende minst 80% hvorav nasjonale kutt skal stå for 60% sammenlignet med referanseåret 1990. Statistisk sentralbyrå har beregnet en marginalkostnad på 5100 kr. pr. tonn CO2-ekvivalenter med innenlandske kutt på 60%. I høringsnotatet anslås marginalkostnaden på 12300 kr. med et mål på 80%. MDs CO2-mål strider mot kravet om at kutt skal være kostnadseffektive. I tillegg vil (målet), ifølge høringsnotatet, kunne ha betydelige effekter på kraftmarkedet og 20% aktivitetsnedgang i kvotepliktig industri med tilsvarende redusert produksjon og verdiskapning og negative konsekvenser for arbeidsmarkedet.
Det virker som MD i sine anbefalinger har mistet bakkekontakten totalt. Vi har også registrert at MD i 2024 har lagt inn vedfyring som utslipp i sine anbefalinger til klimaplaner i kommunene på tross av at vedfyring er 100% klimanøytralt ved at CO2 som frigjøres ved forbrenning inngår i det naturlige CO2-kretsløpet.
Et annet problem med å sette nye klimamål er at de, i henhold til Parisavtalen, skal vise en progresjon. I høringsnotatet tolkes det dithen at «Norge ikke kan ha et klimamål for 2035 som ikke er en progresjon fra gjeldende mål under Parisavtalen eller er mindre ambisiøst enn 2030-målet, og Norge kan derfor ikke gå over til å telle med skog fullt ut i 2035, uten samtidig å øke måltallet tilsvarende.» Dette mener Klimarealistene er feil siden det var en katastrofal utelatelse av Storting og regjering å ikke ta med netto-opptak i skog når EU faktisk har oppfordret til nettopp det. Videre har bortfallet av russisk gass til EU gjort at høy norsk gassproduksjon er nødvendig både for EUs energisikkerhet og for leveranser av naturgass til europeisk industri.
At vi har en 100% fornybar energiproduksjon i vannkraften skal også tas hensyn til. Da er det jo et stort paradoks at det skal være Norge, som etter Island har verdens reneste CO2-frie energimiks, skal være det land som norske politikerne og byråkrater foreslår å belaste hardest, med mikroskopisk effekt på CO2-utslipp globalt og null påviselig klimaeffekt. Og det i en verden som ellers ikke ser ut til å ta de samme CO2-øvelser alvorlig i form av bindende konkrete utslippsreduksjoner, men der langt de fleste land utenfor EU/EØS tvert imot øker sine utslipp dramatisk.
Alle disse momentene taler for at netto-opptaket i norske skoger vil kunne regnes inn uten at de skal balanseres mot nye CO2-kutt.
Konklusjon
I høringsnotatet står det at «Det følger av Parisavtalens artikkel 4 at land skal utarbeide, melde inn og opprettholde suksessive, nasjonalt fastsatte bidrag (klimamål) som de akter å realisere.» Historikken har vist at nåværende mål er urealistisk mht måloppnåelse og at man ikke bør øke ambisjonsnivået ytterligere.
Klimapolitikken har allerede nå store konsekvenser for befolkningen og næringslivet gjennom dyrere strøm, klimarelaterte avgifter på blant annet drivstoff og bruk av mange titalls milliarder årlig fra Statens pensjonsfond (Oljefondet) for å finansiere klimapolitikken. Disse milliardene kunne alternativt blitt anvendt til infrastrukturtiltak og til helse- og velferdstjenester for befolkningen.
Ved å ta inn skog på linje med EUs regelverk og ikke øke ambisjonsnivået for CO2-kutt, kan man unngå mange dyre naturødeleggende (vindkraftparker) og energisløsende tiltak (CO2-fangst, elektrifisering av sokkelen, fremstilling av hydrogen og batteriproduksjon) som er nødvendig for å nå urealistiske politiskbestemte CO2-mål som har null effekt på både lokalt og globalt klima. Man kan også unngå ustabil strømproduksjon som gir høye strømkostnader for forbrukerne og næringslivet og er ødeleggende for norsk industris konkurranseevne. Det er et paradoks at region sør-vest, som produserer mest strøm i hele landet, er den regionen som eksponeres mest for skyhøye strømpriser. Det sier det meste om en klima- og energipolitikk som har spilt fullstendig falitt.
Referanser
1 Skogens klimagassregnskap — Bærekraftig skogbruk i Norge (nibio.no)
2 Spørsmål og svar om skog og klimamål – regjeringen.no
Først publisert hos Klimarealistene
