Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Innlegget er første gang publisert hos Fakta360 den 18. des. 2024
Nok en gang får vi en glimrende oversikt over all uvett og de harde fronter som har dannet seg i klimasaken fra Erik Bye. Det er enorme pengebeløp og prestige som står på spill for de involverte, men de blir gang på gang avkledd og bekreftet naken av vitenskap når den brukes slik vitenskap skal brukes. (red. anm.)
Nå har nettopp Donald Trump vunnet presidentvalget i USA for annen gang. En av de oppgavene han har satt seg fore er å ta USA ut av Paris-avtalen, som mye av den pågående og høyst aktuelle klimadiskusjonen er basert på.
Som en av verdens største økonomier og utslipper av CO2 forventes dette å ha store konsekvenser for den videre klimadebatten i IPCC, FN, EU og alle FNs medlemsland. Klimasaken griper inn i det politiske liv i hele verden, så dette tidspunktet anses å være velegnet til en oppsummering av det som har skjedd siden opprettelsen av IPCC i 1988 og frem til det neste COP-møtet (nr. 29) som avholdes i Baku, Aserbajdsjan, i november 2024.
Og det er ingen grunn til å tvile på at Trump vil trekke USA ut av Paris-avtalen.
Einar R. Bordewich, Fakta360
Av: Erik Bye – Artikkelen er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Begynnelsen
Det hele begynte med IPCCs første hovedrapport AR1 (FAR) der det ble slått alarm om menneskeskapte klimaendringer som følge av utslipp av fossilt CO2. Det var den CO2-mengden som var knyttet til kull-, olje- og gassproduksjon. Det ble annonsert en risiko for at den globale temperaturen kunne stige 4-6˚C. Det ble bare slått fast, uten dokumentasjon at det var viktig å holde seg under 2 graders oppvarming i 2100, sammenliknet med før-industriell tid.
1. En dråpe er nok
Det ble tidlig påpekt at det var helt usannsynlig at så lite som 0.04% CO2 i atmosfæren kunne påvirke den komplekse atmosfæren, som bl.a. annet besto av om lag 3200 GT CO2. Da var argumentet at det var som å fylle et badekar til randen. Deretter ville en liten mengde vann føre til at det rant over. Og denne mekaniske modellen trodde klimaforskerne tydeligvis på selv.
2. Føre var
I perioden 2005 – 2010 snakket klimaforskerne om at vi handlet under usikkerhet og at det var viktig å være «føre var». Det gjaldt å handle slik at vi unngikk risikoen for bl.a. å oppleve ekstrem global oppvarming. Med temperaturer opp mot 4-6 grader over før-industriell tid. Og det beste eksempelet de viste til, mtp. føre var, var at du forsikrer jo huset ditt mot brann. Alle håper det ikke skal brenne, men om det skulle skje, er du forsikret mot ruinen. Men dette eksempelet er jo faktisk uten mening. I tilfellet med klima er det snakk om noe som ingen har opplevd før. Hva er det vi da forsikrer oss mot? Selv Kåre Willoch, av alle, gikk på denne bløffen. Han understreket gang på gang dette med føre var, og eksempelet med husforsikring. Etter hvert døde dette håpløse narrativet ut!
Et eksempel på føre var-tenkning: https://www.dagsavisen.no/…/klima-loftebrudd-om-fore-var
3. Hockey-kølla til Michael Mann
Den alvorligste svindelen i klimasaken er uten tvil hockey-kølla til Michael Mann. Modellene hans har blitt avslørt flere ganger, og har hver gang vist fullstendig feilaktige resultater. Jeg støtte på omtale av Hockey-kølla første gang i boka til Onar Åm:
«Kampen om klimaet. Til forsvar for menneskeheten», (2007).
Den første utgaven av Modellen kom i 1998. Resultatet av modelleringen var som vi alle har hørt om, en temperaturkurven som gikk rett til himmels, som skaftet på hockey-kølla, se bildet. Det var bare den haken ved det hele, at også tilfeldige tall ga samme fasong! Modellen var basert på tre-ring-data, men modellen var åpenbart feil skrudd sammen.
M. Mann korrigerte sin modell, men den ga fortsatt samme form. I følge modellen ville temperaturen stige ca. 0.04˚C pr. år, altså 4 grader innen 2100. Den første avsløringen var det statistikerne Ross McKitrick og Steve McIntyre som sto for. De to må åpenbart ha hatt mistanke om at det var mer feil med modellen. Det ble mye stridigheter om å offentliggjøre data og prosedyrer. Da dette var unnagjort fant de to fortsatt at det var en fundamental feil i modellen. Datasettet som ble benyttet til å konstruere modellen, dvs. kalibreringen, viste seg å bli brukt to ganger, altså dataene ble duplisert i modellen. Da det ene settet ble fjernet, forsvant hockey-kølleformen.
Snakk om vitenskapelig svindel, og avslørt takket være McKitrick og McIntyre.
Her er noen omtaler av denne kriminelle historien:
- Hva skjedde med hockeykølla?
- IPCCs hockeykølle – en skam for vitenskapen
- Global Warming: Paleoclimate / Hockey Stick
Og her er antakelig et forsøk på å avvise avsløringene til McKitrick og McIntyre: What evidence is there for the hockey stick?
Men Michael Mann var ikke typen som la seg ned. Han skal ha gitt utrykk for at han var en del av Nobel-prisen i 2007. Han hadde visstnok et Nobel-diplom hengende på kontoret sitt
Nå i ettertid vil jeg advare de som leser klimaboken til Bjørn Samset: «2070 Alt du lurer på om klimakrisen, og hvordan vi kan komme oss forbi den» (2022). Han skryter av modellen, og mener at den og Michael Mann er feilfrie.
4. Summary for Policymakers
Her åpner tittelen for en ubehagelig assosiasjon, nemlig at klimasaken er mer politikk enn vitenskap. IPCC utarbeider hovedrapporter som er på flere tusen sider, nå foreliger AR1 – AR6, og de er i gang ned AR7. Dette er en faglig rapport, en oppsummering av klimasaken slik den står ved rapportidspunktet. Alle som kjenner til hvordan en politiker jobber, vil vite at vedkommende ikke leser tusenvis av sider i en enkelt rapport. I tillegg til mengden har selvfølgelig ikke politikerne noe grunnlag for å få med seg innholdet i ren vitenskapelig rapport. Da bearbeides stoffet til en kortfattet form, tilppasset politikerne. Men mange standpunkter blir omformulert, slik at de blir politisk akseptable.
5. Klimamyter
Et av de verktøyene klimaforskerne brukte for å nedkjempe kritikken mot IPCC her i Norge,, var bruken av Klimamyter! Det var det det trehodede trollet: CICERO, Bjerknessenteret og Met Inst. som satte opp listen med Klimamyter og de første ble produsert i 2008. Her e en liste over de Klimamytene som ligger på nett nå:
Det trollet aldri forsto var at klimamytene slo tilbake på dem selv, som fininnstilte boomeranger. En ting var at mytene hjalp Klimarealistene til å finslipe sine argumenter. Men, hjelpen til selvdestruksjon ble aldri forstått. Her er et eksempel på en slik Klimamyte:
«Forskerne er uenige om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte»
Dette skal altså være en påvstand som kritikerne hevder. Hvor klimaforskerne henter den slags fra er ganske ubegripelig. Dette illustrerer lavmålet til klimamytene, og blir en form for selvoppfyllende profetier.
Det eksisterer ingen fagfellevurdert artikkel i et vitenskapelig tidsskrift som har støttet «hypotesen» om menneskeskapte klimaendringer som følge av utslipp av fossilt CO2.
Allerede i 2009 ble varmeteorien til Arrhenius falsifisert:
I 2013 ble det påvist at temperaturen endret seg før CO2-nivået, da kunne ikke CO2 være årsaken. På denne måten ble mytene rettet mot skeptikerne det stikk motsatte, de rammet klimaforskerne, uten at de fikk dette med seg. Faktisk ble det slik at mytene fungerte som en hjelp til å formulere skeptikernes standpunkter mer spisset, og mer treffende mot det meningsløse budskapet klimaforskerne fremførte.
6. Filmen til Al Gore og skolen
Filmen til Al Gore: «En ubehagelig sannhet» («An unconvenient truth») ble ønsket brukt i undervisningen, bl.a. i England. Men, etter en domsavgjørelse ble det bestemt at det bare kunne skje med bruk av en veiledning. Veiledningen tok for seg alle feil og mangler, slik at klimastoffet ble korrekt fremført.
Dette var tydeligvis ikke nødvendig her i Norge. Her ble filmen ønsket varmt velkommen av ministeren Djupedal, uten noe forbehold. Her fremstår ministeren og byråkratiet som en faglig enhet og anbefaler et undervisningsopplegg med åpenbare feil. Dette var muligens et omen, vi ville møte et offentlig Norge i klimasaken som var kunnskapsløse. Og ikke bare det, de manglet sansen for kildekritikk, og i skolesammenheng er det selvfølgelig en trusse, en ubehagelig sannhet.
Brevet til skolene: ”Den ubehagelige sannheten” – en film som gjør deg klokere. Se den med dine elever.
7. Klima i skolebøkene
I 2007 kom klima inn i skolebøkene, med de samme påstandene som ble brukt i den daglige debatten. Det ville bli varmere, våtere og villere. Tellus 10 var en av de skolebøkene som pekte seg ut. Boka brukte Hockey-kølla til Michael Mann som blikkfang, og grafen viste en temperatur som gikk rett til værs. Her måtte leseren være skapsindig, det kunne se ut som om det var reelle observsjoner som lå til grunn for grafen fra 2010 og til 2100, se grafen på bildet.
Og boka tok ingen forbehold, den globale temperaturen ville øke som følge av den fossile CO2’n. Og skolefolket fulgte påstandene om en mulig ekstrem temperaturøkning. Kampen om å redde klimaet ble tatt inn i læreplanen:
8. Det trehodete trollet
I 2012 ønsket Klimarealistene at Naturheftet deres skulle brukes som støttelitteratur i VGS. Heftet ble sendt til alle norske skoler, med anmodning om å benytte det i undervisningen. Dette fikk de tre institusjonene CICERO. Bjerknessenteret og Met inst. høre om. De reagerte på at det kom litteratur inn på skolen som var i opposisjon til IPCCs budskap og det de tre institusjonene oppfattet som konsensus. De sendte dermed brev til alle rektorene på VGS og forlangte at Naturheftet ikke ble benyttet i undervisningen. De gikk så langt som til å påpeke at det ikke var rimelig at utenforstående organisasjoner skulle bidra. til undervisnibgsstoff. Og spesielt ikke organisasjoner som hadde syn som stred mot klimasynet til det offisielle Norge. Og slik ble det. Naturheftet ble avvist som tilleggslitteratur.
Nå i ettertid har CICERO fått innpass i skolesystemet, og bidrar med prosjekter basert på det godkjente offisielle klimasynet!
9. Klimaklok i skolen
Da klimasaken kom på kartet som tema i skoleverket var det åpenbart at lærerne ikke hadde kompetanse til å undervise. Da ble det startet et landsomfattende endagerskurs for lærerne i Ungdomskolen. Dette ble initiert av Miljødirektoratet i samarbeid med Undervisningsdirektoratet. Siri Kalvig og Kikki Kleiven fikk ansvaret for innholdet og gjennomføringen. Jeg hadde gleden av å bli invitert til å delta, så beretningen her er basert på egen erfaring. Og dette var en ensidig fremstilling av IPCCs budskap om CO2-global oppvarming. Med referat fra en polfarers isopplevelser og en ukritisk dogmatisk klimadosering uten en kritisk motforestilling. Typisk hadde ikke kurslederne tenkt på å avsette tid til spørsmål fra salen, så det hele fortonet seg som en monolog med en ensidig, ukritisk formidling av redselen for en ekstrem menneskeskapt global oppvarming helt ute av kontroll. Og de sparte ikke på forførende og spektakulære effekter. Som da Kalvig, på video, måtte redde seg på land, med hav til knes og ski på bena, for å unngå angrep av en hai som hadde forviklet seg, pga. «det varme havet».
Dette er omtalt her: «Skolen tier om naturlige klimaendringer»
10. El Ninjo 1998
Dette var en kraftig El Ninjo, som kan sees på UAH-grafen til Dr. Roy Spencer, se bildet. På det tidspunktet var det liten kunnskap her hjemme om værsystemet ENSO, som opptrer langs ekvator, og består av en varm fase (El Ninjo) og en kald fase (La Nina). Fenomenet beveger seg østover langs ekvator og består av en omveltning av varmt og kaldt vann i havet. Starter vi med El Ninjo, vil den varme fasen bli etterfulgt av den kalde fasen, og bringe systemet tilbake til utgangspunktet. Imidlertid ble fenomenet i 1998 brukt som et resultat av ekstrem global oppvarming og at temperaturen var på vei mot himmels, ute av kontroll. Dette ble avvist av skeptikerne, men klimaforskerne sto på sitt. At ENSO-systemet var en lokal, midlertidig temperaturendring ble slått fast noe senere, se lenger ned her.
11. Sigbjørn Grønås og rekordene
Et interessant utslag av troen på at ENSO-systemet førte til varige globale endringer, var artikkelen til Sigbjørn Grønås i 2008: «Aukande global temperatur – når kjem ny rekord?»
Her understreker Grønås at dersom det ikke snart kommer en ny rekord, må det være noe galt med klimamodellene.
Så feil kan man altså ta, og artikkelen skapte nok litt ulike reaksjoner blant klimaforskerne. Noe galt med modellene var nok helt uhørt, og litt ubehagelig. Det hadde jo blitt registrert av andre, at klimamodellene feilet gang på gang, ref KR?
12. Referansen som skulle fjernes
Under utarbeidelsen av AR4 kom det til en diskusjon om en referanse skulle droppes i rapportens litteraturliste. Grunnen var at referansen ville kunne skape så mye diskusjon og turbulens, og det ville IPCC helst slippe. Det var Canada som foreslo dette, som ble støttet av Norge. Dette ble nedstemt av komiteen, og i ettertid ville ikke Norge vedstå seg støtten til Canada. Etter en diskusjon her hjemme måtte delegasjonen vedgå at de hadde ønsket å fjerne denne referansen. Hvem i den norske delegasjonen som hadde støttet Canada var det ikke mulig å få vite. Eystein Jansen var en av hovedforfatterne. Men, han hørte ikke med til selve delegasjonen. Den besto av byråkrater, som normalt ikke ville ha kjennskap til enkeltarbeider og slike konsekvenser. Men, Eystein Jansen blånektet for å være hovedmannen bak dette høyst besynderlige utspillet. Klimarealistene gjorde mye for å finne ut av dette, en slik fremgangsmåte ble vurdert som et faglig overgrep. Men, SFT, som den gangen var ansvarlig for administrasjonen av utsendingene til disse AR-møtene avslo fullstendig å åpne opp om denne episoden.
13. Klimamål uten dokumentasjon
Klimamålene er et sentralt begrep i klimasaken. De dukket for alvor opp i debatten etter COP15-møtet i København i 2009. Da ble det foreslått av politikerne at vi måtte holde oss under en temperaturstigning på 2˚C, ellers ville hele klimasystemet vårt komme ut av kontroll. Her er det to fundamentale forhold som må uderstrekes: 1. Klimamålene er politiske påfunn, presset frem under COP15-møtet i København i 2009. 2. Klimamålene har ingen vitenskapelig begrunnelse, de er nærmest tall trukket rett ut av luften. Dette kommer klart frem i intervjuet med Eystein Jansen, tidligere direktør ved Bjerknessenteret ved UiB:
Her er en omtale av innføringen, bruken og den manglende dokumentasjonen:
14. Seniorsaken
I de sakene som har vært nevnt til nå har debatten vært saksorientert, og eventuell sjikane mot Klimarealistene har kommet som en ubehagelig del av argumentasjonen. Vi har imidlertid noen tilfeller, der klimaforskerne nærmest har gått i strupen på sine motstandere. Det mest ekstreme tilfellet er nok Bjørn Samset, CICERO, sammen med Kjetil Svensen, som i MORGENBLADET gikk til et åpent angrep på noen av medlemmene i Klimarealistene. Dette skjedde i artikkelen «Seniorsaken»:
Han gikk til et direkte personangrep fordi Klimarealistene bestod av erfarne, svært kompetente vitenskapsmenn godt oppe i årene, anslagsvis 55 – 70 år. Dette dreide seg om Jan-Erik Solheim, Ole Hernrik Ellestad og Ole Humlum. Samset mente at de ikke hang med i fagutviklingen og at de ikke skulle befatte seg med klimaspørsmålet. Han pekte spesielt på at de hadde utdanningen fra et tidspunkt hvor de ikke evnet å studere komplekse systemer, med flere variable. Dette i motsetning til Samsets generasjon. Ut fra de eldre herrers vitenskapelige erfaring og kompetanse innen fagene sine faller slike utsagn fullstendig på sin urimelighet. Han gikk så langt som til å anklage de erfarne eksperten for å representere ødeleggende elementer i sine miljøer på Universitetet. Hvor Samset har dette fra er høyst uklart. I tillegg så kan det stilles spørsmål om den kompetansen Samset har til å vurdere fagpersoners egenskaper og personlighet.
Avslutningsvis hevder han at Klimarealistene har en personlighet som gjør at de ikke trer frem før de har inntatt noe alkohol. Dette høres ut som en ren konspiratorisk uttalelse fra meg, men fra artikkelen kan jeg sitere:
«Forskere vi kjenner som svært dyktige og nyanserte, ja verdensledende innen sine felt, blottlegger overraskende ofte en grunnleggende klimaskepsis når anledningen byr seg. Skeptikeren kommer gjerne til syne i uformelle situasjoner, og etter inntak av alkoholenheter. En øl eller to senker hemningene, og vekker samtidig behovet for å diskutere. Fester med kolleger fra andre forskningsfelt forløper sjelden uten minst én eksistensiell klimadiskusjon.»
Bjørn Samset er nå seniorforsker ved CICERO, er utpekt som hovedforfatter til hovedrapport AR7, WG1. I tillegg har han vært statens offisielle talerør på NRK, om klimasaker, risiko og fremtidige trusler de siste fem årene.
15. Svarte-Per og tjenestemannsloven
En av de andre norske klimaforskere som er kjent for å gå i strupen på sine motstandere er Rasmus Benestad. Pussig nok var det det samme mønsteret i bunnen her, klimaforskeren som går til personlig angrep på tre motstandere. Saken starter her:
Denne gangen er det Pål Brekke, Jan-Erik Solheim og Ole Henrik Ellestad som angripes. I motsetning til nå, var det den gangen rikelig anledning til å debattere i ukepressen, da var det Dagsavisen Nye Meninger som var arenaen. Dette angrepet på Klimarealistene ble oppfattet så alvorlig at Rasmus Benestad ble anmeldt til arbeidsiver av Ole Henrik Elkestsd og meg. Klagebrevet mitt er gjengitt i bildene.
Jeg hørte ikke noe fra arbeidsgiver, så resultatet av klagen kjenner vi ikke. Men saken ble fulgt opp i Dagsavisen:
- Først av Benestad: Hva er god nok dokumentasjon?
- Deretter av meg i to innlegg: Dette er pinlig, Rasmus Benestad! og
- Mindre ytringsfrihet for statsansatte?
En litt kuriøs detalj her var at Benestad altså mente han fritt kunne skrive hva han ville som statsansatt, når han gjorde det på fritiden. Det han ikke kjente til var Tjenestemannslovens lange arm, med følgende bestemmelser:
Tjenestemannsloven
Sitat for lovens lange arm:
§ 14.Ordensstraffer.1
1. En embetsmann som ikke er dommer,2 eller tjenestemann som ikke ved lov er underlagt annen disiplinærmyndighet, kan ilegges ordensstraff for:
a. overtredelse av tjenesteplikter eller unnlatelse av å oppfylle tjenesteplikter
b. utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten som skader den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen.
2. Som ordensstraff kan embets- eller tjenestemann ilegges skriftlig irettesettelse, eller tap av ansiennitet fra én måned til to år.
Tjenestemann kan videre som ordensstraff, enten varig eller for en begrenset tid, settes ned i en lavere stilling.
En alminnelig tjenestlig tilrettevisning er ikke ordensstraff.
3. Ordensstraff føres på rulleblad eller personalkort. Det fastsettes ved reglement4 når anmerkningen skal slettes.
Enhver kan forlange utskrift av sitt rulleblad eller personalkort.
Loven er altså klar, du må oppføre deg tilbørlig 24/7.
16. CO2s oppholdstid i atmosfæren
Dette er nok en av de atmosfæriske variable med størst variasjon i anslaget på størrelsen. Den varierer fra ca 4 år til tusener av år! Hvordan er det mulig? La det være sagt med en gang, det er Klimarealistene som opererer med det korteste oppholdet og klimaskremmerne som tror på nærmest et evig liv i atmosfæren for CO2-molekylene. Naturheftet til Klimarealistene angir 4 års opphold, der 1/4 byttes ut hvert år, og således er hele atmosfærens innhold av CO2 byttet ut på fire år. Hva slags dokumentasjon foreligger for denne størrelsen? Gjennomgående angis 5 år som en oppholdstid.
- Her er et innlegg i debatten: Levetiden til CO2 i atmosfæren
Fra nøkterne kilder oppgis 5 år som oppholdstiden for CO2 i atmosfæren. Dette betyr at de som snakker om en oppholdstid på tusener av år er ute for å skremme. Ved et søk med Google kom det 5 år om svar, som vist på bildet under. Et annet spørsmål er hva det ville bety om CO2-molekylene ble lenge i atmosfæren, så lenge økningen følger den normale økningen, som vi har hatt siden ca. fra 1930?
17. 0,33 høne ble til 97 høns!
I 2010 ble det gjort et helhjertet forsøk på å lure hele verdens befolkning om oppslutningen om IPCC i klimasaken. Nå i ettertid er nok dette blant de største vitenskapelige svindlene som er begått i klimasaken.
Kort fortalt foretok Cook et al. en gjennongang av 12000 vitenskapelige artikler, for å finne den andelen som var enig med IPCC i synet på den globale oppvarmingen og menneskeskapte klimaendringer. De kom til at 97% av artiklene støttet IPCC! Ganske formidabelt!
Det var bare det at Cook et al. hadde behandlet dataene på en slik måte at de fikk 97% respons, der det riktige tallet var 0.3%. Hva er bakgrunnen for en slik svindel, og et vitenskapelig selvmord? Her er en sammenfatning av arbeidet til Cook et al.: Konsensus: Hvordan 0,3% blir til 97%
Virksomheten til IPCC, som ble opprettet i 1988 kom det mye kritikk mot. I 2011 ble det bestemt at klimapanelet skulle evalueres av IAC (InterAcademy Council). Dette er behandlet her, under undertittelen: 18. IPCC ble kontrollert av IAC
Men til tross for alle de svakheten som ble avdekket i gjennomgangen til IAC, er det to saker som faglig sett, i negativ forstand, rager langt over de andre. Det er Hockey-kølla til Mann og de 97% til Cook et al. Arbeidene til M. Mann og Cook et al. er ren kriminell svindel, gjort med vitende og vilje, for å forlede en hel verden. Det er et kriminelt bedrageri som burde ha vært håndtert av en domstol!
Jeg skrev, med et skråblikk om en Klimadomstol i sin tid. Enkelte vitenskapelige håndgrep burde nok vært straffeforfulgt: «Klimadomstolen»
18. IPCC ble kontrollert av IAC
IPCC ble opprettet i 1988, de tre første hovedrapportene: FAR, SAR og TAR kom i 1992, 1995 og 2001. På dette tidspunktet gikk det hele forholdsvis stille for seg. Men i 2007 skjedde det noe som fikk opp temperaturen, bokstavelig talt. Nobels fredspris ble tildelt FN og Al Gore, for deres innsats i klimaarbeidet. Dommedagsprofetier begynte å dukke opp. Snøen ville vi ikke se igjen, Nordpolen ville være isfri i 2015 og Hockey-kølla til Michael Mann fortalte oss at temperaturen var ute av kontroll.
Prisen må ha gått fullstendig til hodet på lederen av IPCC, Rajendra Pachauri. Han promoterte IPCC, klimavitenskapen, hovedforfatternes kompetanse, klimapanelets administrative rutiner og kvalitetskrav og kravet om kun bruk av artikler som var referee-godkjent. Dette skulle borge for den ypperste kvalitet som kunne oppnås. Det var bare det at det hele var et skuespill, et narrespill. Som hovedforfattere hadde de folk som ikke var ferdig utdannet, og var langt unna kvalitetesstempelet i form av en dr. grad. I følge Pachauri var det verdens topp vitenskapsmenn han hadde i sine rekker!
Kritiske undersøkelser viste at deler av dokumentasjonen ikke holdt mål, både friluftsmagasiner og skobrosjyrer ble funnet på litteraturlistene! Etter hvert kom det frem at kritiske kommentarer til rapportutkastene ble avfeid uten annen begrunnelse enn at kommentarene stred mot den vitenskapelige konsensus, altså IPCCs syn. Nærmere granskninger av litteraturlistene viste at kritiske artikler ærmest ble utelatt. I tilfelle malariaspørsmålet viste det seg at den påsatte helsespesialisten ikke hadde kompetanse på malariasykdommen overhode. Svakhetene ved iPCC er grundig analysert og omtalt i boka til Donna Laframboise:
«The Delinquent Teenager Who Was Mistaken for the World’s Top limate Expert» (2011).
Denne er også oversatt til norsk av Klimarealistene:
«Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert» (2011).
Det ble til slutt vedtatt at IPCC måtte underkastes en granskning, utført av IAC (InterAcademi Council) med sluttrapport i 2013.
Her er en oversikt over feil og mangler:
En del av en kortfattet sammenfatning er vist på bilde 6, hentet fra denne linken:
Her er noen andre aktuelle linker til evalueringen:
- https://archive.ipcc.ch/organization/organization_review.shtml
- https://scnat.ch/en/uuid/i/492a9a3f-56d4-5818-a4ec-8a2e6aade797-Evaluation_of_the_procedures_to_conduct_IPCC_assessment_reports
- https://archive.ipcc.ch/pdf/IAC_report/IAC%20Report.pdf
19. Geoengineering
Rundt 2015 ble det foreslått spektakulære løsninger for å få ned den globale temperaturen. En av disse var å spre ut en finpartikulær aerosol, høyt oppe i atmosfæren som ville absorbere innstrålingen til jorda, og således redusere temperaturen. Høres det spektakulært ut, litt urealistisk, og en litt utfordrende risiko mtp. side-effekter av økt partikkelinnhold i atmosfæren? Uansett, for de mest klimaengstelige ble dette ansett for å være realistisk, dog skissert som en plan B. Tanken var å benytte fly til spredning av partiklene, høyt oppe. Men, hva slags partikler skulle spres ut? Helserisikoen for økt antall partikler i atmosfæren var no der.
I et radiointervju foreslo Bjørn Samset: titandioksid, de var inerte i følge ham. Dvs. de var svært lite reaktive, og ble benyttet som kontrollmateriale i celle- og dyreforsøk, for testing av toksikologisk effekt. Det er bare det at her hadde ikke Bjørn Samset fulgt med i timen. Kanskje ikke så rart, når toksikologi ligger langt fra partikkelfysikk og atmosfæriske klimafenomener. Nyere forskning hadde vist at TiO2 slett ikke var inaktiv. Finere partikler,i nanostørrelse, viste toksiske egenskaper ved celleforsøk. Da var det slutt på livet som kontrollsubstans, og solskjerming var fullstendig uaktuelt. Så, det gjelder stadig: «Skomaker bli ved din lest.»
20. Benestad truer med jurister
Norge er ikke noen stor og betydelig nasjon innen klimaforsking. Ikke desto mindre er det enkeltforskere som har gjort seg bemerket, positivt eller negativt. En av disse er Rasmus Benestad. På grunn av sin noe spesielle debattform har han fått en egen omtale på hjemmesiden til Steve McIntyre, en av to statistikere som har avkledd Michael Mann. Han har nok vært i debatt med Benestad, og han har samlet en del av Benestads utsagn:
The Sayings of Rasmus
Jeg har tidligere her omtalt saken da han ble anmeldt til arbeidsgiver, se saken om Sorte-Per, avsnitt x. På bakgrunn av denne saken, The Sayings og Rasmus og andre episoder med Benestad ble overraskelsen stor da han selv truet meg med juridiske tiltak. Det skjedde ved at denne mailen dumpet ned i innboksen, 4. januar 2024:
«Jeg ønsker å informere deg om at jeg har kontaktet juridisk rådgivning for å sjekke om et leserinnlegg du nettopp har skrevet (2024-02-01) er ærekrenkende/injuriende/trakasserende, eller om det bare viser manglende folkeskikk: Klimaforsker Rasmus Benestad skremmer om været i 2024!
«Benestad kan ikke uttale seg om fremtiden, hverken om været eller klimaet. Alt dette er uvitenskapelige skremmeskudd, på linje med andre dommedagsprofetier.»
Jeg sender også en kopi til arkivet for offentlig dokumentasjon.
mvh
Rasmus E. Benestad»
Denne åpenbare trusselen om juridiske grep som følge av den artikkelen han viser til, fikk han tydeligvis ikke medhold i. Saken ble det aldri noe av, de juridiske rådgiverne har nok ikke funnet saklige grunner til å true meg til taushet på det grunnlaget. Det som gjør denne saken ekstra merkelig er at Benestad gikk til angrep på ytterligere to personer nøyaktig samtidig. Da var det et annet debattinnlegg som hadde fått ham til å reagere, en reaksjon med samme ordlyd.
De to er redaktør av Fakta360, Einar Bordewich og høyskolelektor Geir Hasnes. Han skriver at han også har satt NTNU i kopi. Heller ikke her fikk Benestad medhold av sine juridiske venner, grunnlaget for å kneble oss i opposisjon var ikke tilstede. Dette ble aldri noen sak, men Benestad var ikke voksen nok til å informere oss om dette.
21. The Hiatus
Etter den kraftige El Ninjo i 1998, sluttet temperaturen å stige, den flatet ut og dette pågikk i nær 20 år, frem mot 2018. En så lang temperaturstillstand vakte betydelig oppmerksomhet. Det som imidlertid var mest påfallende var at klimaforskerne fremsatte en teori om at den globale varmen hadde forsvunnet ned i dyphavet.
For det første var det ingen som hadde observert noen stigning av havtemperaturen, ikke i noen skikt i havet. For det andre hadde klimaforskerne ingen teori eller modell for hvordn denne varmetransporten skulle ha foregått. Det underlige var at de la stor vekt på forklaringen, med de svakhetene som er nevnt over. Kritikerne var like fullt sikre på at temperaturen flatet ut. Denne argumentasjonen stilnet, da selv IPCC slo fast at temperaturen hadde flatet ut i nær 20 år: The Hiatus.
I ettertid må det nok innrømmes at klimaskeptikerne la for stor vekt på utflatingen, den var midlertidig, og i følge Roy Spencer (UAH) har vi en temperaturtrend på 0.15˚C.pr. 10. år, noe som har pågått siden 1979.
22. El Ninjo
El Ninjo, eller egentlig ENSO-systemet er et værfenomen ved ekvator. Det omfatter en varm (El Ninjo) og en kald (La Nina) fase. Fasen innebærer en omveltning av havvannet, fra kaldt til varmt. I sum blir systemet holdt ved samme temperatur, slik at dette ikke innvirker på den globale temperaturen eller klimaet permanent.
Det som er påfallende og fullstendig ufaglig, er at klimaforskene i Norge konsekvent har nevnt El Ninjo, samtidig med at de har omtalt høye temperaturer. Konsekvent har El Ninjo blitt nevnt i slike sammenhenger, til tross for at El Ninjo ikke påvirket det globale klimaet permanent. Bruken av El Ninjo i denne sammenhengen kan mistenkes for å være innstudert. El Ninjo fører til en midlertidig temperaturstigning, som kan ses på den vedlagte grafen fra Roy Spencer (UAH). Dette er temperaturvariasjoner som påvirker den globale temperaturen, men bare midlertidig. Som en følge av den påfølgende avkjølende La Nina, blir systemet brakt tilbake til utgangspunktet. Dette betyr at El Ninjo fører til årsvariasjoner av temperaturen, men denne begrensede påvirkningen blir som oftest ikke nevnt når høye temperaturer skal omtales. Og spesielt ikke ved omtale av de helt ekstreme globale effekter.
På direkte spørsmål svarer de at de selvfølgelig er klar over at ENSO-systemet ikke påvirker klimaet permanent. Men de omtaler fenomenet slik at det kan oppfattes slik.
23. Klimamodellering er umulig
I AR3 uttalte IPCC at klimaet var et kaotisk, ikke-lineært system som ikke kan modelleres. Dermed var det ikke mulig å si noe som helst om et fremtidig klima, og spesielt ikke så langt fram som i 2100. Til tross for dette, har modeller og utsagn om fremtiden vært nærmest et varamerke for klimapanelet. Modellenes historie er en fortelling om modeller som bommer med overdrivelser og som en følge av IPCCs utsagn, ikke har hatt noen vitenskapelig troverdighet.
24. Verdensledende forskere trakk seg fra samarbeidet med IPCC
En av konsekvensene av den svindelen IPCC står for i klimasaken er at hele 46 av verdens ledende vitenskapsmenn på klimaområdet trakk seg i 2023 fra å samarbeide med IPCC. Listen over disse 46, med begrunnelser for avgjørelsen finner du her:
46 ‘Climate Change Denying’ Statements Made By Former IPCC Scientists
Dette har ikke IPCC kommentert overhode. Dette er selvfølgelig pinlig, og mest komfortabelt å ikke snakke om. Antakeligvis kommer ikke vi andre til å merke forskjellen heller. IPCC har nok aldri tatt hensyn til innsigelser. Det er varemerket til klimapanelet.
25. Øredøvende taushet
Den øredøvende tausheten råder rundt det klimaforskerne ikke bryr seg om. Her er eksempler på saker som nærmest aldri blir kommentert:
- NIPCC
- Årsrapportene fra GWPF
- CLINTEL-rapporten
- Nobelprisvinnernes utspill: Fjorårets nobelprisvinner i fysikk: – Det finnes ingen klimakrise
- Samarbeidet mellom FN og Google (Språkpolitiet): FN-topp skryter av hvordan de kontrollerer søkeresultater på Google
- Climate The Movie
- The Nobel Fraud
- Svindelen fra Met Office
- Menneskene bidrar ikke med mer enn 0.2% til «drivhuseffekten»
- Målestasjonene er gamle og dårlig vedlikeholdt
Vil denne kunnskapsvegringen aldri ta slutt?
