Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: anonym fra Oslo området. Red. kjenner identiteten.
Jeg vil fortelle min historie om hvordan det norske politivesenet har opptrådt overfor meg og min tenåring, for å belyse hva politiet har utviklet seg til å bli.
Gestapo: «Et politisk politi, også kjent som hemmelig politi, har tradisjonelt hatt som rolle å overvåke og bekjempe opposisjonelle og dissidenter»
Det hele begynte med en telefon fra politiet fredag 7. juni 2024. Politiet hadde kommet hjem på døra til sønnen min (16 år) grunnet ytringer på sosiale medier, og ville gjerne ha meg som forelder til å stille i avhør, siden sønnen bor hos mor, men hun var bortreist.
De hadde da allerede tatt beslag i både telefon og datamaskin, som lå i politibilen utenfor, selv om min sønn hadde vist dem meldinger og bekreftet at han var avsender.
Da jeg ankom krevde jeg beslaget tilbake, men ble fortalt at dette allerede var avgjort av en jurist, og vi kunne forvente beslaget tilbakeført om 3-6 måneder. For selve avhøret måtte jeg vente ca. en halvtime, da dette skulle utføres av 2 andre politibetjenter.
Under avhør/forklaring kom det omsider fram at grunnen til hele oppstyret var at min sønn hadde skrevet på sosiale medier: «load up the guns», som kommentar i en diskusjon om et pride arrangement i Bergen.
Selvfølgelig dumt, men ikke ulovlig. Politiet ville også vite om min sønn sa seg skyldig i hatefulle ytringer, uten at de ville — eller i det hele tatt, var i stand til å si hvilken lovparagraf han skulle ha brutt. De ga seg når jeg spurte om hvilken lovparagraf han skulle gjort seg skyldig i brudd på.
Jeg var fly forbanna og ga synlig uttrykk for dette, og spurte også hvordan min sønn skulle ha respekt for politiet når de kommer hjem og trakasserer folk på denne måten — for intet lovbrudd.
Mandagen fikk jeg vite hvor beslaget var, og krevde det utlevert. Da ytringen på sosiale medier aldri ble offentlig grunnet sensur, ble saken henlagt. Beslag kunne jeg hente i arbeidstiden.
Jeg krevde beslagsrapport og avhør utlevert, da jeg ville forfølge saken — og ga uttrykk for at jeg ville gå til media om politiets oppførsel. Da nektet politiadvokat Anders Østberg Raaum meg dette, angivelig grunnet hans ville fantasier om at jeg ville utlevere mitt barn i media.
Dette avslaget ble klaget inn til statsadvokaten som ga meg medhold i at dokumenter og lydopptak skulle utleveres.
I beslagsrapport, skrevet av politiadvokat Heidi Hansen, ble det notert at beslag ble gitt frivillig, noe som jo var forbanna løgn. Jeg sendte krav om erstatning for arbeidstimer og utlegg for ny telefon til Oslo politiet. Jeg anmeldte Heidi Hansen til spesialenheten for politisaker for ulovlig beslag og dokumentforfalskning. Kravet om erstatning ble avvist.
Det viste seg etterhvert at Heidi Hansen hadde gitt en muntlig beslutning om beslag, og at denne beslagsrapporten ble produsert 19 dager etter. Det resulterte i en offisiell anmerkning for Heidi Hansen, som hun klaget på.
Norges juristforbund betalte John Christian Elden for å hjelpe Heidi Hansen med å klage på at hun fikk anmerkning for å gjøre feil. Heldigvis sto politiet på sitt her.
Spesialenheten for politisaker henla saken uten å engang å ville etterforske om noe straffbart hadde skjedd.
De påsto at jeg under avhøret ikke hadde problematisert beslaget, og at det i beslags-rapporten sto at beslaget ble gitt frivillig. Altså lett beviselig løgn om avhøret, da jeg sitter på lydopptaket. Beslags-rapporten jeg påsto var falsk, brukte altså Spesialenheten som grunnlag for at det ikke var grunn til å etterforske hvorvidt Beslags-rapporten var falsk.
Dette er nivået til Spesialenheten for politisaker, signert av juridisk rådgiver Adrian Norense Idehen. Henleggelsen ble selvfølgelig klaget inn til riksadvokaten.
Riksadvokatfullmektig Johannes Næss sa seg enig i henleggelsen, på det grunnlag at Heidi Hansen var i sin fulle rett til å beordre beslag, uansett hvor mye jeg ville protestere. Det var derfor ikke motiv for Heidi Hansen å forfalske rapporten. Om hun gjorde det eller ikke, var derfor ikke relevant. Ei heller ble Spesialenhetens beviselige løgn problematisert.
Konklusjon
Ytrer du noe elektronisk som myndighetene ikke liker, risikerer du at politiet intimiderende tropper opp på døra, og uten grunnlag beslaglegger ditt kommunikasjons og betalingsutstyr — uten at du har brutt noen lov.
Du må finne ut akkurat hvor dette ligger, hos politiet, og hente det selv — i arbeidstida.
Hvis du klager, har politiet lov til å lyve, helt trygge på at det ikke får noen negative konsekvenser for dem.
