Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: Roy Tore Ottesen, pensjonert offiser med erfaring fra internasjonale operasjoner
Det er seriøse sikkerhetspolitiske årsaker til at USA vil ha kontroll over Grønland, det nordligste landet på den vestlige halvkule. Øya har kritisk militær betydning, ved muligheter for kontroll over Nordvestpassasjen, som er sjøruten fra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada. USA kontrollerer og forsvarer allerede Grønland, som geografisk tilhører det amerikanske kontinentet.
Den korteste veien fra Amerika til Russland er over Nordpolen. Dette er årsaken til at USA har luftforsvarsbasen Thule airbase på Grønland, nå kalt Pituffik space base, med oppdrag å monitorere utskytning av missiler, som del av missilvarslingssystemet.
Grønland er verdens største øy, og har enorme mengder av naturressurser, som rubiner, gull, litium og gass, inklusiv ressursene under et dekke av is. Det er betydelig motstand og restriksjoner mot utvinning av ressursene, dels begrunnet med miljøargumenter.
Argumentet for kontroll over Grønland er at ressursene kommer til å bli utnyttet av tre potensielle aktører, Amerika, Russland eller Kina.
Det er neppe rasjonelt å forvente at det danske forsvaret vil kunne motstå noen av disse aktørene.
Grønlands strategiske betydning ble demonstrert under 2. verdenskrig da amerikanerne okkuperte Grønland, for å forhindre at tyskerne skulle ta øya. De forlot den etter krigen.
Amerika kjøpte Alaska fra Russland, og betrakter det som et godt kjøp. Nå er ambisjonen å kjøpe Grønland med tanke på strategisk beliggenhet, militært forsvar og tilgang på ressurser.
Diskusjoner om å annektere Grønland for USA er langt fra noe nytt. Dette ble gjort i 1867 (Andrew Johnson), 1910 (William Taft), 1946 (Harry Truman), 2025 (Donald Trump).
Mellom 1886 – 1909 erklærte USA unilateralt suverenitet over deler av Grønland, men avstod fra dette kravet etter diplomatiske forhandlinger. Denne amerikanske ambisjonen om kontroll over Grønland har aldri blitt skrinlagt siden 1867, dominert av politikk for intervensjonisme og tro på fred gjennom styrke og dominans.
BBC har i en nyhetssending sagt at Tyskland og Frankrikes har advart Donald Trump mot å ta kontroll over Grønland fra NATO-allierte Danmark. Russland har sagt at de involveres dersom USA gjør alvor av dette.
Forsøk på å analysere uttalelser fra statsledere, der budskapet har store geopolitiske konsekvenser, bør trolig ta hensyn til budskapets hensikt, valgt målgruppe og kontekst.
Offentliggjorte uttalelser fra aktører i Joe Bidens administrasjon, i særdeleshet via senator Lindsay Graham, bekrefter at begrunnelsen for kontroll over Russland, om nødvendig ved ofring av Ukraina, er nøyaktig den samme som en 160 år gammel begrunnelsen for kontroll over Grønland.
Det har derimot vært sparsomt med kritikk i media av USAs forsøk på tilgang til russiske ressurser, kontroll, og endog svekkelse av Russlands potensial som konkurrent til USAs hegemoni.
For ordens skyld; Joe Biden ER statsleder, selv om hans visjoner og resultater kan diskuteres. Reportasjer om Joe Biden er uansett positive og fordelaktige vedrørende hans uselviske innsats, gode egenskaper og omgjengelige personlighet.
Reaksjonene fra et selektivt utvalg statsledere på uttalelsene til Donald Trump, som fortsatt IKKE er statsleder, samt medienes vinkling av informasjonen, bekrefter ytterligere mistanken; at medias parole er å aldri la anledningen til å undergrave Trump, og forsterke den fabrikkerte virkeligheten gå til spille. Opinionsdomstolen er i full gang.
Joe Biden som president får med andre ord ros for å ha innvirket til, og gitt betydelig støtte til krig, med bruk av stedfortredere, for å holde i hevd en mer enn 160 år gammel amerikansk politikk.
Som sedvanlig refses derimot Donald Trump av et samlet mediekorps for uttalelser om ambisjoner om kontroll over Grønland, før han i det hele tatt er president, for å holde i hevd nøyaktig den samme ambisjonen.
En mulig slutning kan følgelig være at siden det uansett ikke er realistisk mulighet for fordelaktig omtale, så er ikke mediene målgruppen. Det kan derimot befolkningen være, med 75 millioner stemmer som maktbase.
Bevisst radikale uttalelser virker som katalysator for fantasifulle teorier, groteske overdrivelser og ytterligere radikale vinklinger ved beskrivelser, i den grad at massemediene avslører sin egen gåsegang mot vedtatte og akseptable budskap, partiskhet og dermed konsekvente tilbøyelighet til å ødelegge egen troverdighet.
Det kan neppe utelukkes at diplomatiske forbindelser mellom Amerika, Russland og Kina vil gjenopptas, med ny administrasjon, nye resultater og uventet utfall av dialogen om suverenitet for Grønland. Det er stort potensial for andre sikkerhetspolitiske og geopolitiske forutsetninger og mulige gunstige avtaler for sikring av Nordvestpassasjen spesielt.
Det kan heller ikke utelukkes at befolkningen i vesten vil få betydelige incentiver til å revurdere sine egne prioriteringer og preferanser av partnere i en ny geopolitisk hverdag.
Vi kan bare håpe.
Les også av Roy Tore Ottesen:
- Maktens arroganse, hva er det som kjennetegner globalister og globalismen?
- Virkelighetens mange ansikter, om et amerikansk imperium som har sporet av
