Artikkelen lener seg på et essay av Douglas Murray i The Spectator i dag.
Skandalen med «grooming-gjengene» i Storbritannia, der tusenvis av mindreårige jenter ble gruppevoldtatt av tusenvis av menn i byer over hele landet, har i stor grad blitt ignorert av britiske politikere i et kvart århundre.
Språket som har blitt brukt for å beskrive denne massekriminaliteten, har vært eufemistisk, med begreper som «grooming» og «asiatiske» gjerningsmenn, som ikke erkjenner at flertallet av gjerningsmennene var muslimske menn av pakistansk opprinnelse, og at ofrene stort sett var hvite jenter fra arbeiderklassen.
Men intet samfunn stiller spørsmål som det ikke vil ha svar på. Språket som brukes om denne massekriminaliteten, har vært fordekt og eufemistisk.
Ta «grooming», for eksempel. Kan man si at jenta i Oxford som gjentatte ganger ble dopet ned og voldtatt av menn som truet med å drepe henne, og merket baken hennes med «M» for «Mohammed», bare ble «groomet»?
Douglas Murray, The Spectator
Og hva med «asiatisk»? Har det i disse byene vært et utbrudd av japanske menn som har vært på jakt etter det tidligere innenriksminister Jack Straw beskrev som «lettvint kjøtt» via hvite arbeiderklassejenter?
Douglas Murray, The Spectator
Noen få modige politikere, som Ann Cryer og Sarah Champion, har uttalt seg om skandalen, men ble møtt med fornærmelser, utskjelling og til og med behov for politibeskyttelse, noe som understreker utfordringene ved å ta opp saker hvor man vil bli beskyldt for rasisme og islamofobi.
Mediene har også vært tilbakeholdne med å forfølge sakene, og noen journalister, som Andrew Norfolk i The Times, har vært et unntak, som avslører den mørkere siden av mangfoldet, og det faktum at enkelte personer med ulik bakgrunn, har et kvinnesyn som stammer fra det 7. århundre.
Avledning og offentlige undersøkelser
Den nylige oppmerksomheten rundt skandalen, utløst av Elon Musk og andre prominente amerikanere, har ført til en reaksjon fra den politiske og mediale klassen, som forsøker å avlede oppmerksomheten ved å angripe budbringerne, som Elon Musk og Tommy Robinson, og kreve en full offentlig gransking, til tross for at flere granskinger allerede har funnet sted.
Tidligere offentlige granskninger, som Operation Linden og Serious case review, har allerede satt søkelyset på politiets svikt og lokale myndigheters blindsoner, men det er behov for mer handling for å løse problemet og støtte ofrene.
Skandalen reiser spørsmål om mangfoldets innvirkning på samfunnet, og behovet for en mer nyansert diskusjon om utfordringene det fører med seg, i stedet for bare å ignorere eller bagatellisere dem.
Kritikk av responsen
Reaksjonene på skandalen har blitt kritisert for å være for liten og for sen, og for å prioritere politisk korrekthet fremfor ofrenes behov og behovet for reell rettferdighet.
Storbritannias myndigheter og institusjoner har blitt kritisert for sin passivitet, og for å prioritere rettighetene til voldtektsmenn i Pakistan fremfor ofrenes rettigheter i saker som gjelder grooming gjenger.
Utnyttelsen av rettssystemet
Rochdale-saken, der en gjeng på ni medlemmer forgrep seg på 47 sårbare jenter, nevnes som et eksempel. Gjerningsmennene ble dømt til straffer på mellom fire og 19 år, men ble løslatt før tiden, og noen av dem utnyttet det trege retts- og immigrasjonssystemet for å unngå utvisning.
Abdul Aziz, en voldtektsdømt gjerningsmann, fikk lov til å bli i Storbritannia etter å ha frasagt seg sitt pakistanske statsborgerskap, mens andre, som Adil Khan og Qari Rauf, sonet korte dommer og ble løslatt på prøve, og Rauf anket til og med utvisningen.
Khan og Rauf tapte ankesakene sine mot å bli fratatt sitt britiske statsborgerskap, men forble i Storbritannia fordi Pakistan nektet å ta imot dem, og de britiske skattebetalerne finansierte ankesakene deres med over 550.000 pund.
Ofrenes traumer
Ofrene for disse voldtektsmennene har fortalt om traumene og frykten de fortsatt opplever, og ett av ofrene beskriver hvordan hun tisset på seg av frykt etter å ha sett en av voldtektsmennene i det lokale bysentrum.
Forfatteren argumenterer for at de som hadde tilsyn med håndteringen av disse sakene må stilles til ansvar, og nevner som eksempel at Shaun Davies (politiker), som som leder av Telford kommune — motsatte seg en videre etterforskning av voldtektsgjenger, og er nå medlem av Labour Party (UK).
Shaun Wright-Phillips, byrådsmedlemmet i Rotherham som var ansvarlig for barnevernet da overgrepene fant sted, ble senere politi- og kriminal-kommissær i South Yorkshire, noe som understreker mangelen på ansvarlighet og konsekvenser for makthaverne.
Et sted å starte, kan være å finne ut hvorfor pakistanske voldtektsmenn ser ut til å ha flere rettigheter enn ofrene sine
Douglas Murray, The Spectator
Bagatellisering
Helen Brayley, nå visedirektør for Unaccompanied Asylum Seeking Children Operational Delivery ved Home Office, har tidligere hevdet at den nåværende besettelsen av «asiatiske sexgjenger», fokuserer for «snevert på kun én dimensjon ved denne kriminaliteten, og derfor gjør den fremvoksende profilen til den ‘pakistanske groomeren’ misvisende».
I 2018 bagatelliserte politiinspektør Tom Harding, i West Mercia Police, antallet jenter som ble misbrukt i Telford — som overdrevet (av media), men en uavhengig gjennomgang fant senere ut at tallet var sannsynlig; Harding er nå direktør for Operative Standarder ved College of Policing.
Telford-etterforskningen avslørte at politiet henla saker for å unngå å bli stemplet som rasistiske, noe som hindret rettferdighet for ofrene.
EMK og deportasjoner
Noen hevder at Storbritannias medlemskap i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen forhindrer utvisning av gjerningsmenn, men dette bestrides ettersom andre land som har undertegnet konvensjonen, som Italia og Frankrike, har lykkes med å utvise personer til tross for EMK-dommer.
Eksempler på vellykkede utvisninger, er at Frankrike utviste den usbekiske statsborgeren, Mukhsinjon Akhmedov, i 2023 — og en tunisisk imam som hadde oppholdt seg i landet i 38 år. Den franske innenriksministeren begrunnet dette med behovet for «fasthet» i slike saker.
Italia utviser også hvert år personer som ikke anses å bidra til det offentliges beste, noe som viser at Storbritannia fint kan iverksette lignende tiltak hvis de velger å gjøre det.
Krav om sterkere tiltak og rettferdighet for ofrene
Storbritannia kan forbli en evnukk. Eller våre politikere kunne endelig fengsle, straffe, deportere og utvise. Hvis vi gjorde det, ville vi kanskje slutte å være til latter i USA.
Enda viktigere er det at vi kanskje kan gi tusenvis av brutaliserte ofre som har blitt ignorert altfor lenge, en etterlengtet oppreisning.
Douglas Murray, The Spectator
