Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nylig gikk Jens Stoltenberg ut med en serie påstander som tegner et bilde av den verden vi befinner oss i – en verden preget av konflikt, økt militarisering og spenning mellom stormaktene.
Stoltenberg gir ros til tidligere president Donald Trump for å ha rett i flere saker, men samtidig illustrerer hans uttalelser hvordan dagens situasjon er et direkte resultat av politiske valg vi har tatt de siste tiårene.
Her er de fire hovedpoengene Stoltenberg løfter frem, og hvordan de har bidratt til å forme verden slik vi kjenner den i dag:
1. “Vi må investere mer i forsvar”
Stoltenberg trekker frem hvordan Trump presset NATO-landene til å øke forsvarsbudsjettene. Ja, dette virker logisk når vi ser på det avhengighetsforholdet Europa har til USA. USA har lenge vært garantisten for europeisk sikkerhet, men til hvilken pris? Et økt forsvar er ikke nødvendigvis et tegn på selvstendighet – det viser snarere hvordan Europa forblir en brikke i USAs globale strategi. Å investere mer i forsvar handler like mye om å underbygge USAs militærindustrielle kompleks som å styrke europeisk sikkerhet.
2. “Det er farlig å være avhengig av russisk gass”
Stoltenberg hevder at Europas avhengighet av russisk gass er en sikkerhetsrisiko, men dette narrativet overser et viktig faktum: Europas energikrise er delvis et resultat av politisk sabotasje. Sabotasjen på Nord Stream 1 og 2, der USA, Polen eller Ukraina kan ha vært involvert, viser hvordan geopolitikk manipulerer energiforsyninger. Europas avhengighet av Russland var en sårbarhet, men løsningen har vært en omdirigering til dyrere amerikansk LNG-gass, noe som øker Europas avhengighet av USA fremfor å styrke selvstendigheten.
3. “Kinas vekst er en utfordring for vår sikkerhet”
NATO har nå vendt blikket mot Kina, og Stoltenberg beskriver Kinas fremvekst som en sikkerhetsutfordring. Dette er helt i tråd med USAs ønske om å opprettholde sin globale hegemoni. Kina er ikke nødvendigvis en direkte trussel mot europeisk sikkerhet, men ved å stemple Kina som en hovedutfordrer, gjør NATO seg til et verktøy for USAs strategiske interesser i Stillehavsregionen. Europa, som tidligere kunne opptre som en brobygger mellom øst og vest, har nå blitt en ensidig støttespiller for USAs maktstrategi.
4. “Våpenhjelp til Ukraina er avgjørende”
Stoltenberg understreker hvor viktig våpenhjelp til Ukraina er, men dette har åpenbart bidratt til en eskalering av konflikten. Russland har oppfattet våpenleveransene som en provokasjon og en trussel mot deres sikkerhet. Denne politikken har forvandlet en regional konflikt til en global krise, hvor europeiske land betaler prisen gjennom økonomisk ustabilitet, flyktningstrømmer og redusert sikkerhet. Europeerne hadde rett i at dette ville eskalere situasjonen, men deres bekymringer ble overhørt i jakten på en eskalatorisk strategi diktert av Washington.
En verden vi selv har formet
De fire punktene Stoltenberg trekker frem er ikke bare refleksjoner over dagens sikkerhetssituasjon – de er en beskrivelse av hvordan vi har skapt verden vi lever i. Ved å blindt følge USAs lederskap har Europa ofret mye av sin egen politiske og økonomiske selvstendighet. Resultatet er en verdensorden preget av eskalerende konflikter, økonomiske vanskeligheter og en økende splittelse mellom øst og vest.
Det er ikke nødvendigvis feil å investere i forsvar, redusere avhengighet av autoritære regimer, eller kritisk vurdere Kinas rolle. Problemet oppstår når disse tiltakene blir del av en ensidig strategi som kun tjener USAs interesser, og som samtidig ignorerer Europas behov for balanse, selvstendighet og stabilitet.
Hva nå?
I stedet for å fortsette på denne veien, må Europa begynne å tenke nytt. Det må stilles spørsmål ved NATOs rolle, Europas avhengighet av USA, og hvordan vi kan skape en mer balansert og selvstendig utenrikspolitikk. Kanskje er det på tide å erkjenne at vi har blitt medskapere av den utrygge verden vi nå lever i – og at løsningen ligger i en ny retning.
