NATO som hegemoni-garantist og politisk verktøy

Av: Roy Tore Ottesen, pensjonert offiser med erfaring fra internasjonale operasjoner

NATO ble dannet med formålet å motarbeide Sovjetunionens og kommunismens ekspansjon, og var i tråd med Truman-doktrinen av 12. mars 1947, med å støtte land som risikerte å bli overrent av Sovjetunionen. Alliansens første generalsekretær, den britiske Lord Ismay, forsikret kort tid etter tiltredelsen, at «alliansen ville bli et betydelig bidrag til å holde Tyskland nede, Russland ute og USA inne», som NATO selv skriver på sine nettsider. 

I denne perioden av kald krig var amerikaneren Allen Welsh Dulles en sentral og dominerende aktør, involvert i alt som skjedde vedrørende etablering av allianser, etterretningssamarbeid og utforming av amerikansk utenrikspolitikk.

Hvem var så Allen Welsh Dulles?

Karrieren til Allen Welsh Dulles, født 7. april 1893 er vesentlig dersom man ønsker å forstå etableringen av internasjonale institusjoner, og utviklingen av forhold mellom uavhengige og selvstendige stater før, under og etter 2. verdenskrig. Dulles er mest kjent som amerikansk jurist og etterretningssjef.

I 1963 var han med i Warren kommisjonen sammen med blant annet Gerald Ford, en kommisjon nedsatt av Lyndon B. Johnsen for å etterforske omstendighetene omkring attentatet på John F. Kennedy. Avgradering av dokumentasjon og korrespondanse vedrørende involvering av føderale institusjoner i attentatet beviser utover enhver tvil at kommisjonens eneste oppdrag og reelle bidrag var å tåkelegge hendelsen i den grad at bevisførsel og oppklaring ble umulig.

Dulles var involvert i forhandlingene som munnet ut i Versailles-traktaten etter 1. verdenskrig, og engasjerte seg senere sammen med broren John Foster Dulles som advokat i selskapet Sullivan og Cromwell med spesialitet for assistanse ved utenlandske forretninger, lobbyarbeid og PR iscenesettelser.

Sullivan og Cromwell representerte både amerikanske, tyske og europeiske selskaper, blant disse var familien Rockefellers Chase Bank, Ford, ITT, SKF, I G Farben og Belgische National Bank. Selskapet var selv eier av mange selskaper og bedrev samtidig politisk lobbyvirksomhet. Broren ble direktør i selskapet, og fungerte som general-representant for IG Farben, som verdens største kjemi-konsern. Selskapet bedrev utstrakte forretninger med den tyske riksbanksjefen Hjalmar Schacht, og representerte i 1936 også Prescott Bush i hans forretninger med det tyske rike.

Allen Dulles ble så rekruttert inn i Office of Strategic Services (OSS) av William J. Donovan i oktober 1941. I november 1942 flyttet han til Bern i Sveits, der han bodde hele krigen. Flere kilder beskriver hvordan Rockefeller fortsatte å forsyne Tyskland med olje, selv etter krigsutbruddet via Francos Spania – Sørøst Frankrike (Vichy) – Bern i Sveits, og videre til Tyskland. Det er helt utenkelig, gitt Dulles bakgrunn i selskapet Sullivan og Cromwell at han ikke skulle være en part, eller kjenne til denne forsyningen av olje til Tyskland i løpet av 2. verdenskrig.

Hva var så egentlig OSS?

OSS var etterretningsorganisasjon for USA i løpet av 2. verdenskrig, organisert som et agentur under «Joint Chiefs» for å koordinere spionasje for alle bransjer av US Armed Forces. Øvrige OSS funksjoner inkluderte bruk av propaganda, subversjon, likvidasjoner og planlegging av etterkrigstiden.

Det er sterke indisier som tilsier at OSS var involvert i amerikansk forsyning av olje til Tyskland under krigen. Det er derimot hevet over enhver tvil at OSS bidro med å bevæpne, trene og forsyne Mao Zedongs røde hær i Kina, som motstandsbevegelse i områder okkupert av Akse-styrker.

Det «offisielle USA» støttet Chiang Kai-Sheks bevegelse i Kina, en bevegelse som ble motparten og eliminert i den kommende borgerkrigen mot Mao Zedongs Røde Hær. OSS støttet også den nasjonale uavhengighetsbevegelsen Viet Minh etablert av Indokinas kommunistparti for å skape uavhengighet for Vietnam. Dette ble senere motparten til USA i en krig som varte i mer enn 10 år, der over 50.000 amerikanere mistet livet. OSS ble oppløst en måned etter verdenskrigens slutt, men oppgavene ble etter kort tid gjenopptatt av etterfølgeren CIA.

Hva er så egentlig CIA?

President Truman etablerte CIA via the National Security Act of 1947, som overtok en rekke OSS funksjoner. Den offisielle begrunnelsen for opprettelsen var etterretning rettet mot utlandet, men praksis viste at oppdragsporteføljen fra OSS ble videreført, inklusive gjennomføring av politiserte oppdrag. Avgradering av dokumentasjon og kommunikasjon dokumenterer CIAs involvering i presidentvalg i en rekke stater, regimeendringer, subversjoner og korrupsjon.

Allen Dulles var CIA s første sivile og lengst sittende direktør fra 1953 til 1961. Som sjef for CIA «overså» han det iranske statskuppet i 1953, statskuppet i Guatemala i 1954 og programmet for hjerne manipulasjon kalt MK Ultra. Dulles ble avskjediget av John F. Kennedy etter Grisebukt-affæren i 1961.

Denne oppsummering er gjort for å vise hvordan Truman-doktrinen, utforming av amerikansk utenrikspolitikk og hvordan den toneangivende arkitekten for etablering av institusjoner og allianser i denne perioden i stor grad utviste betydelig realpolitisk pragmatisme ved valg av nasjoner og aktører som ble støttet. Hovedsakelig orienterte doktrinen seg mot forhindring av Sovjetunionens og kommunismens ekspansjon, både som konkurrent til amerikansk hegemoni, og som påstått trussel mot verdensfreden. Alliansen hadde med andre ord funksjon som verktøy for å øke gjennomslagskraften for amerikansk utenrikspolitikk, og verktøy for å legge press på konkurrenter til amerikansk innflytelse og dominerende utenrikspolitiske status. 

En tydelig indikasjon på den reelle hensikten med NATO skjedde ved oppløsningen av Sovjetunionen og avskaffelsen av kommunismen i 1991. Russlands forsøk på å tilnærme seg alliansen har siden blitt blankt avvist, til tross for at alliansens nye eksistensberettigelse offisielt ble redefinert til internasjonale militære intervensjoner, der Russland har hatt både evne og vilje til å bidra.

De militære intervensjonene har vært åpenbare brudd på folkeretten, ved at de har bygget på sviktende eller oppkonstruerte etterretninger, og begrunnelse for intervensjonene har ikke vært i nærheten av en reell trussel mot USA eller alliansepartnere. Konkret har operasjonene etter redefineringen av oppgavene til alliansen bestått i delaktighet i 12 konflikter der nær 20 millioner mennesker har mistet livet.

Selv som objektive og dokumenterbare, men ubehagelige fakta, har dette aldri blitt beskrevet i vestlige medier, noe som har ført til at befolkningen ikke nevneverdig bekymrer seg for krig,før massemedia skriver at man må bekymre seg, i menneskehetens, folkerettens og det regelbaserte samfunnets navn.

Det er følgelig åpenbart at denne opinionsdannelsen ikke ville vært mulig uten velvillig delaktighet fra massemedia, som metodisk, konsekvent og kontinuerlig har bidratt. Dette gjelder ikke minst videreutviklingen, tilpasningen og skreddersøm av det møysommelig opparbeidete gamle fiendebildet til kommunistiske Sovjetunionen, med perfekt passform til dagens Russland og president Putin.

I tur og orden og med lydig lojalitet til bevaring av et amerikansk hegemoni, har massemediene hauset opp fiendebilde av statsoverhoder av stater utpekt for intervensjon og regimeendring. Etter operasjonen er de ubehagelige konsekvensene for sivilbefolkningen oversett/neglisjert, og innsatsen lovpriset og begrunnet med avvikling av «terroriststater» og fjerning av statsoverhoder som ikke har «respektert menneskerettigheter» og naturligvis realisering av et inderlig ønske om å gjøre verden til et sikrere sted for alle.

En annen indikasjon på at NATO kun er verktøy for amerikansk hegemoni heller enn et verktøy for motstand mot Sovjetunionens og kommunismens ekspansjon er det ugjendrivelige faktum at mer enn 30 år etter oppløsningen av eksistens-berettigelsen har alliansen doblet seg i antall medlemmer, og godkjenner utgifter til kontrakter for rundt en trillion USD, hovedsakelig med det militærindustrielle kompleks, for å ruste seg til motstand mot egendefinerte fiender og fiendebilder.

USA har kontinuerlig innehatt en særstilling i NATO, dels ved at alliansen ble dannet basert på den amerikanske Truman-doktrinen for motstand mot Sovjetunionen og kommunisme, dels ved industriell produksjons kraft og økonomiske muskler samt vilje til investeringer i det militærindustrielle kompleks og den logisk påfølgende konsekvens for militær kampkraft.

Denne særstilling har medført at det siden alliansens etablering knapt har forekommet konflikter der USA ikke har vært involvert, fordekt eller åpenlyst, der det har dannet seg en forståelse av at sikkerhet og stabilitet er basert på avhengighet av allianse med USA. Alliansetilhørigheten er særdeles kostbar for partnerne, i form av deltagelse i internasjonale intervensjoner, økte krav om investeringer i eget forsvar eller avtaler om kjøp og gjenkjøpsavtaler med amerikanske selskaper, begrunnet i fordeler ved standardisering av logistikk og vedlikehold.

Den samstemte oppslutningen fra USAs Nato allierte er åpenbart i endring, dels fordi den økende forståelsen at massemedienes krigsretorikk mot Russland er basert på et forslitt fiendebilde som ikke lenger er reelt, dels fordi de vedtatte kravene om sanksjoner mot Russland og økonomisk og militær støtte til Ukraina vil få katastrofale konsekvenser for europeiske stater, der velstand og levestandard er basert på industri som er avhengig av rimelige russiske naturressurser.

De aller fleste forstår at det ikke er smart å sage over grenen de sitter på dersom det er langt ned til bakken. Den norske stat sitter ikke på den samme greinen som en rekke europeiske stater fordi økonomien, som den russiske, er basert på eksport av energi og råvarer. Videre har Norge i de senere årene vært utsatt for en massiv kampanje for anti-Russland, pro-NATO og pro-krig.

Det er derfor ikke å undres på at nordmenn flest, inklusive Ukraina-eksperter og profilerte politikere har vanskeligheter med å se forskjellen på NATO som militært verktøy for å bevare og forsterke USAs rolle som internasjonal hegemon og NATO som hjørnestein for norsk sikkerhetspolitikk.

Det er nemlig en meget stor forskjell, som er i ferd med å bli åpenbar, ved at USAs beslutninger og operasjoner inkluderer alliansepartnere i aktivitet som vil garantere økonomisk ruin, militær ødeleggelse og menneskelig tragedie, uten fnugg av håp for oppnåelse av målene.

NATOs alliansepartnere, inklusive USA, er verken organisert, utrustet eller trent for vellykket konvensjonell involvering i den pågående land konflikten i Ukraina.

Det irrasjonelle og irrelevante, men påtvunget sammenfallende fiendebildet gitt av NATO og EU, den sprikende oppslutningen om vestens selvskadende involvering i operasjoner i Ukraina, og selvødeleggende sanksjoner mot Russland, som kun har til hensikt å svekke eller skade Russland tilstrekkelig til regimeendring, og den uimotsagte enigheten om både fiendebildet og politikken til NATO og EU i vestlige massemedier, indikerer at NATO og EU er militært og økonomisk verktøy i USAs innsats for å redusere konkurranse og bevare status som global hegemon.

Et tilsvarende sammenfallende fiendebilde er i ferd med å dannes for Kina, begrunnet i press og operasjoner mot Taiwan, selv om internasjonal politikk, påvirket av USA, har vært støtte til en-Kina politikken. Presset for å implementere dette fiendebilde vil trolig ytterligere fragmentere samholdet innenfor NATO og EU på grunn av urealistiske utsikter til å lykkes i åpen konflikt med Kina, parallelt med omfattende avhengighet av handel med Kina.

NATO og EU er med andre ord siden 1991 militært og økonomisk verktøy for å bevare USA som global hegemon i en unipolar verdensorden.

Slitasjen av begge verktøyene begynner å bli åpenbar, ved at kravene fra disse politiske aktørene er katastrofalt ødeleggende for medlemslandene, samtidig som de påståtte truslene mot medlemslandenes sikkerhet ikke lenger er troverdige. NATO-landenes evne og vilje til væpnet land-konflikt i Europa er ikke til stede, jamfør NATOs egen politiske og militære ledelse.

Russland er allerede i kamp med NATO, ved at alliansen bidrar med mannskap som kontraktører for bruk av teknisk materiell, radarer og signaletterretning til produksjon og distribusjon av måldata, kommando og kontroll.

NATO har ikke oppgitt endelig sluttsituasjon for måloppnåelse i konflikten ut over å påføre russiske styrker størst mulig tap.

Russland har oppgitt sluttsituasjon for måloppnåelse som nøytralt og alliansefritt Ukraina, aksept for allerede annekterte regioner og en varig fred der staten er en del av en sikkerhetsstruktur for Europa, med gjensidig respekt for rettighetene og interessene til alle involverte stater.

Ytterligere eskalering fra NATO vil øke risiko for involvering av Russlands støttespillere, der de fremste vil være Belarus, Kina, Iran, Nord Korea samt trolig flere.

USA med NATO som støttespiller vil uansett bli påført nederlag.

USA og NATOs reelle valg vil være hvor mange de vil ta med seg i dette nederlaget, ettersom Russland ser konflikten som en eksistensiell trussel, der de har teknologisk og økonomisk evne, politisk vilje og befolkningens oppslutning, til å oppnå sine mål med operasjonene.

Les også av Roy Tore Ottesen:

• Grønland som brikke i strategispill.
• Maktens arroganse, hva er det som kjennetegner globalister og globalismen?
• Virkelighetens mange ansikter, om et amerikansk imperium som har sporet av