Hvorfor regnbueflagging?

Av: Ferdinand Wyller, kunstner og forfatter

Det hevdes at regnbueflagget representerer toleranse, kjærlighet og mangfold. De som er motstandere av offentlig Pride-flagging blir da samtidig oppfattet som motstandere av disse tre verdiene.  På denne måten skaper man en fortelling der flagg-konflikten dreier seg om de tolerante mot de intolerante, de kjærlige mot de ukjærlige, og om de åpne mot de innsnevrede. Men dette er enda et eksempel på hvordan Pride-bevegelsen forsøker å fordreie virkeligheten.

For hva er egentlig toleranse? Toleranse er selvfølgelig å tåle de som er uenige med en selv. Her stiller homoaktivistene svakt. De har problemer med å akseptere at noen har et annet syn når det gjelder for eks bruk av dette flagget. Homo-moral-politiet dømmer annerledestenkende nord og ned. Homo-lobbyen har også klart det kunststykket å få gjennomslag for en lov som forbyr – med fengselsstraff! – det å hjelpe voksne mennesker som selv ønsker å konvertere fra homo til hetero. Samtidig oppmuntres det til konvertering andre veien. Tittelen på boka til Anette Trettebergstuen sier sitt: «Homo – for deg som er, lurer på om du er, eller har lyst til å bli homo». Homo-aktivistene har beveget seg fra rennesteinene til det å legge føringene for den økonomiske, kulturelle og politiske makten. Et samlet næringsliv flagger nå for dem, – og nåde de som ikke gjør det! Organisasjonen Fri (foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfolds med ca 4000 hemmelige medlemmer) mottar økonomisk støtte fra og samarbeider med en rekke statlige etater. Og når homoaktivistene dessuten har tilegnet seg de privilegier det i dag innebærer å være et offer, – da blir deres makt virkelig komplett.

La oss også se på det sagnomsuste ordet kjærlighet. For hva er kjærlighet? Homobevegelsen «definerer» den med å si at «love is love». Pride-togene, som utfolder seg over det ganske land, demonstrerer tydelig hva dette betyr, nemlig at enhver skal få følge sine egne lyster og tilbøyeligheter. Men verden er full av eksempler på at det å hemningsløst følge ens drifter er skadelig for et samfunn og for enkeltindivider. Derfor har alle livskraftige sivilisasjoner kultivert disse driftene til det beste for fellesskapet, til det beste for de svakeste, – og med tanke på framtiden. Det er et overgrep mot barn når «Rosa kompetanse» (Fris fagavdeling) går inn i barnehager for å så tvil om barnas kjønns-identitet. Ved at de grunnleggende kategoriene gutt-jente begynner å flyte, skapes utrygghet. Og hva med idretts-kvinner som må konkurrere med menn forkledd som kvinner, kvinner som må dusje med menn, kvinner som blir redusert til rugekasser, barn som blir en handelsvare som kan bestilles, barn som ikke kjenner sitt opphav, barn som skal vokse opp med planlagt far- og/eller morløshet… Organisasjonen Fri har som mål å fremme fullstendig seksuell frigjøring. Dette representerer et massivt angrep på enhver sivilisasjonsprosess. Begjæret er nemlig som ilden. I avgrenset form er det livsnødvendig. Men slipper man det fri, vil den kunne legge både natur og kultur øde. Vi konsumerer og aborterer som aldri før. Fødselsraten er nå på 1,4. Alt dette, – er vi her vitne til kjærlighet som utfolder seg, – eller ser vi heller konturene av en dødskultur? Hvorfor skal vi feire en seksualitetsform som alle fruktbarhetsguder gråter over?

Og mangfold, hva er det? Evolusjonsteorien lærer oss at vi trenger mangfold. Men det eksisterer visse grunnleggende kategorier og grenser. Dette er en forutsetninger for alt liv, og for all sivilisasjon. To slike kategorier er «mann – kvinne». De som arbeider aktivt for å bryte ned disse i «mangfoldets» navn, representerer en svært destruktiv kraft. Man vil rokke ved tilværelsens grunnsøyler. For her er det ikke snakk om ekte mangfold, men om ren oppløsning. Kjønn består per definisjon av «han» og «hun». Å snakke om flere kjønn tilsvarer det å snakke om flere poler, – østpolen, vest-polen, norvest-polen… Det kan skapes utallige slike «poler». Men i realiteten oppløser man samtidig betydningen av selve begrepet «pol», som består av to, av to motpoler, av Nord- og Sydpol. Uten disse blir det umulig å navigere. Og om elektrikeren skulle føle for å innføre flere poler enn «pluss» og «minus», ville det gå dårlig med arbeidet hans. Også språket røper dybdene i vår kultur og i vår virkelighet. Vi har ord som er hunkjønn og hankjønn, og de som ikke er dette, kaller vi, talende nok, intet-kjønn. Pride-bevegelsen opererer derfor med en falsk form for mangfold. Fjerner man kategorier og grenser, er det som å blande alle regnbuens vakre farger, – og da blir resultatet som kjent grått eller sort. Regnbue-symbolet har sin friskhet nettopp fordi fargene er temmelig avgrenset og klart definerte.  Og er det ikke litt ekstra underlig at mange homofile, altså de homogene, de som danner enkjønnede par, – at akkurat de skal snakke så høyt om «mangfold»?

Når det påståes at LHBTQ-folk lider fordi samfunnet ikke gir nok rom for dem, så tror jeg man overser den viktigste årsaken til deres lidelser, nemlig at de lever i strid med sin egen anatomi. Alle straighte – eller rette – vil med nødvendighet utgjøre en vedvarende og ubehagelig påminnelse om at LHBTQ-folk er – skeive. Jeg har ofte tenkt at for eks. 17- mai, med sine uttrykksfulle herre- og damebunader og lykkelige familier, må være en ubehagelig dag for homofile. Selvfølgelig aksepterer mange skeive disse realitetene, og har forsonet seg med at de er outsidere på det seksuelle området. Og et modent samfunn bør kunne ha rom for avvik. Dessuten er seksualitet en privat sak. Problemet er imidlertid at de av dem som er homoaktivister ønsker hegemoni. For homofilien vet nok like godt som heterofilien at en likestilling mellom disse to seksualformene er en umulighet. Heterofilien forutsetter nemlig en kultur som dyrker spenning mellom mann og kvinne. Homofilien får næring av det motsatte, – av homogenisering og av likestilling. I et slikt avflatet kulturelt landskap vil homofilien trives, mens heterofilien svekkes.

Det hele koker derfor ned til følgende spørsmål: Hvilket seksuelt univers ønsker vi å leve i? For flagger man for det ene universet, markerer man samtidig en avstand til det andre. Dette er det mange som rent intuitivt forstår, og derfor er de negative til Pride-flagging. Nå har jeg forsøkt å også sette ord på det.