Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: Lars Thorsen
Koranbrenneren Salwan Momika var en kristen-irakisk flyktning til Sverige. Han bodde i Södertälje, der flere assyriske flyktninger endte opp. Der ble han også skutt og drept av fundamentalistene som fulgte ham hele livet.
Jeg snakket med Salwan Momika i forbindelse med hans asylsøknad til Norge for under et år siden. Kanskje kunne han levd et tryggere liv her, men i stedet ble han møtt med pågripelse.
Salwan Momika er død. Drept som følge av sin ikke-voldelige, politiske innsats for å beskytte de frihetsverdiene Europa er bygd på.
Jeg snakket med ham i forbindelse med hans asylsøknad til Norge for i underkant av et år siden. Den gangen ble han pågrepet av norsk politi, i stedet for å få asyl.
Tenk om den kristne flyktningen Salwan Momika fikk asyl. Kanskje kunne han levd et tryggere liv her? Kanskje hadde han engang overlevd.
Elefanten i rommet
Svensk politi er riktignok ikke ferdige med etterforskningen, men vi må tørre å snakke om bakteppet for drapet.
Ikke minst fordi drapet på Salwan Momika har en helt annen betydning enn de tallrike gjengdrapene som er blitt begått i Sverige – der kriminelle dreper både hverandre og tilfeldig forbipasserende.
Elefanten i rommet heter Islam.
Salwan Momika ble flere ganger angrepet, og til slutt drept, for sine ikke-voldelige ytringer. Det er vanskelig å ikke se det i lys av ekstrem islamisme.
Forfulgt flyktning
Salwan Momika bodde i Södertälje. Byen har verdens største diaspora av assyriske, kristne flyktninger. At disse ikke bor i sitt hjemland, har sin åpenbare begrunnelse i Islams syn på ytringsfrihet.
Aktivisten og koranbrenneren flyktet altså fra Islam. Så ble han forfulgt og drept. Av formalitetsgrunner må jeg skrive at det «mest sannsynlig» var muslimer som drepte ham.
I likhet med Salwan Momika har erkebiskop Abdulahad Gallo Shabo assyrisk og kristen flyktningbakgrunn til Södertälje. Også erkebiskopen har vært sterkt kritisk til den muslimske innvandringen – både til Sverige og Europa.
Til den kristne avisen Vårt land sa han følgende i 2015:
«Europa er naivt, og tar imot for mange muslimer. Vi som har levd sammen med muslimer i århundrer, vet hva det innebærer. Se bare på hva som skjer i Irak, i Syria».
Nå skjer det samme i Sverige, og av samme årsak som i Midtøsten. Det han flyktet fra, har etablert seg her.
En viktig mann
Salwan Momika var mer enn en kristen flyktning fra Irak, men hans bakgrunn ga oss god innsikt i hva islamisme kan ende opp som. Det var dette Momika brukte sitt liv på å fortelle oss. Det er dette vi som samfunn må huske ham for.
Uredd forsøkte han å vekke Det sovende folket. Men for å vekke noen som sover, må man noen ganger være litt ubehagelig.
Han var ikke rund i kantene. Og formen han brukte, lovlig agitasjon, kan hver og en av oss mene hva man vil om. Dét er ikke tema i dag. Men det er grunn til å merke seg at lignende politiske attentater tidligere har rammet blant andre forfatteren Salman Rushdie og filmskaperen Theo van Gogh. Begge benyttet sin ytringsfrihet på en måte som krenket følelseslivet til folk som ikke aksepterer at vestlige frihetsverdier skal definere rettstilstanden i Vesten.
Knefall for islamismen
Det er umulig å ikke skamme seg over den norske regjeringens knefall da Salwan Momika søkte politisk asyl her i fjor. Han ble møtt med pågripelse, i stedet for asyl.
PST sa dagen etter pågripelsen at Salwan Momika utgjorde «en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser».
Hvilke interesser truet han?
Blir rikets sikkerhet truet av ytringsfriheten?
Er Norges grunnlov en trussel mot Norge?
Samme tankegods drev svenske myndigheter til å angripe Salwan Momika sine menneskerettigheter. Det er nettopp denne ynkelige unnfallenhet hos våre myndigheter som gir voldelige fundamentalister pågangsmot til å påvirke våre samfunn ved terrorhandlinger og målrettede attentater.
Jeg sier som Vebjørn Selbekk: Hver gang dette skjer, innskrenker det ytringsfriheten.
Men vi kan ikke gi etter, og huske Salwan Momika for det han rettet søkelyset mot. Han markerte seg som en mektig stemme, og som vil bli husket når de fleste av oss er glemt.
Teksten er tidligere publisert på Subjekt.no