Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: VOX
Nordmenn har etter hvert rukket å bli så uforpliktende vage at det neimen ikke er godt å vite hva den enkelte står for. Som å kalle seg kristen, men ikke personlig sådan. Følgelig er man altså en upersonlig kristen. Hva betyr så det? At man er kristen på vegne av en annen? Eller bunner det hele i at frykten for naboen gjør at man vil sikre seg flere utveier når det kommer til stykket. For det er jo blitt en nordisk folkesport å unngå alt som kan gi assosiasjoner til den minste uenighet.
“Rasist og nazist!”
Vi finner samme holdninger knyttet til politikken. Noe som den rådende politiske elite dyrker til sin fordel. For global-sosialistene har – ulikt den jevne borger – lært seg å angripe alt som smaker av opposisjon mot seg og sine. Da rutsjer de ut med ukvemsord som “nazist”, “rasist”, “fascist”, “sekterisk” og “høyre-ekstrem”. Ja da er du en folkefiende av hele menneskeheten og dens jordiske livsbetingelser. Sett fra et totalitært, diktatorisk ståsted må dette trolig være det mest effektive virkemiddel verden har sett på 80-90 år. Hadde Goebbels levd, hadde han garantert nikket smilende til sine etterfølgeres kopiøse etterlevelse.
Frykten lever
Bare slik kan all demokratisk debatt demoniseres og elimineres. Frykten for naboen lever i beste velgående her på berget. Selv om folk flest knapt har noe personlig å gjøre med hverandre lenger. Det er i grunn derfor bare ett ord som dekker denne utviklingen. Det er feighet. Gjett om de som styrer skuta bruker dette fenomenet for alt hva det er verd! Og skulle noen utfordrer-partier vise seg å ville avkle den rådende eliten, finner vi raskt at “noen har snakket sammen”. Og vips er store deler av kritikken frisert ned til språklig meningsløse ubetydeligheter. (Les Fremskrittspartiet)
Tomt og intetsigende
Dette gir selvsagt den herskende klassen vind i seilene. Det er bare å pøse på med umiddelbare obstruktive karakteristikker. Før de minste former for motforestillinger rekker å feste seg i folkedypet. Derfor ser vi da også at de fleste debatter ender opp som tomme og intetsigende. “Debattledere”, “journalister” og andre klakører sørger for at alt som kan kalles konstruktivt og gi rom for nye, politiske syn på de rådende forhold i samfunnet ikke slippes til. Ord som demokrati og folkestyre er derfor bare blitt tomme, betydningsløse honnørord. De hører snart bare hjemme på folkemuseene. Sammen med grunnloven.
“Må’kke komme her”
Du må’kke komme her og komme her, deklamerte Øystein Sunde. Og publikum klappet frenetisk. Hele scenariet er imidlertid som skapt for diktator-spirer. Her sitter et styrtrikt folk som stoler blindt på sine myndigheter. Og som ikke engang tør å tenke tanken på at noen vil utnytte dem. Som snarere vil gå til grunne enn å tro at de man har gitt sin valg-stemme har narret dem opp i stry. Ja lyve dem rett opp i ansiktet. Hva kan gå galt liksom?
Herremåltid for berikerne
Man behøver slett ikke være utdannet psykolog eller antropolog for å innse at et slikt folk på sikt nærmest ber om å bli ført utfor stupet og robbet – ja eliminert. Sinnene er okkuperte av recessive feil-tanker uten rot i virkeligheten. For der heter det fortsatt at den sterkeste overlever. Den vestlige feminismen er da også å regne som et herre-måltid for de som ønsker å okkupere oss. For vi er ikke personlig tenkende vesener lenger heller. Snarere “upersonlige” på vegne av andre. Presis som kristenhetens medlemmer. Våre tanker og vår smak er med andre ord til enhver tid for salg til de vi frykter mest. Da legger vi oss på rygg og klynker beroligende til en hver ny makthungrig beriker på markedet. For hva skulle ellers naboen vi ikke lenger kjenner da kunne si om oss?
