Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: Martin Lichtmesz, oversatt av Uten Filter.
«Absolutt underjordisk opptreden av Elon Musk,» vurderte Ulf Poschardt. Og Julian Reichelt er bekymret for at han må gi fra seg sin «Jøder er de viktigste levende vesener i denne verden»-bamse. Springer-sjef Mathias Döpfner har til og med «frykt». For hva?
Under sin direktesendte opptreden på AfDs partilandsmøte i Halle sa Elon Musk (ifølge Döpfner):
… det er for mye fokus på tidligere skyld, man må legge det bak seg. Barn bør ikke føle seg skyldige for sine oldeforeldres synder, og det er «svært viktig at folk i Tyskland er stolte over å være tyskere.
Å si dette på et valgkamparrangement – og det to dager før minnedagen for frigjøringen av tilintetgjørelsesleiren Auschwitz, der rundt én million jøder ble myrdet og industrielt utryddet – det gjør meg redd. Konteksten spiller en særlig viktig rolle, fordi AfD er partiet hvis mest fremtredende representant, Alexander Gauland, har sagt: «Hitler og nazistene er bare en fugleskitt i vår over 1000-årige historie.»
Det er for øvrig også partiet, hvis leder, Tino Chrupalla, nylig kritiserte leveransen av tyske våpen til Israel og stemplet det som en «avmenneskeliggjøring av alle sivile døde på begge sider». I AfD blir historien ikke bare relativisert uten motstand, men også vår solidaritet med Israels selvforsvar diskreditert. (…)
Også Döpfner (en personlig venn av Musk) insinuerer at han ønsker seg «en ny, sunn, god patriotisme», men denne kunne…
… bare finnes hvis man konfronterer sin fortid. Kollektiv skyld finnes ikke. Selvfølgelig ikke. Men det finnes et kollektivt ansvar for å sikre at dette aldri skjer igjen. Og forutsetningen for det er: å huske.
Den som ikke klarer det, kapitulerer for fortidens skygger og ønsker enten å fortrenge eller relativisere. Begge deler er en dårlig forutsetning for suksessen til et land som vil og må se fremover og forme sin fremtid.
Hva betyr egentlig alt dette konkret? «Erindring», «ansvar», «fortrenge» og «relativisere», «fortidens skygger» osv. – alt dette er vage, utslitte begreper fra den tyske forbundsrepublikkens Holocaust-religion, hvis aldring, foreldethet og antikvariske preg blir stadig mer merkbart.
Til syvende og sist er det bare et spill med ord: Om jeg sier “kollektiv skyld” eller “kollektivt ansvar” er hipp som happ.
Reichelt kritiserte Döpfners uttalelse med en like forvirret kommentar:
Det som noen nedsettende kaller «skyldkult», finner knapt sted lenger i utdanning og oppdragelse, i skolene. De aller fleste tidsvitner er døde, ingen kan lenger spørre bestefar hva han visste, og KZ-overlevende kommer ikke lenger til skolene. Döpfner og Musk diskuterer noe som for tjue år siden var en realitet i tysk oppdragelse og skole, men som for lengst ikke er det lenger – heller ikke i hjemmene. I dag har de fleste lærere for lengst kapitulert overfor den nye arabiske-antisemittiske virkeligheten. De tar bare opp Holocaust med stor forsiktighet, av frykt for bifall og begeistring for jødemord i et helt nytt og raskt voksende elevmiljø. (…)
Sannheten er: Innen de neste ti årene vil den møysommelig oppbygde minnekulturen i tyske skoler kollapse og bli erstattet av migrantisk Hitler-eufori fra kulturer der den eneste innvendingen mot Hitler er at han ikke var konsekvent nok. Hver dag kommer mer av dette over grensene våre og inn i skolene våre. Den som ikke tror det, kan gjerne melde seg frivillig til å gå inn i en hvilken som helst klasse i en tysk storby i morgen og snakke om frigjøringen av Auschwitz.
Reichelt ser ikke det vesentlige poenget rett foran nesen sin: Hvis «skyldkult»-oppdragelse ikke fungerer på de «nye tyskerne» (med eller uten pass) og forsvinner fra skolene fordi det blir stadig flere av dem i tyske klasserom, så skyldes det ganske enkelt at man bare kan påføre mennesker av tysk avstamning de relevante skyldfølelsene, hvorfra den ene eller andre politisk tolkede “ansvarsfølelsen” deretter utledes.
I tillegg er veksten av den «arabisk-antisemittiske virkeligheten» i Tyskland paradoksalt nok en følge av tyske skyldfølelser, som søkte forløsning i multikulturalisme og i å åpne grensene for millioner av innvandrere. I stedet for å klage over at migranter ikke får nok Holocaust-undervisning, burde Reichelt heller rette blikket bort fra jøder og arabere og mot sakens kjerne – mot tyskerne, mot sitt eget folk.
Hva sa egentlig Elon Musk? Jeg har transkribert talen hans på engelsk (og Uten Filter har oversatt den til norsk):
Først vil jeg si at jeg er veldig begeistret for AfD, og jeg mener dere virkelig er Tysklands beste håp. Noe jeg synes er veldig viktig, er at folk er stolte av Tyskland og av å være tyske. Det er veldig viktig. Det er greit å være stolt av å være tysk. Dette er et svært viktig prinsipp. Det er greit, det er bra å være stolt av tysk kultur, tyske verdier, og ikke miste dette i en form for multikulturalisme som utvanner alt.
Jeg mener vi bør ha unike kulturer i verden. Vi vil ikke at alt skal være det samme overalt, som én stor suppe. Man vil ha noe som gjør at man kan reise til forskjellige land og oppleve en unik og spesiell kultur som er god. At den tyske regjeringen handler for å beskytte sine borgere og sørger for det tyske folkets velvære.
Det tyske folket er virkelig en eldgammel nasjon, den går tusenvis av år tilbake. Dere bør lese Julius Cæsars beretning om hans første møte med de germanske stammene under Gallia-felttogene. Han var som: Wow, veldig imponerende, svært tøffe krigere.
Jeg mener det er altfor mye fokus på tidligere skyld. La oss legge det bak oss. Barn bør ikke føle skyld for sine foreldres synder, enn si sine oldeforeldres. Og dere bør være optimistiske og begeistret for Tysklands fremtid. Det er virkelig mitt budskap – vær optimistiske, begeistret, og bevar den tyske kulturen og beskytte det tyske folket.
Det er også andre ting som ville vært nyttige, som at Tyskland og landene i Europa burde ha mer selvbestemmelse, og mindre fra Brussel. Det er min mening. Det er for mye byråkrati fra Brussel, for mye kontroll fra en slags global elite. Når jeg holder foredrag på disse globale regjeringskonferansene, har jeg sagt at det bør være mindre global styring. Det bør være mer selvbestemmelse for de enkelte landene.
Jeg håper virkelig at AfD gjør det bra, og at Alice Weidel som kansler ville vært veldig bra for Tyskland. Jeg mener det er svært viktig at det tyske folket samles, og jeg støtter AfD sterkt. Gå for det! La oss gå, folkens! For et stort og vakkert Tyskland! (…)
Jeg mener vi bør kjempe for en spennende og lysende fremtid, der folk kan være optimistiske – der du våkner om morgenen og ser frem til det som kommer. Og den beste måten å sikre en god fremtid på, er å kjempe for den hver eneste dag – og da vil den bli fantastisk. Jeg mener dette valget i Tyskland er utrolig viktig. Det kan avgjøre hele Europas skjebne, kanskje til og med verdens skjebne. Det er så viktig dette valget er.
Derfor er det viktig å snakke med venner og familie og overbevise dem om å vurdere å stemme på AfD. Skap en kjedereaksjon – overbevis én venn, gå til en annen venn og si: «Hei folkens, vil dere ha mer av de siste ti årene, eller vil dere ha noe annet?» Og jeg tror folket i Tyskland vil ha noe annet. Hvis du vil ha forandring, må du stemme på et annet parti. Det er bare et faktum. Det er logikk.
Dere er fremtiden for Tyskland – få det til å skje. Sivilisasjonens fremtid kan avhenge av dette valget. Når noe er så viktig, må man virkelig gi alt for å overbevise folk og stemme på AfD. (…)
De politiske tiltakene jeg har hørt om fra AfD gir mye mening. (…) På samme måte som president Trump har fornuftige politiske tiltak, får ting gjort, gir folk tilbake personlig frihet og beskytter folk mot farer, er dette grunnleggende ting som, ærlig talt, den nåværende regjeringen ikke gjør. Den nåværende regjeringen undertrykker ytringsfriheten, veldig aggressivt. Og når man undertrykker ytringsfriheten, er det veldig vanskelig, om ikke umulig, å ha et ekte demokrati. Fordi ytringsfrihet er grunnlaget for demokrati. Folk kan ikke forventes å stemme informert dersom de ikke har tilgang til sannheten. Så derfor er det så viktig å ha ytringsfrihet, slik at man kan ha en informert stemme, slik at det kan finnes et ekte demokrati.
Men dette er ikke hva den nåværende regjeringen har gjort, de har undertrykt ytringsfriheten og satt folk i fengsel for selv mild kritikk av politikere eller innlegg på sosiale medier. Dette er galskap. Dette er ærlig talt en totalitær tilnærming, det er ikke en demokratisk tilnærming. Vi må gjenopprette friheten til folk i Tyskland, ha ytringsfrihet og ha mindre statlig undertrykkelse generelt. (…) Tusen takk, gå, gå, gå, kjemp, kjemp, kjemp!
Det mest bemerkelsesverdige med dette er selvfølgelig spesielt begynnelsen på talen, hvor Musk fremhever tre essensielle, tett sammenhengende ting: Slutt på «skyldkulten», i stedet stolthet over å tilhøre en nasjon med røtter som strekker seg «tusenvis av år» tilbake, koblet sammen med oppfordringen om å bevare den tyske kulturen og ikke oppløse den i en nivåerende multikulturalisme, sett fra perspektivet til en ren etnopluralisme: «Vi vil ha unike kulturer i verden. Vi vil ikke at alt skal være det samme overalt, som en stor enhetlig suppe.»
Jeg synes det er helt utrolig, nesten surrealistisk, å høre slike ting fra Musks munn. Den heller labre samtalen med Weidel fikk en til å frykte at han ville snakke om atomkraft, fri entreprenørskap og så videre.
Hva han derimot leverte, var kjernebudskapene (for eksempel) i boken min Verteidigung des Eigenen fra 2011, komprimert til fire setninger. Det er den essensielle meldingen fra den Nye Høyresiden, lenge før jeg kom til den. Nå blir den mainstreamet av Musk. Hvis noen hadde spådd meg dette for ett år siden, ville jeg ha ansett det som helt utopisk.
Jeg håper at Musks inngripen nå også vil føre til en konsensus innen AfD: Anti-skyldkult, anti-multikulturalisme, positiv nasjonal identitet, etnopluralisme. På dette grunnlaget, og kun på dette grunnlaget, kan man bygge noe.
Reaksjonene på dette skiller klinten fra hveten. «Konservative» bedrager som Reichelt, Poschardt eller Döpfner bekrefter med sine kommentarer den enkle sannheten i Musks råd: Den som fortsatt klamrer seg til «Holocaustianity», uansett hvilke grunner det måtte være, ønsker ikke en ekte forandring i tysk politikk, eller forstår i det minste ikke hva forutsetningene for det er.
Hva Musks opptreden ellers vil føre til, vet jeg ikke. Musk overvurderer selvfølgelig med amerikansk patos betydningen av dette valget; at det vil føre til hans AfD-seier, er usannsynlig.
Men kanskje er sjansene betydelig bedre om noen år. Musks tale kan være et tegn på at vi faktisk er i et tidsskille.
