Trump: den umulige politikk

Av: Per Anton Rønning

Grønland
Det startet vel med utspillet om Grønland. Trump vil ha kontroll over verdens største øy, og dette var første granat inn i hønsegården der fjær og hoder fløy i alle retninger. Indignasjon og sjokk lot ikke vente på seg. Men Grønlands geografiske lokalisering gjør øyen strategisk viktig. Både Kina og Russland manøvrerer i arktiske områder.

Også Kina, som strengt tatt ikke er en arktisk nasjon per se utviser stor interesse for området, mens Russlands geografi gjør at landet naturlig sogner til Arktis. Trump har åpenbart sett Grønlands strategiske betydning, og ønsker seg ikke at Kina og eller Russland skal få fotfeste der, for det vil true USA. Og dette er ikke symmetrisk.

Det bør for oss spille en rolle hvem som har kontroll i arktiske strøk, det gjelder Grønland såvel som Svalbard. Er norske interesser tjent med at et militaristisk Russland godt supplert av et ditto Kina (eller omvendt) har dominans i våre arktiske nærområder?

Jeg kan ikke se at Russland er på vår side, Russland har aldri utviklet noen demokratiske tradisjoner, ikke i Tsartiden, ikke under kommunistregimet, og heller ikke under Putin. Når Putin stiller til valg havner hans konkurrenter i fengsel på temmelig oppdiktet grunnlag, så effektiv opposisjon faller vanskelig. Russland har vist seg å være en farlig aktør, de satser på militær makt som diplomatisk virkemiddel, de kan tenke seg å endre grenser med slik metodikk. Dette er bare noe vi må forholde oss til, realpolitisk sett.

Kina som alliert med Russland er heller ikke til å spøke med. Kina har (som Russland) ingen demokratiske tradisjoner å ta vare på, de heller. Men Kina er en gammel kremmernasjon og vil antagelig foretrekke fredelig handel fremfor krig og erobring. Men dette vil neppe stoppe landet om de ser sine interesser seriøst truet.

Jeg er klar over at Russland satser en del på såkalt «tradisjonelle verdier», dvs. woke har ingen plass der. LHBTQ, transideologi og oppdiktede kjønnsteorier har ingen støtte i Russland, men dette alene gjør ikke at regimet kan passere en konservativ lakmustest. Konservative er individrienterte og ser på individets retter, de er tilhengere av demokrati, ytringsfrihet, eiendomsrett og personlig ansvar for eget liv. Konservative omgås heller ikke spekulative kjønnsteorier uten forankring i realtetene, kjønn er et biologisk fenomen og ikke et følelsesmessig sådant. Men dette er ikke nok til å kunne integrere Russland i en konservativ paraply, det mangler for mange elementer.

Så kort oppsummert virker det ikke særlig attraktivt å skulle havne under russisk dominans.

Det er vanskelig å se for seg at Danmark skulle kunne etablere et militært nærvær på Grønland som vil avskrekke Russland/Kina i noen grad. Det er lett å tenke seg at en eller begge av disse godt kunne tenke seg forteste på øyen. Det er nok dette Trump har sett, og vil komme i forkjøpet, for dette vil i neste omgang true USA.

Jeg er ikke i tvil i hvem jeg ville hatt som Grønlands beskytter, jeg vil gjerne ha noen der som ønsker å opprettholde vestens verdigrunnlag, og det er ikke konkurrentene lenger øst, det er USA. Rent økonomisk og politisk vil nok grønlenderne også etter hvert finne er dette er en fordel for dem. Dersom de blir en amerikansk stat vil også en inuitt kinne stille til valg som president i USA. De kunne gjort det verre her i verden enn dette, og Danmark har ikke all verden å skryte av når det gjelder sin behandling av Grønland.

Toll
Trump har introdusert tolltariffer på import fra Canada, Mexico og Kina. EU har også vært på blokken. Dette er uhørt i frihadelssammenheng. Der skal varer flyte fritt og det spiller ingen rolle hvem som produserer varene. Gjør det ikke?

Hva betyr det egentlig at et land primært skal satse på sine «komparative fortrinn»? Det betyr først og fremst at landet får problemer med å komme ut av dette, de blir hengende ved sine fortrinn og får ikke til noe mer. Også et poeng fra professor Erik Reinert (se nedenfor). Hvis Norge skulle tenkt slik hadde vi ikke vært noen oljenasjon.

Vi hadde ingen spesielle fortrinn hva angår utvinning av olje fra havbunnen, og det var først og fremst amerikanske selskaper som etablerte dette. Det eneste vi hadde var en havbunn som det tilfeldigvis befant seg olje og gass under, altså geografien.

Men Norge forvaltet dette fornuftig og sørget for å ta del i utviklingen, og i dag kan vi garantert konkurrerer med hvem som helst på dette feltet. Statoil (jeg gidder ikke å bruke tullenavnet Equinor) er et topp profesjonelt selskap, og vil har utviklet en helt prima leverandørindustri på land. Statoil han mange kompetente folk.

Jeg tror «komparative fortrinn» først og fremst er en teori som er gunstig for alle parter når hvert lands kostnadsnivå balanserer sånn noenlunde mot hverandre. Professor Erik Reinert skrev en gang i spalten «Kron og Mynt» i Klassekampen at tollbeskyttelse kunne være en dyd av nødvendighet for et land med svak industriell basis dersom de ønsker å styrke og utvikle denne. USA er i dag kjent for det såkalte «rustbeltet», dette er områder der det tidligere fantes industri (f.eks. stål) men der denne nå er overtatt av andre land pga. ulikt kostnadsnivå. Det har nå engang vist seg at når et land utvikler sin velstand øker kostnadene, først og fremst lønningene. Dette er et resultat at produktivitetsutviklingen.

Hvorfor skal det være i USA’s interesse at amerikansk industri flyttes til andre land bare fordi kostnaden der er lavere? Når Trump nå innfører tollsatser hyles det opp om «straffetoll». Dette er tullprat fra ignorante journalister.

Det er ikke snakk om å straffe noen, det er snakk om beskyttelse. Slike tollsatser fungerer egentlig som utjevning av forskjeller i kostnadsnivå, og har ingen ting med «straff» eller «handelskrig» å gjøre. Det har å gjøre med å sette egne borgeres interesser foran andre lands borgeres interesser. Sistnevnte får klare seg selv som best de kan under sine regimers politikk.
Man bør etter mitt skjønn interessere seg mest for hvor varer produseres, og la handel ta vare på seg selv.

At et land har stålindustri signaliserer at de har en sterk industriell basis, de har også annen industri som benytter seg av hjemmeprodusert stål. Stål er også en svært viktig vare for forsvaret, hvis stålproduksjonen er samlet hos mindre vennlig innstilte nasjoner blir det ikke lett å ruste seg når stålet blir vanskelig/umulig å få tak i.

Derfor er det en tenkefeil at det ikke spiller noen rolle hor varene produseres. Vi kan peke på flere områder hvor dette betyr noe,for eksempel farmasi. De fleste har vel ikke unngått å legge merke til at det til tider har vært problemer med å få tak i visse medisiner i Norge.

Medisner er ofte livsviktige, og det vi hadde av farmasøytisk industri i Norge er ikke mer. Videre la man ned Norsk Medisinaldepot, hvis oppgave det var å skaffe tilveie (og lagre) medisiner. Dette skulle ikke lenger være nødvendig i den «liberale globaliserings» navn, for medisiner ville da bli fremskaffet av markedet. Men om det skulle oppstå knapphet av en gitt årsak, hvem vil da bli prioritert? Selvfølgelig produsentlandets egne borgere.

Og da har vi ikke lenger friksjonsløst varebytte. Lærdommen vi bør trekke av dette er at hvis varebyttet ikke er helt friksjonsløst slik at du alltid kan få tak i det du trenger når du trenger det, er funksjonaliteten dårlig, og vi vil oppleve f.eks. medisinmangel.

Da er «fri flyt» en illusjon. Da må man sørge for egne løsninger. Fri flyt/full friksjonsløshet forutsetter fred over alt, og ingen interessemotsetninger som fører til forfordeling. Man kan ikke ha knapphet i systemet hverken av råstoffer eller ferdigprodukter som gjør at noen aktører ikke får kjøpt det de trenger når de trenger det. Dersom disse forutsetningen ikke er oppfylt, er det dårlig strategi å satse på at markedet vil løse alle forsyningsproblemer. Frihandel er ingen religion, eller bør ikke være det.

Ellers er det grunn til å merke seg at både Canada og Mexico har reagert på tollen, Mexico sender nå soldater til grensen for å hindre migrasjon og stoppe smugling av narkotika. Ville de ha reagert kun på vennlige henstillinger om å «gjøre noe»? Det tillater jeg meg å betvile. Man kan si hva man vil om Trumps angrepsvinkel her, men den virker etter hensikten, så alle som liker konsekvensene av dette bør la være å kritisere Trump.

Panama
Trump vil ha tilbake kontrollen over Panamakanalen. Det er i og for seg et forståelig standpunkt, all den stund USA (skattebetalerne) betalte for bygging av kanalen. Det var etter mine opplysninger Jimmy Carter som sørget for å donere kanalen til Panama, som da ikke hadde betalt for å bygge den. Vi får utlyse en separat konkurranse om det er Carter eller Biden som kåres til USA’s dårligste president noensinne.

Trump hevder at kanalen nå i stor grad kontrolleres av Kina. Jeg er ikke sikker på enkelthetene her, men Kinas strategi rundt om i verden er nettopp å bygge (få kontroll over) infrastruktur i ulike land, så som havner, jernbanestrekninger, veier osv. Dette gir kontroll og økonomisk avhengighet, og det er ikke å forakte for Kina å få kontroll over en av verdens viktigste handelsruter. Det er lettå forstå at USA ønsker å motvirke dette.

USA vil sikre sine handelsinteresser slik at Kina ikke kan komme inn og stikke kjepper i hjulene.

Gaza
Trump har erklært at USA bør overta Gaza og deportere palestinerne til andre arabiske land. Det første probøemet som da må løses er at andre arabiske land må ønske å få disse palestinerne som borgere, og det er på ingen måte gitt. Hittil har det vel vist seg at palestinere anses som enslags pariakaste i andre araberland, og det er liten grunn til å tro at noen vil stå med åpne armer her. Men ideen er god hvis man støtter Israel. Israel vil da bli endelig kvitt en verkebyll ved navn Hamas som aldri vil la israelerne i fred. De har riktignpk skjønt at Israel til slutt vil vinne dette, så de har inngått en våpenhvile. Ikke for å få fred, men forå skaffe seg et pusterom for regruppering og ny opprustning i tråd med standard islamsk strategi. En slik våpenhvile kalles Hudna, og skal benyttes som her beskrevet. Fred med jødene er utelukket,og det har sin årsak i at jødene nektet å anerkjenne Mohammed som profet, og attpå til sang nidviser om ham. Det la grunnlaget for det hatet vi ser i dag blant radikale muslimer. Andre arabiske land ser nå etter hvert ut til å ha akseptert at Israel er kommet for å bli slik at man like godt kann holde fred. Men slike som Hamas har ikke det op sin dagsorden.

De har i stedet et charter som foreskriver død over jødene og utsletting av Israel. Trumps ideom å ruste opp Gaza er ikke dum, detkunne bli en ny turistperle i det indre Middelhav. Jeg vil uansett aldri kunne mobilisere noen sympati med palestinere, det er et navn jeg assosierer med død og terror.

Hvorfor har vi de omfattende sikkerhetskontrollene på verdens flyplasser i dag? Hadde vi hatt dette uten en rekke tilfeller av palestinske flykapringer? Så nei, de der kan få seile sin egen sjø. Det underholdene her er at venstresiden har fått enda et punkt å gnåle om når det gjelder Trump.

Media flommer over av anti-Trump gnål, men det er å forvente siden media i hovedsak bemannes av folk fra AP, SV og Rødt. Det er en fornøyelse å studere hvordan denne gjengen nå vrir seg av smerte og indignasjon. Det er litt tidlig å si noen om hvordan Gaza-utspillet vil utvikle seg, men jeg har absolutt sans for ideen. Jeg ønsker at Midtøstens eneste demokrati skal få leve i fred og blomstre og skape mange eksellente teknologiske løsninger. Israel fortjener det.

Kan vi lære noe?
Vi får stadig høre fra globalistene at nå må vi inn i EU, for Trump starter en handelskrig som vil ramme oss. Så nå må vi trygle og be om at vi får ordninger som gjør at vi ikke blir rammet at EU’s evt. toll økninger som motsvar mot Trump.

Vi får også høre at EØS-avtalen er helt nødvendig for adgangen til det indre marked. Ja, dette er kanskje slik når regjeringen (og de andre ja til EU-partiene) består av vattnisser. Dette er ren propaganda fra imbecile politikere som ikke skjønner hva de holder på med.

Men hva ville Trump ha gjort? Han ville sagt følgende: Norge vil gjerne ha tilgang til det indre marked. I bytte for dette kan EU få kjøpe gass fra norske gassfelt. Vi kan også lete etter mer gass for å sikre forsyningen på lengere sikt. Men vi inngår ingen andre avtaler der Norge må underlegge seg noe regelverk fra EU. Vi forblir en helt selvstendig nasjon uten noen form for bindinger, akkurat som Sveits, vår statsminister vil være vår statsminister, og ikke EU’s stattholder. Hvis dette ikke passer,vil vi heller selge gassen til andre avtagere. Da stopper vår ilandføring av gass i Europa.

Jeg skulle hatt lust å se hvilken EU politiker eller byråkrat som hadde vært uberørt av den. Det våre politikere ikke har ryggrad til å skjønne er at gass er makt. Denne makten kan brukes til vår fordel. Vi trenger ikke å innføre ett eneste direktiv fra EU som ikke passer oss, vi trenger bare å si at dere får gass fra oss, så ikke plag oss med dette.

Vi trenger ingen EØS-avtale, vår energi gir det vi trenger av markedsadgang. Men jeg tror dessverre ikke at regjeringen vil driste seg til å hevde suverenitet på denne måten, selv ikke nå når Støre er blitt statsminister i regjeringen Stoltenberg.

Vi trenger en Donald Trump her til lands, men han er ikke å finne blant stortingspartiene.