Den dypeste staten

Av: Roy Tore Ottesen, pensjonert offiser med erfaring fra internasjonale operasjoner

Innledning

Filosofen Sokrates trodde at demokrati ville føre til at folk valgte populære kandidater, mens dyktige ufaglærte, men overfladisk dårligere likte kandidater, ville bli avskjediget. Sokrates synspunkter ble nedtegnet i ettertid, særlig av filosofen Platon. Vi vet følgelig ikke engang sikkert om Sokrates virkelig hatet demokrati.

Samfunnssystemet der befolkningen skal ha medbestemmelse over styre og stell, og der mennesker har likhet, tankefrihet og ytringsfrihet ledsaget av toleranse, var følgelig kjent og praktisert allerede i antikkens Hellas, 500 år før Kristus.

Demokratisk likhet benekter alle former for intellektuell autoritet, siden sannheten av et faktum ikke avhenger av at den er forankret til virkeligheten, men til ethvert menneskes krav om frihet og likeverd, der flertallets mening skal tillegges avgjørende vekt. Sokrates mente at flertallets mening ikke nødvendigvis er sannhet, men at flertallets mening ofte er feil. 

Forfatteren Edgar Allen Poe uttrykte dette på følgende talende måte: “The majority opinion is always wrong, for most people are idiots”.

Resonnementet er neppe kun en fornærmende nedvurdering av folkets kognitive evner, men hevder synspunktet at flertallets mening dannes jamfør en sentralt besluttet og hensikts-begrunnet blanding av reklame, propaganda og manipulasjon. Forankring til virkeligheten avhenger således av hva det er mulig å få folk til å tro, og gir stor handlefrihet ved dannelse av en sentralt besluttet versjon av virkeligheten. 

Sokrates mente videre at en annen svakhet ved demokrati, er at det i samfunn med idealer for likhet og frihet vil bli skapt grupper, som akkumulerer rikdom og ressurser og låner ut penger. Når låntakeren, enten det er privatperson, selskap eller endog stat havner i et avhengighetsforhold, vil långiverne danne et oligarki. Når dette oligarkiet blir evigvarende, ved at rettigheter og posisjoner går i arv, vil oligarkiet omdannes til et aristokrati.

I de seneste århundrer har denne rendyrkede form for gjeldsbasert kapitalisme frembragt ytterligere et nivå av en elite, som i praksis er overordnet instans for majoriteten av stater. Det har vært spekulasjoner om at opphavet til denne instansen, ofte referert til som den dype staten, er relatert til etnisitet, yrkesgruppe eller religion. Uansett er det mye som tyder på at fellesnevneren for mulige aktører er økonomiske handlekraft, som har gjort det mulig å etablere dominans over en global finansarkitektur og globale beslutningsprosesser. 

Hvem har kontroll over arkitekturen for globale finanser, i det gjeldsbaserte kapitalistiske systemet, uten mekanismer for tidvise omfordelinger, utover tidvise økonomiske kollapser?      

Ved forhandlinger der økonomi er involvert, er det behov for identifisering av deltakerne. Når en part opptrer som en motstander, er det vesentlig å være klar over hans målsetting. Ved forsøk på å forstå den pågående geopolitiske utviklingen, og de politiske beslutningene som ikke tar hensikt til befolkningen, er det vanskelig å forstå hvem som står bak utviklingen. Det kan være nærliggende å klandre inkompetente og ideologisk villfarne politikere, uten å bry seg om den åpenbare internasjonale enigheten om målene det arbeides mot.    

Siden denne internasjonale enigheten har stor gjennomslagskraft, kan vi trygt anta at det er en handlekraftig aktør som peker ut marsjretning for en politisk elite, med ukjent målsetting og stor evne til å unngå publisitet. Ubegrensede ressurser og anonymitet gjør det utfordrende å kunne ansvarliggjøre de som dominerer utviklingen.

Etterfølgende tekst er derfor egne antagelser og meninger, riktignok basert på dokumentert informasjon fra åpne kilder.   

Den geopolitiske utviklingen med store endringer av styrkeforhold og forhold mellom stater antyder at en langvarig utvikling nærmer seg et slags klimaks, der det omsider blir åpenbart at konsekvensene av utviklingen krever betydelige endringer av politisk orientering for Norge. Fremgangen for globalisme på bekostning av nasjonalisme, selv i Norge, viser at en handlekraftig pådriver, med omfattende ideologi, bevisst driver utviklingen fremover, der lite er overlatt til tilfeldigheter. Det er utenkelig at de internasjonale labile tilstandene og konfliktene kan forstås ved isolerte analyser og vurderinger for hver enkelt stat. Det neste spørsmålet som dermed er relevant vil følgelig være: 

Finnes det aktører som har verdensherredømme som målsetning?   

Dersom det fantes en fri og uavhengig presse ville det utvilsomt vært fokus mot sammenheng mellom ambisjon om verdensherredømme og kontroll over verdens finanser, fordi dette kan påvirke staters utvikling, forhold mellom stater, og politiske beslutninger som avgjør folkets handlingsrom. Hensikten ville vært å finne mønstre som klarlegger hva som skjer og hvilken utvikling som kan forventes videre. Det er krevende å følge en utvikling som strekker seg over flere århundrer. 

Det etterfølgende er derfor kun et forsøk på å sammenstille informasjon om hendelser som har skapt og dominert nåværende økonomiske arkitektur, og hendelser som indikerer vilje til å etablere globalt herredømme.         

Etablering av verdensherredømme har vært målsetting for flere av historiens erobrere, og felles for disse er behov for finansiell støtte. Noen kilder hevder at denne støtten stammer fra gruppe med opprinnelse fra Khazaria på nordsiden av Kaukasus, mer enn 1200 år tilbake, og der arverekkefølge for organisasjonen ivaretas ved arv. Fritz Steinmeier skriver i sin bok «Bloodlines of the Illuminati» fra 1994 om 13 klaner/familier, som også innbyrdes kjemper om innflytelse og makt. 

Flere kilder oppgir bankeier Rothschild som oppdragsgiver for et dokument fra 1771 med statutter for en sammenslutning som har verdensherredømme som målsetting. Dokumentet regnes kun som en formalisering i moderne form. Siden dette har sammenslutningen, basert på statuttene i dokumentet beriket seg selv ved å støtte begge parter i kriger siden den franske revolusjon i 1789. Kriger de selv av egennyttige grunner har bidratt til ved provokasjon og manipulasjon. Ved avskaffelse av det franske eneveldet, kunne statens myndigheter enkelt infiltreres og kontrolleres av sammenslutningen.

Nye institusjoner blir skapt i sammenslutningens bilde, etter hvert som gamle avvikles, uten endring av hovedmålsetting om å etablere et globalt herredømme, via overnasjonale institusjoner. Det er verdt å nevne flere tilfeller av hendelser og kriger, som viser hvor konsekvent arbeidet mot et globalt herredømme er drevet, muliggjort av manipulasjon, ideologi og feilrettet idealisme. Massemedier er bevisst brukt til manipulasjon og fremprovosering av krig, der begrunnelsen er forenklet til «det godes» kamp mot «det onde», med kamp for verdier og en regelbasert samfunnsorden, samt alt som kan øke forståelse for nødvendigheten og redusere motstand mot iverksettelse av krig. 

Hundre år etter implementeringen av statuttene til sammenslutningen, i 1871, gikk USA konkurs som følge av borgerkrigen, og sto uten muligheter til å opprettholde et føderalt samfunn. En gruppe banker, inkludert Rothschilds, organisert innenfor sammenslutningen «City of London» tilbyr et lån garantert av Vatikanets bank. «City of London» er plassert i London sentrum med rundt 70 banker, kjennetegnet av obelisken «Cleopatra’s needle» på bredden av Themsen, og har ingenting å gjøre med London eller Storbritannia for øvrig. Vatikanet er også egen stat, med egen obelisk utenfor Peterskirken, og har ingenting å gjøre med Roma eller Italia for øvrig. Forutsetning for lånet var at USA skulle etableres som selskap, et «Corporation», med Representantenes Hus og et Senat, der långiverne skulle gis medbestemmelse ved bemanning av disse institusjonene. Dette inkluderte også seleksjon av presidenten, som en administrerende direktør.

Samme år som USA tok opp lån og ble omdannet til et selskap, beskrev Albert Pike, amerikansk jurist og general for føderasjonen, målene for 1900 tallet i et brev til Guiseppe Mazzini, en italiensk revolusjonær leder på midten av 1800 tallet. Han beskriver der tre verdenskriger som forutsetning for oppnåelse av et globalt  herredømme. Enkelte har tillagt Albert Pike synske evner, og tilskriver hans brev om tre verdenskriger på 1900 tallet som en slags åpenbaring. Andre lar brevet tale for seg selv, som en beskrivelse av planer sendt til en revolusjonær leder, som forutsetning for oppnåelse av verdensherredømme. Brevet var på utstilling i  «British Museum Library» i London, frem til 1977. 

Den første verdenskrig skulle ha som mål å avskaffe det russiske tsarveldet, eller som det ble kalt: Romanovs mot Rothschilds. Det var godt kjent at Tsaren motsatte seg etablering av en verdensbank, og nektet samtykke til etableringen. Etablering av en sentralbank, med avhengighet for andre lands banker, var en forutsetning for kontroll av verdens finanser. Endringer av Europas grenser og myndigheter, svekkelse av religion, styrking av ateistisk kommunisme, og kollektivisme var delmål. 

Den andre verdenskrigen skulle skapes ved å dra fordel av forskjellen mellom fascisme og politisk sionisme, og føres på en slik måte at nazismen ble ødelagt, og politisk sionisme ble sterk nok til å forme en egen stat. Et mål var å garantere overlevelsen til kollektivismen, dannelse av en egen stat for jødene, og etablering av grunnlaget for en verdensregjering.

Den tredje verdenskrigen skulle ha som mål å oppnå en total gjensidig utslettelse i en utmattelseskrig mellom den kristne og den muslimske verden, der tapene og ødeleggelsene ville være så omfattende at de utmattede og desillusjonerte overlevende ikke ville motsette seg fastsettelsen av en-verdens regjeringen og dens maktapparat.

Forsøket som hittil har kommet nærmest måloppnåelse for den 3. verdenskrigen er trolig «war on terror», med utløsning av NATOs artikkel 5, etter terrorangrepet 11. september i 2001. Skylden for sprengningen av World Trade Center ble lagt på en verdensomspennende terrororganisasjon med opphav fra Den arabiske halvøy. Den pågående konflikten i Midtøsten er fortsatt ikke avklart, og har potensial for en omfattende konflikt som omfatter flere stater og grupperinger.

Det har lenge vært gjort anstrengelser for erverv av dominerende rolle for kontroll over arkitektur for globale finanser.  

I 1815 gikk det britiske kongehus konkurs etter omfattende aksjeoppkjøp av britisk industri, selskaper og virksomheter gjennomført av banksammenslutning kontrollert av Rothschild. Under slaget ved Waterloo hadde Rothschild flere kurerer, som kunne bringe resultatet av slaget til London, hurtigere enn konkurrentene. Noe av forklaringen på de vellykkede aksjeoppkjøpene var at aksjeforhandlerne satte i gang panikksalg av britiske aksjer, som var forståelige dersom Lord Wellington hadde tapt slaget. Etter at panikken grep om seg i børsen, gjennomførte andre av Rothschilds aksjemeglere oppkjøp fra de panikkslagne britiske bedriftseierne, til en brøkdel av verdien. Det tok  flere dager før sannheten om Lord Wellingtons seier nådde frem til London. Da var Rothschilds oppkjøp allerede gjort. Sammen-slutningen av Rothschilds banker tilbød deretter det britiske kongehuset lån, som skulle gjøre det mulig å beholde eiendommer, virksomhet og symboler på institusjonens verdighet. 

Ved overgangen til 1900-tallet pågikk intense diskusjoner om etablering av en verdensbank. I 1913 kunne Woodrow Wilson som nylig innsatt president undertegne på etableringen av systemet, The Federal Reserve, den gang bestående av 12 sentralbanker. Systemet er et privat foretak med myndighet til å trykke valuta, bestemme valuta verdien og besitte myndighet til å innvilge rentebelagte og globale lån. Beslutningsgrunnlag for dannelse av The Federal Reserve ble gjort ved møte på Jekyll-Island utenfor staten Georgia i 1912, med deltakelse fra bankene Warburg, Morgan, Rockefeller og Rothschild. Dette er fortsatt ledelseselement for verdensbanken og dermed dagens økonomiske arkitektur, i dag med ytterligere ca 180 stater involvert. USA har i dag en gjeld på 35 trillion USD til The Federal Reserve, økende med 1 trillion USD pr år, og med et tilsvarende årlig beløp i renteutgifter.

President Roosevelts beslutninger forut for, og under krigen, viste konsekvent og uforbeholden tilslutning til det beskrevne og forventede utfall av den andre verdenskrig, med garanti for Sovjetsamveldets overlevelse og etablering av FN, som første steg av grunnlaget for en verdensregjering. Grunnlaget for etableringen av FN ble i all hovedsak fremforhandlet i hans periode. FN-pakten trådte i kraft kort tid etter krigen, stiftet som en internasjonal organisasjon med oppgave å bevare internasjonal fred og sikkerhet, bidra til utvikling av fredelige relasjoner mellom nasjoner, promotere sosiale fremskritt, levestandard og menneskerettigheter. Siktemålene er fortsatt viktige.

FNs begrensede resultater i forhold til løsning av disse oppgavene tydeliggjøres ved misforholdet mellom beløpene som doneres til humanitære prosjekter, og oppnådde resultater for prosjektene som har blitt tildelt midler, samtidig som verden har gått inn i en tilsynelatende evigvarende tilstand av konflikt, fattigdom og splittelse. De faste medlemmene av sikkerhetsrådet har riktignok diskutert behovet og mulighetene for endringer av organisasjonen, men aspektet med FN som modell for dannelse av en institusjon for global myndighetsutøvelse virker fjernere enn noensinne.  

Hvordan har det vært mulig å skape omfattende tilslutning til globalisme som en ideologi for den dype staten?

Visjonen og aktiviteten til Verdens Økonomiske Forum er avgjørende for å forstå gjennomslagskraften til globalisme, som en ren ideologi for den dype staten. WEF ble etablert av Klaus Schwab i 1971, og er i dag et av verdens største nettverk for en global maktelite, finansiert av mer enn tusen multinasjonale selskaper og støttet av prominente banker og medier. Forumet formaliserte nettverksbygging som utdanning for Global Leaders for Tomorrow i 1992 og Young Global Leaders i 2004. Kjente figurer i dag er  Emmanuel Macron, Angela Merkel, Sebastian Kurz, Jacinda Ardern, Justin Trudeau og Gavin Newsom. Norge har hatt politikere som har vært direktører i forumet og en av dem har nå stillingen som WEF President. De har sine årlige møter i DAVOS. Klaus Schwab har selv skrevet boken om «The Great Reset»der han beskriver den nye normalen med «One-World-Government» i «The new world order», der en langt mindre befolkning vil være bosatt i såkalte bærekraftige befolkningssentra, der privat eierskap er avviklet, og avhengigheten til myndighetene er absolutt.

Oppsummering

Jeg antar følgelig at Den dype staten er en sammenslutning som besitter store ressurser, har røtter langt tilbake i tid, unngår all form for publisitet og står bak ideologien om globalisme som siste stadium for en samfunnsorden som kan kontrolleres via få, og størst mulig enheter med færrest mulig individer. Lange perioder med innskudd i spesifikke og kontrollerte banker utgjør gigantiske beløp, dannet av renter og avdrag for lån og aksjeutbytter gjennom mer enn 200 år, overskudd fra militær industrielt salg til krigførende parter, og naturligvis utbytte fra investeringsporteføljen til formuen via fondsforvalterne til eksisterende multinasjonale selskaper. Beløpene er så store at de er avgjørende for kontrollen av verdens finanser, og dermed evnen til å influere og dominere staters politikk, ofte via «foundations» «agencies» «NGOs».

Praksis med å unngå eksponering i massemedier og annen form for offentlighet og publisitet rundt transaksjoner, aktiviteter og resultater med dette omfanget er kun mulig ved eierskap, eller absolutt kontroll av internasjonale medieselskap. Fravær av offentlig eksponering har vært avgjørende for erobring av topp-posisjonen i det globale økonomiske hierarkiet. 

Den dype staten kan neppe betraktes som stat etter ordinære kriterier, selv om den har blitt benevnt som en Three city state, med henholdsvis City of London, Vatikanet og Washington D.C, alle legale enheter, plassert på territorier som ikke er del av verken byen eller landet de okkuperer. De har banker med gjensidig samvirke, og egen struktur for revisjon og kontroll. Den dype staten har ingen interesse av å betjene en befolkning, og besitter ingen sosialøkonomisk tankegang. Fokuset er entydig egen berikelse med bedriftsøkonomisk tankegang.  

Det ser følgelig ut som den dype staten kontrollerer stater globalt, via en politisk elite, selektert etter evne og vilje til lojalitet mot beslutninger, som ikke gagner befolkningen denne eliten er selektert fra, samtidig som media geni-erklærer denne eliten og dens politikk. En pekepinn for identifisering av politikk som IKKE retter seg etter den dype staten og dens ambisjoner, er registrering av politikk som undergraves av et samlet mediekorps.   

Sannsynlig utvikling videre 

Uttalelser fra den nye administrasjonen i USA indikerer at deres politikk med globale intervensjoner og fred gjennom global dominans vil tones ned, til fordel for dominans begrenset til den vestlige halvkule, som inkluderer Canada, Grønland, Mexico og Panama. Respekten for Taiwans tilhørighet til Kina er gjentatt en rekke ganger, og bekreftes på den nye administrasjonens hjemmeside. Dette kan tolkes som erkjennelse av slutten for perioden med et unipolart system, og erkjennelse av fremveksten av et fredeligere sameksisterende multipolart system. 

Tre konkurrerende supermakter som dominerer sine respektive deler av verden, respekterer hverandres rettigheter og forhåpentligvis samhandler ved hjelp av dialog, diplomati og gjensidig gunstige avtaler, vil trolig betydelig redusere sannsynligheten for den dype statens overlevelse. Der hovedhensikten med penger gjenoppstår som byttemiddel for befolkningens daglige behov, avvikles som mulig pressmiddel for staters dominans og spekulasjonsobjekt for oligarkienes økning av egen formue. Den nye verdensorden som avtegner seg er neppe den som Klaus Schwab beskrev i boken The Great Reset. Det kan neppe utelukkes at den dype staten som begrep og som fenomen vil forsvinne, uten at det noensinne vil bli offentliggjort hva som var dens ambisjon og målsetting, eller i det hele tatt dokumentasjon for dens eksistens.