Remix News melder at krigen i Ukraina har ledet til at millioner av ukrainere har forlatt landet sitt, og hundretusener av menn er døde og sårede ved fronten.
Nå antyder arbeidsgivere og storkapitalen allerede at den «eneste løsningen» for Ukraina er masseinnvandring av migranter fra den tredje verden. Det betyr at når krigen er over, vil mange av soldatene komme hjem til et Ukraina som raskt vil bli forvandlet under føttene på dem.
I dag føder hver 10. ukrainske kvinne i gjennomsnitt bare 7 barn, mens dette tallet bør være minst 22 for å opprettholde befolkningen. Uten dette vil Ukrainas befolkning fortsette å synke, og det tidligere nevnte befolkningsnivået på 40-50 millioner vil bli uoppnåelig.
Vasyl Voskobojnik, president i den ukrainske sammenslutningen av utenlandske bemanningsbyråer, sier at befolkningsnedgangen ikke lenger kan oppveies ved bare å øke fødselstallene, og at innvandring fra land i den tredje verden er den eneste løsningen.
Mangelen på arbeidskraft er et alvorlig problem. Det bor for tiden rundt 29 millioner mennesker i Ukraina. Ifølge Ukrainas nasjonalbank vil ytterligere 200.000 mennesker forlate landet i 2024, noe som vil forverre mangelen på arbeidskraft ytterligere. Minst 8,2 millioner arbeidere vil være nødvendig for å få den ukrainske økonomien på fote igjen i fremtiden.
Voskobojnik sier at den ukrainske regjeringen må utvikle en migrasjonspolitikk innen 2026 som fokuserer på å redusere denne mangelen.
Allerede før krigen hadde Ukraina hatt den mest drastiske befolkningsnedgangen i Europa. På grunn av høy dødelighet, lave fødselstall og emigrasjon sank befolkningen med flere hundre tusen mennesker hvert år.
Etter krigsutbruddet flyktet ytterligere millioner eller ble tvunget over grensen av den fremrykkende russiske hæren. En betydelig andel av mennene i arbeidsfør alder ble innrullert i hæren, og mange av dem har nå dødd eller blitt forkrøplet av skader på slagmarken.
Ifølge Voskobojnik kan Ukraina for det meste tiltrekke seg arbeidskraft fra land der levestandarden er enda lavere enn i Ukraina. Mange av de ukrainske arbeiderklassemennene som overlever krigen, kan derfor komme til å se den arbeidskraften de kunne ha utnyttet etter krigen, forsvinne når en strøm av enda fattigere migranter kommer inn i landet og presser lønningene nedover.
Dette betyr at innvandrerne i hovedsak kan komme fra Bangladesh, India, Nepal, samt nordafrikanske og sentralasiatiske land.
Dette kan føre til ytterligere spenninger i det ukrainske samfunnet, ettersom mange av soldatene vender tilbake til et samfunn der de i realiteten er blitt erstattet. I tidligere kriger vendte soldatene stort sett hjem til familiene sine, døtrene og sønnene sine for å bygge seg opp igjen. Freden førte ofte med seg en befolkningsøkning og flere gutter, den såkalte «hjemvendte soldat-effekten», som bidro til å bygge opp igjen den desimerte mannlige befolkningen.
Etter andre verdenskrig var det en viss grad av slik migrasjon til Tyskland, hovedsakelig gjennom tyrkiske gjestearbeidere. Disse arbeiderne skulle opprinnelig komme til landet, tjene penger for å hjelpe til med gjenoppbyggingen, og deretter reise hjem. I stedet har de blitt værende i Tyskland i generasjoner, og ifølge mange beregninger er de fortsatt en av de dårligst integrerte innvandrergruppene i Tyskland, selv etter generasjoner.
En rapport fra det Berlin-baserte Institute for Population and Development forteller at «innvandrere med tyrkisk opprinnelse er den innvandrergruppen som lykkes dårligst på arbeidsmarkedet, og de er ofte arbeidsløse, andelen hjemmeværende er høy, og mange er avhengige av sosialhjelp … Delstaten Saarland er den delstaten som kommer dårligst ut – 45 prosent av tyrkerne der hadde ingen form for utdanning.»
I motsetning til Tyskland etter andre verdenskrig vil Ukraina neppe oppleve en massiv babyboom. Mange av soldatene der vendte hjem til kvinner som ble værende i landet til tross for de vanskelige forholdene. I Ukraina flyktet fødedyktige kvinner fra landet i et enormt antall, så det er uklart hva disse soldatene vil vende tilbake til. Dessuten konkurrerer disse mennene nå kanskje med mannlige nykommere fra hele den tredje verden, noe som betyr at de menneskene ukrainerne kjempet og drepte for da de dro, kanskje ikke er de menneskene de kommer hjem til.
Disse mennene kan også komme hjem til spenningene vi har sett i Vest-Europa. Disse nye migrantene kommer fra helt andre kulturer enn den ukrainske, og i motsetning til Vest-Europa er ukrainerne svært etnosentriske og rasistiske, noe som betyr at disse nykommerne kanskje ikke vil bli omfavnet av samfunnet, noe som kan føre til ytterligere splittelse.
Mange frivillige organisasjoner og ideelle organisasjoner har i årevis klaget over at ukrainerne er rasistiske og lite imøtekommende overfor utlendinger.
«Selv om det bor relativt få mennesker av afrikansk opprinnelse i Ukraina, har voldsbruken mot denne gruppen vært ekstraordinær. Afrikanske flyktninger, studenter, besøkende og den håndfullen borgere og fastboende med afrikansk opprinnelse har levd under konstant trussel om trakassering og vold», heter det i Hate Crime Survey fra 2008.
Ukraina har alltid hatt et høyt antall nynazistiske grupper og skinhead-fotballpøbler, og brutale angrep har funnet sted i Ukraina allerede før krigen. Mange av de mest elitære ukrainske enhetene, som Azov, følger nynazistiske trosstrukturer.
De som håper på en multikulturell utopi i Ukraina etter krigen, håper kanskje at de utrolig mange unge ukrainerne som kjempet for enheter som Azov, aldri kommer hjem. Disse mennene var med andre ord nyttige i kampen mot russerne, men kanskje ikke så nyttige for det multikulturelle samfunnet som arbeidsgivere og internasjonal kapital håper på etter krigen.
Selv om få har uttalt seg om hvordan innvandringen vil se ut i Ukraina etter krigen, er det også andre som åpent har tatt til orde for en massiv demografisk transformasjon.
«Etter at konflikten er over, kan Ukraina begynne å bli befolket av afrikanere og afghanere for å forhindre en demografisk katastrofe», heter det i et intervju i magasinet Focus med Vladimir Paniotto, generaldirektør ved Kyiv International Institute of Sociology (KIIS).
Han sier at det vil bli langt vanskeligere i Ukraina, der folk ikke har et like åpent syn på migranter som i Vest-Europa.
Disse nyankomne migrantene vil også trenge gode boliger, lønninger og et godt arbeidsmiljø for å velge Ukraina. Det er imidlertid tvilsomt hvordan et land hvis økonomi og statsadministrasjon ligger i ruiner som følge av krig, kan håndtere masseinnvandring fra den tredje verden. I motsetning til hvordan migrasjonen ble markedsført, har mange av migrantene som kom til Vest-Europa, endt opp med å tappe statskassen for sosialhjelp, utdanning, bolig og integrering. I Tyskland, for eksempel, vil utlendingene koste staten nesten 50 milliarder euro i 2023.
Ukraina har heller ikke like mye ressurser til integrering av migranter som vestlige stater, og som allerede nevnt har integreringen der langt fra vært noen suksesshistorie. Selv grupper som har bodd i landet i århundrer, som ungarerne, blir aktivt diskriminert, selv på regjeringsnivå.
Siden Ukraina i hovedsak skal gjenoppbygges med vestlige midler, er det sannsynlig at det blir amerikanere, tyskere og franskmenn, som allerede er hardt rammet av masseinnvandringens kostnader, som kommer til å betale for sosialhjelp og integrering av Ukrainas nyankomne velferdsmottakere.
