Norske politikere ser ikke ut til å ha forstått at samtalen på 90 minutter mellom Donald Trump og Vladimir Putin er et paradigmeskifte i forhold til hvordan vi må forstå krigen i Ukraina og Europas mulighet til å spille en rolle. Norge og EU er satt sjakk matt.
I lys av den nye geopolitikken som tegner seg mellom USA og Russland, fremstår uttalelsene fra Norges utenriksminister Espen Barth Eide som urealistiske og lite tilpasset den skiftende dynamikken. Eides mantra om «ingen forhandlinger om Ukraina uten Ukraina» kunne vært nyttig, men i praksis fullstendig urealistisk gitt den nye situasjonen der USA og Russland tar ledelsen i forhandlingene.
Norge, EU og USA kunne tidligere fått en god avtale for Ukraina, men nå har de gjort seg irrelevante når Ukraina ikke har noen mulighet til å vinne tilbake tapte territorier
For å forstå hvorfor dette er tilfellet, er det nyttig å trekke inn analysen fra The Duran, i videoen «Putin and Trump shock world. Zelensky downgraded. EU, UK got played», med de geopolitiske analytikerne Alex Christoforou og Alexander Mercouris. Denne videoen gir et dypt innblikk i hvordan forhandlingene mellom Trump og Putin kan forme Europas fremtid.
I denne analysen har jeg fått hjelp av DeepSeek til å strukturere teksten, basert på detaljerte instruksjoner og en utskrift av de automatiske undertitlene til videoen og Trump’s post på Truth Social.
1. Ukrainas rolle i forhandlingene:
- Eide insisterer til NRK at Ukraina må «sitte ved bordet» og være en sentral part i forhandlingene. Han sier:
«Ukraina må sitte ved bordet. Det er de som er angrepet. De må være tungt inne i å legge premissene for en fredsløsning.»
Dette høres moralsk riktig ut, men i praksis ignorerer det den nye realiteten der USA og Russland har tatt initiativet til forhandlinger uten å inkludere Ukraina som en likestilt part. Som Alexander Mercouris og Alex Christoforou fra The Duran påpeker, blir Ukraina nå «informert» om beslutninger som allerede er tatt, snarere enn å være en aktiv deltaker. Dette understreker at Ukraina har blitt nedgradert som en strategisk partner for USA, noe som gjør Eides insistering på Ukrainas sentrale rolle lite realistisk. - The Duran-analysen understreker at Trump og Putin diskuterte en langsiktig og bærekraftig fred i Ukraina, ikke bare en midlertidig våpenhvile. Dette inkluderer en anerkjennelse av at krigen må ta slutt, og at det må finnes en løsning som adresserer de underliggende årsakene til konflikten. Trump nevner også behovet for valg i Ukraina, noe som kan tyde på at han ser på en politisk løsning som inkluderer en endring i den ukrainske regjeringen. Dette viser at USA og Russland tar en ledende rolle i å forme fremtiden for Ukraina, noe som marginaliserer Kiev.
2. Stormaktenes rolle og europeisk sikkerhet:
- Eide uttaler seg kritisk til stormaktenes rolle og sier:
«Vi kan ikke ha det sånn at stormakter tar seg til rette på den måten Russland har gjort.»
Dette er en naiv holdning i lys av den nye dynamikken. Som The Duran-analysen viser, er det USA og Russland som nå er de sentrale aktørene som faktisk har makten til å forme en ny sikkerhetsordning i Europa. Eides uttalelse ignorerer det faktum at USA nå ser på Europa og Ukraina som mindre sentrale for sine strategiske interesser, og at Russland insisterer på en løsning som tar hensyn til sine egne sikkerhetsbehov. Å ignorere stormaktenes rolle i denne sammenhengen er derfor lite konstruktivt. - The Duran-analysen understreker også at EUs og Storbritannias rolle er blitt marginalisert. EU og Storbritannia blir beskrevet som «sidesatt» i denne nye dynamikken, noe som har skapt sjokk og frustrasjon i europeiske hovedsteder. Dette understreker at Eides insistering på at «vi» (EU og Norge) ikke kan overlate forhandlingene til Trump og Putin er lite relevant, da det ikke lenger er opp til EU eller Norge å bestemme hvordan forhandlingene skal føres.
3. Keith Kellogg og Steve Witkoff:
- General Keith Kellogg, som offisielt fortsatt er USAs spesialutsending for Ukraina, blir beskrevet som en figur som har blitt «nedgradert» i forhandlingsprosessen. Selv om han ikke er nevnt spesifikt som en del av forhandlingsteamet, er han fremdeles en del av administrasjonen. Dette kan skyldes at Kelloggs datter, Meaghan Mobbs, som for eksempel kan lese om i nyhetsbyrået Tass, er en aktivist for Ukraina, noe som kan ha ført til at Russland kan være skeptiske til hans rolle som forhandler.
- Steve Witkoff, derimot, fremstilles som en nøkkelperson i forhandlingene. Witkoff beskrives som en effektiv og handlekraftig forhandler, noe som understreker at Trump-administrasjonen tar en mer direkte og praktisk tilnærming til forhandlingene med Russland. Witkoff har allerede vist sin effektivitet ved å arrangere frigivelsen av Marc Fogel, noe som understreker at han er en pålitelig forhandler for Trump.
4. Nato-medlemskap for Ukraina:
- Eide er også tydelig på at han ikke vil akseptere å frata Ukraina retten til et Nato-medlemskap i fremtiden:
«Dette kan vi ikke overlate bare til de to presidentene Trump og Putin.»
Dette er en holdning som står i sterk kontrast til den nye realiteten. Som The Duran-analysen påpeker, vil det ikke være mulig for Russland å akseptere en løsning der Ukraina får mulighet til å bli medlem av NATO. Dette ville være en direkte trussel mot Russlands sikkerhet, og det vil ikke en slik løsning bli akseptert av Russland. Eides insistering på dette punktet viser en mangel på realistisk geopolitisk forståelse. - The Duran-analysen understreker også at Russland vil kreve garantier for at Ukraina ikke blir en del av NATO. Dette er en av de «røde linjene» som Russland har satt, og det er lite sannsynlig at Putin vil gå med på en løsning som ikke tar hensyn til dette. Dette gjør Eides uttalelser om Ukrainas rett til NATO-medlemskap enda mer urealistiske.
5. En varig løsning for europeisk sikkerhet:
- Eide understreker behovet for en «varig løsning som er god for europeisk sikkerhet». Dette er et viktig poeng, men det ignorerer det faktum at en slik løsning sannsynligvis vil kreve kompromisser som EU og Norge kanskje ikke er villige til å akseptere. For eksempel kan en varig fred i Ukraina kreve en føderalisering av landet, der de østlige regionene får større autonomi, noe som kan være uakseptabelt for Kiev og dens vestlige allierte.
- The Duran-analysen peker på at Russland vil kreve en ny regjering i Kiev som kan garantere en slik løsning. Dette inkluderer også en demilitarisering av Ukraina og muligens tribunaler for å håndtere ukrainske krigsforbrytelser, for eksempel i Kursk-regionen. Dette er krav som vil være vanskelige for Vesten å akseptere, men som er nødvendige for å oppnå en varig fred.
6. Fare for falske flagg-operasjoner:
- The Duran-analysen advarer også mot muligheten for falske flagg-operasjoner, spesielt fra britiske og europeiske aktører, som kan forsøke å sabotere forhandlingene. Dette er en risiko som Eide og andre europeiske ledere må ta på alvor, da slike operasjoner kan destabilisere situasjonen ytterligere og gjøre det vanskeligere å oppnå en varig løsning. Mercouris og Christoforou mener imidlertid tilliten til hovedstrømsmediene nå er så lav at det er lav risiko for at slike operasjoner vil lykkes.
Konklusjon:
Espen Barth Eides uttalelser om «ingen forhandlinger om Ukraina uten Ukraina» og hans insistering på Ukrainas rett til Nato-medlemskap fremstår som fullstendig urealistiske i lys av den nye geopolitikken som tegner seg mellom USA og Russland. Hans holdninger reflekterer en naiv tro på at EU og Norge kan spille en sentral rolle i forhandlingene, selv om det er klart at de er blitt marginalisert. For å bidra til en varig fred i Europa, må Norge og EU anerkjenne den nye realiteten der USA og Russland er de sentrale aktørene, og være villige til å akseptere kompromisser som kanskje ikke er ideelle, men som er nødvendige for å oppnå en stabil og varig løsning. The Duran-analysen understreker at en slik løsning sannsynligvis vil kreve en ny sikkerhetsordning i Europa, der Ukraina får en føderal struktur, og der Russlands sikkerhetsinteresser tas på alvor. Dette er en realitet som Eide og andre europeiske ledere må forholde seg til, hvis de ønsker å bidra til en varig fred.
I tillegg understreker The Duran-analysen viktigheten av Steve Witkoffs rolle som en effektiv forhandler, samtidig som Keith Kelloggs rolle blir nedgradert på grunn av hans familieforbindelser til Ukraina. Dette viser at Trump-administrasjonen tar en mer direkte og praktisk tilnærming til forhandlingene, noe som ytterligere understreker at Eides uttalelser om «ingen forhandlinger uten Ukraina» er lite realistiske i denne nye konteksten.
NRK Dagsrevyen melder 13. februar at USA vil la Ukraina delta i forhandlingene. Hva dette betyr, gjenstår å se. Hvis USA trekker støtten til Ukraina, er det ikke mye Ukraina har å si uansett.
