Jeg fikk aldri muligheten til å bli kjent med to år gamle Danilo Čokić, hans foreldre eller noen av de 12 menneskene som døde på bussen 16. februar 2001, men jeg kan ikke glemme synet og lukten av kroppsdelene, blodet, de forvridde metalldelene som en gang hadde vært en buss. Og jeg kommer ikke til å glemme lukten av drivstoff, svidd gummi og andre bildeler som hadde blitt sprengt i lufta.
Bussen var på vei fra Niš i Sør-Serbia den serbiske enklaven Gračanica en forstad i Priština, hovedstaden i den serbiske provinsen Kosovo og Metohija, nå anerkjent som et selvstendig land av de fleste vestlige land, deriblant Norge.
Målet med terrorangrepet var å fordrive de få serberne som var igjen i den serbiske provinsen, å skape frykt og en ulevelig atmosfære.
Se også min artikkel om norske helter, soldater i Priština 17. og 18, mars 2004 da de kjempet som løver mot en albansk mobb på titusenvis av albanere som ville ødelegge en enklave i Priština. Her kan du lese heltesagaen om den norske offiseren som reddet en hel landsby med å skyte og og drepe to albanere som prøvde å drepe de norske soldatene med en lastebil. Albanerne har gjort alt de har kunnet for å fordrive serberne.
Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg var i Priština denne dagen, men jeg var på KFORs pressesenter hvor jeg jobbet året før som presseoffiser. Norge ville at jeg skulle bli talsmann for den NATO-ledede styrken KFOR, og jeg fikk ansvaret med å bygge opp en nyhetstjeneste som hadde 60.000 treff daglig da jeg var ferdig med tjenesten i juli 2000.
Etter tjenesten som offiser var jeg tilbake i mitt gamle yrke som journalist, på denne tiden utskremt krigsreporter for Aftenposten og utenrikssjef Per Kristian Haugen.
For de som ikke har vært i strid eller jobbet som krigsjournalister, kan det være vanskelig å forklare hvordan det føles, men et slikt terrorangrep er dagen man venter på som krigsjournalist. Du gjør deg klar for misjon. Adrenalinet flyter og du forbereder deg på en viktig jobb.
Jeg ble med en FN bil fra Priština til den serbiske provinsgrensen ved landsyen Merdare, 45 minutters kjøretur fra Priština. På åstedet gjorde jeg en profesjonell jobb, tok bilder og snakket med de riktige folkene. Denne artikkelen og andre av mine artikler fra denne tiden er tilgjengelig på kristiankahrs.com/aftenposten.
Men jeg visste ikke at 16. februar 2001 skulle bli et paradigmeskifte i min verdensanskuelse.
Før denne dagen hadde jeg en naiv tro på at Vesten og NATO representerte de gode og at vi hadde et ansvar for å beskytte «undertrykte» mot «de onde», Responsibility to Protect eller R2P på engelsk. Jeg trodde at det var vår forpliktelse i Vesten å gå til krig for menneskerettigheter, altså såkalte humanitære intervensjoner.
Et råd til Uten Filters lesere: når politikere ønsker å gå til krig på grunn av menneskerettigheter, vær meget, meget skeptisk.
16. februar 2001 var dagen da jeg begynte å lure på hva vi hadde gjort da Norge og 15 andre NATO land gikk til krig mot Jugoslavia i 1999 (som da besto av Serbia og Montenegro). Jeg sto imidlertid ikke frem offentlig før 24. mars 2011, på dagen 11 år etter at vi startet en aggresjonskrig. Da var jeg hele dagen på serbisk RTS, tilsvarende NRK i Serbia, og gav min beklagelse som en tidligere NATO offiser for min naivitet og at vi ikke var i stand til å beskytte Kosovos minoriteter.
Før vi gikk til krig fikk regjeringen i Beograd et ultimatum om å godkjenne NATOs styrker på hele Jugoslavias territorium, uten kriminelt straffeansvar eller kompensasjon. I tillegg krevde vi at befolkningen i Kosovo og Metohija, på den tiden 90 prosent albanere, skulle bestemme statusen for den serbiske provinsen i en folkeavstemning innen tre år, uten at resten av den serbiske befolkningen skulle ha mulighet til å stemme.
Etter at Jugoslavia kapitulerte i juni 1999, tok FN, NATO over det fullstendige ansvaret for sikkerhet og rettstat i den serbiske provinsen, i henhold til FNs sikkerhetsresolusjon 1244.
Terrorangrepet i 2001 skjedde da det kollektive Vesten hadde det fulle og hele ansvaret for sikkerheten i Kosovo og Metohija.
Mye galt kan sies om Stoltenberg- familien, spesielt Jens, men fem år før han døde gav Thorvald Stoltenberg meg et intervju i sin leilighet i Mogen Thorsens gate 1 på Frogner i Oslo. Stoltenberg sa klart at intet uavhengig land ville ha godtatt diktatet vi gav Jugoslavia.
CIA direkte involvert
Hadde det kun vært en gruppe albanske terrorister som sto for dette terrorangrepet, hadde det vært ille, men det som gjør denne saken usmakelig er at lederen for terroristene, albaneren Florim Ejupi, jobbet direkte for CIA.
Dette har jeg skrevet detaljert om i min artikkel KFOR and Americans destroying criminal evidence. Her kan vi lese at Florim Ejupi «rømte» fra den amerikanske militærbasen Bondsteel i Kosovo.
Den kanadiske politimannen Joe McAlister var sjefsetterforsker for FN politiet, UNMIK Police, for dette terrorangrepet. Han skrev blant annet til meg følgende i en epost:
Jeg kan kommentere Florims «flukt», ettersom jeg var dypt involvert i avhørsprosessen og etterforskningen av saken.
Jeg er ikke sikker på hvor mye du vet om arrestasjonen og etterforskningen, men det er mye som sannsynligvis ikke er kjent, men burde være det.
FNs etterretningsteam i Pristina hadde en konfidensiell kilde inne i cellen som opererte i Kosovo. De visste stort sett hva cellen planla å gjøre, og til og med hvordan de ønsket å gjøre det, men ikke alltid når de planla det. Når det gjaldt bombeangrepet på Niš-bussen, var det kjent på forhånd at de ville angripe en buss, bruke en bombe i en kulvert og sikte seg inn på serbere. Faktisk var dette grunnen til at konvoien var så tungt beskyttet. Et britisk team var ute foran konvoien for å søke etter veibomber (IEDs), men før de var ferdige, ble de informert om at konvoien var på vei. De forsøkte å stoppe konvoien og advarte om at søket ikke var fullført, men konvoien fortsatte – og vi vet alle hva som skjedde.
Åstedet ble håndtert av militæret, og på grunn av politisk press og folk som rett og slett ikke forstår hvordan en krimteknisk etterforskning fungerer, ble det dårlig håndtert. Faktisk ble bombekrateret asfaltert over innen 48 timer, noe som er galskap for enhver erfaren etterforsker. Jeg holdt eksplosjonsstedet i Pristina sikret i tre dager, ettersom det var min sak – det var da jeg fikk tak i den tyske gjerningsmannen i den saken. Vi mistet sannsynligvis mye viktig bevismateriale.
Etterretningsteamet, via KFOR, dro ut og arresterte alle mistenkte i saken, holdt dem i varetekt og avhørte dem på «militært vis» i over 12 timer før de ble overlevert til oss i drapsavsnittet, som hadde det overordnede ansvaret for etterforskningen. Mens vi planla vår avhørsstrategi, ble plutselig alle de mistenkte flyttet til Camp Bondsteel av sikkerhetsgrunner som aldri egentlig ble forklart. Noen hevdet at hvis de ble værende i Pristina, kunne det utløse et angrep – kanskje, men vi syntes det var en temmelig tynn unnskyldning.
Ved vårt første besøk på Bondsteel ble vi nektet tilgang til fengselet og fangene uten noen begrunnelse. Vi fikk bare beskjed om at vi ikke hadde adgang. Punktum.
Og så «rømte» selvfølgelig Florim. Forklaringen vi fikk var at kona hans hadde tatt med seg en kake eller en pai, og at den må ha inneholdt avbitertang. Iført en knall oransje fangedrakt klarte Florim å finne den eneste «blinde flekken» på gjerdeområdet som vaktene ikke kunne se. Han klarte å komme seg ut av en militærleir som er ganske stor, med fengselet nesten midt i, uten å bli oppdaget. Og som kronen på verket, da vi omsider fikk komme inn, fikk vi beskjed om at hele vaktstyrken var blitt «overført» hjem på grunn av inkompetanse.
Du kan forestille deg hvor rasende vi ble. Florim var den eneste vi hadde direkte bevis mot. Hans DNA ble funnet på en sigarettsneip på detonasjonspunktet – den lå i en trestubbe der detonatoren ble plassert.
Det var mange teorier om hvorfor dette skjedde, og selvfølgelig ble det knyttet til CIA og påstanden om at han var en informant. Jeg fikk aldri aldri noen bekreftelse på dette fra noen, men britene i etterretningsteamet, så vel som tyskerne, var alle svært mistenksomme overfor amerikanerne etter dette.
Jeg fant også den fjerde mistenkte i bombeangrepet på Niš-bussen og fikk ham inn til avhør. Men etter at den saken ble omtalt i en artikkel, ble jeg «overført» bort fra drapsavsnittet og fratatt saken. Interessant nok ble etterforskningen nærmest lagt død etter Florims flukt, og den franske offiseren som ledet den, forlot oppdraget. Ingen jobbet med den. Ingen brydde seg – bortsett fra meg. Jeg visste at saken var knyttet til min egen sak, så da jeg tok den over og begynte å etterforske på nytt, fikk jeg mye informasjon fra etterretningsteamet. Men noen høyt oppe mente tydeligvis at jeg kom for nær. Jeg hadde også en egen informant som akkurat hadde begynt å gi meg informasjon da jeg ble fjernet fra saken – og den ble overført til… amerikanerne for videre oppfølging.
Til syvende og sist forstyrret militæret fullstendig etterforskningen og ødela saken, med medvirkning fra noen.
Gi meg beskjed hvis du trenger mer informasjon.
Joe
Jeg drømmer om dagen når den serbiske regjeringen virkelig står opp for lille Danilo Čokić og de andre ofrene. Joe McAlister er klar til å stille som vitne i en rettssak. Men det krever politisk vilje og kløkt å stille Ejupi og amerikanerne til ansvar.
