Dette er talen som “alle” snakker om, og hvor kun et fåtall av disse faktisk har hørt eller lest hele.
NRK og de andre hovedstrømsmediene tolker jo dette som fanden leser bibelen. Selv i Forsvarets Forum er det tydelig at de ikke er opptatt av forsvar, men heller å være enige med de som har ødelagt norsk forsvar.
Her på engelsk:
"No voter on this continent went to the ballot box to open the floodgates to millions of unvetted immigrants."
— Rita Panahi (@RitaPanahi) February 15, 2025
JD Vance's full speech in Munich 🔥🔥🔥
pic.twitter.com/xF9mriC3mD
Norsk oversettelse av talen til JD Vance:
«En av de tingene jeg ønsket å snakke om i dag, er selvfølgelig våre felles verdier. Og det er flott å være tilbake i Tyskland. Som dere hørte tidligere, var jeg her i fjor som senator for USA. Jeg traff utenriksminister David Lammy og spøkte med at vi begge i fjor hadde andre jobber enn vi har nå. Men nå er det på tide at alle våre land, at alle vi som har vært så heldige å bli gitt politisk makt av våre respektive befolkninger, bruker den klokt til å forbedre livene deres.
Og jeg vil si at jeg har vært så heldig å få tilbringe litt tid utenfor murene til denne konferansen i løpet av de siste 24 timene, og jeg har blitt så imponert over gjestfriheten til folket, selv om de selvfølgelig er rystet etter gårsdagens forferdelige angrep. Første gang jeg var i München, var faktisk sammen med min kone, som er her sammen med meg i dag, på en privat reise. Jeg har alltid elsket München, og jeg har alltid elsket menneskene i byen.
Jeg vil bare si at vi er veldig rørt, og våre tanker og bønner er med München og alle som er berørt av ondskapen som er påført dette vakre samfunnet. Vi tenker på dere, vi ber for dere, og vi kommer helt sikkert til å heie på dere i dagene og ukene som kommer.
Vi er selvsagt samlet til denne konferansen for å diskutere sikkerhet. Og normalt mener vi trusler mot vår ytre sikkerhet. Jeg ser mange, mange store militære ledere samlet her i dag. Men selv om Trump-administrasjonen er svært opptatt av europeisk sikkerhet og tror at vi kan komme frem til en fornuftig løsning mellom Russland og Ukraina, og vi tror også at det er viktig at Europa i de kommende årene tar et stort skritt fremover for å sørge for sitt eget forsvar, er den trusselen jeg bekymrer meg mest for mot Europa, ikke Russland, ikke Kina, ikke noen annen ekstern aktør. Det jeg bekymrer meg for, er trusselen innenfra. Europas tilbaketrekning fra noen av sine mest grunnleggende verdier: verdier som deles med USA.
Det slo meg at en tidligere EU-kommissær nylig gikk ut på TV og hørtes glad ut over at den rumenske regjeringen nettopp hadde annullert et helt valg. Han advarte om at det samme kunne skje i Tyskland hvis det ikke gikk som planlagt.
Disse ubeskjedne uttalelsene er sjokkerende for amerikanske ører. I årevis har vi blitt fortalt at alt vi finansierer og støtter, er i navnet til våre felles demokratiske verdier. Alt fra vår Ukraina-politikk til digital sensur blir fremstilt som et forsvar for demokratiet. Men når vi ser europeiske domstoler avlyse valg og høytstående embetsmenn true med å avlyse andre, bør vi spørre oss om vi holder oss selv til en tilstrekkelig høy standard. Og jeg sier oss selv, for jeg mener i bunn og grunn at vi er på samme lag.
Vi må gjøre mer enn å snakke om demokratiske verdier. Vi må etterleve dem. Så vidt mange av dere her i salen husker, stilte den kalde krigen demokratiets forsvarere opp mot langt mer tyranniske krefter på dette kontinentet. Og tenk på den siden i den kampen som sensurerte dissidenter, som stengte kirker, som avlyste valg. Var de de gode? Absolutt ikke.
Og takk Gud for at de tapte den kalde krigen. De tapte fordi de verken verdsatte eller respekterte alle frihetens ekstraordinære velsignelser, friheten til å overraske, til å gjøre feil, til å finne opp, til å bygge. Det viser seg at man ikke kan tvinge frem innovasjon eller kreativitet, på samme måte som man ikke kan tvinge folk til å tenke, føle eller tro. Og vi mener at disse tingene absolutt henger sammen. Og når jeg ser på Europa i dag, er det dessverre ikke alltid så tydelig hva som skjedde med noen av den kalde krigens vinnere.
Jeg ser til Brussel, der EU-kommisjonens kommissærer advarte innbyggerne om at de har til hensikt å stenge sosiale medier i tider med sivil uro: i det øyeblikket de oppdager det de har vurdert som «hatefullt innhold», eller til dette landet, der politiet har gjennomført razziaer mot borgere som mistenkes for å ha lagt ut antifeministiske kommentarer på nettet som et ledd i «bekjempelsen av kvinnehat» på internett.
Jeg ser til Sverige, der myndighetene for to uker siden dømte en kristen aktivist for å ha deltatt i koranbrenning som resulterte i at hans venn ble drept. Og som dommeren i saken hans på skremmende vis bemerket, gir Sveriges lover som angivelig skal beskytte ytringsfriheten, faktisk ikke – og jeg siterer – et «frikort» til å gjøre eller si hva som helst uten å risikere å fornærme den gruppen som har den troen.
Og kanskje mest bekymringsfullt er det å se til våre kjære venner, Storbritannia, der tilbaketoget bort fra samvittighetsrettighetene har satt særlig religiøse briters grunnleggende friheter i skuddlinjen. For litt over to år siden siktet den britiske regjeringen Adam Smith-Connor, en 51 år gammel fysioterapeut og veteran fra hæren, for den avskyelige forbrytelsen å ha stått 50 meter fra en abortklinikk og bedt i stillhet i tre minutter, uten å hindre noen, uten å samhandle med noen, bare i stillhet og for seg selv. Etter at britisk politi fikk øye på ham og spurte hva han ba for, svarte Adam ganske enkelt at det var på vegne av den ufødte sønnen.
Han og hans tidligere kjæreste hadde abortert flere år tidligere. Nå ble ikke betjentene rørt. Adam ble funnet skyldig i å ha brutt regjeringens nye lov om buffersoner, som kriminaliserer stille bønn og andre handlinger som kan påvirke en persons beslutning innenfor 200 meter fra et abortsenter. Han ble dømt til å betale tusenvis av pund i saksomkostninger til påtalemyndigheten.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var et lykketreff, et enkeltstående, sprøtt eksempel på en dårlig skrevet lov som ble brukt mot en enkelt person. Men nei. I oktober i fjor, for bare noen måneder siden, begynte den skotske regjeringen å sende ut brev til borgere hvis hus lå innenfor såkalte «safe access zones», der de ble advart om at selv privat bønn i deres egne hjem kan være et lovbrudd. Myndighetene oppfordret naturligvis leserne til å anmelde alle medborgere som ble mistenkt for tankekriminalitet i Storbritannia og resten av Europa.
Ytringsfriheten er på vikende front, og det er i komediens interesse, mine venner, men også i sannhetens interesse. Jeg må innrømme at de høyeste stemmene for sensur noen ganger ikke har kommet fra Europa, men fra mitt eget land, der den forrige regjeringen truet og mobbet sosiale medieselskaper til å sensurere såkalt feilinformasjon. Feilinformasjon, som for eksempel ideen om at koronaviruset sannsynligvis hadde lekket fra et laboratorium i Kina. Vår egen regjering oppmuntret private selskaper til å kneble folk som våget å ytre det som viste seg å være en åpenbar sannhet.
Så jeg kommer hit i dag, ikke bare med en observasjon, men med et tilbud. Og akkurat som Biden-administrasjonen virket desperat etter å bringe folk til taushet fordi de sa hva de mente, vil Trump-administrasjonen gjøre det stikk motsatte, og jeg håper at vi kan samarbeide om det.
I Washington er det en ny sheriff i byen. Og under Donald Trumps ledelse er vi kanskje uenige i dine synspunkter, men vi vil kjempe for å forsvare din rett til å ytre deg i det offentlige rom. Enig eller uenig? Nå er vi selvsagt kommet dit hen at situasjonen har blitt så ille at Romania i desember i år rett og slett annullerte resultatet av et presidentvalg basert på spinkle mistanker fra en etterretningsorganisasjon og et enormt press fra sine kontinentale naboer. Så vidt jeg har forstått, var argumentet at russisk desinformasjon hadde infisert det rumenske valget. Men jeg vil be mine europeiske venner om å ha litt perspektiv. Dere kan mene at det er galt av Russland å kjøpe annonser i sosiale medier for å påvirke valget deres. Det gjør vi absolutt. Dere kan til og med fordømme det på verdensscenen. Men hvis demokratiet deres kan ødelegges med noen hundre tusen dollar i digital reklame fra et fremmed land, var det ikke særlig sterkt i utgangspunktet.
Den gode nyheten er at jeg tror demokratiene deres er betydelig mindre skrøpelige enn mange tilsynelatende frykter.
Og jeg tror virkelig at det å la innbyggerne få si sin mening vil gjøre dem enda sterkere. Det bringer oss selvsagt tilbake til München, der arrangørene av denne konferansen har forbudt lovgivere som representerer populistiske partier på både høyre- og venstresiden å delta i disse samtalene. Nå trenger vi ikke å være enige i alt eller noe av det folk sier. Men når politiske ledere representerer en viktig velgergruppe, påligger det oss i det minste å delta i en dialog med dem.
For mange av oss på den andre siden av Atlanterhavet ser det mer og mer ut som gamle, etablerte interesser som gjemmer seg bak stygge ord fra sovjettiden som feilinformasjon og desinformasjon, og som rett og slett ikke liker tanken på at noen med et alternativt syn kan gi uttrykk for en annen mening eller, Gud forby, stemme annerledes, eller enda verre, vinne et valg.
Dette er en sikkerhetskonferanse, og jeg er sikker på at dere alle kom hit forberedt på å snakke om hvordan dere har tenkt å øke forsvarsutgiftene i løpet av de neste årene i tråd med et eller annet nytt mål. Og det er flott, for som president Trump har gjort det klinkende klart, mener han at våre europeiske venner må spille en større rolle i dette kontinentets fremtid. Vi tror ikke du hører begrepet «byrdefordeling», men vi mener det er en viktig del av det å være i en felles allianse at europeerne tar et steg opp mens USA fokuserer på områder i verden som er i stor fare.
Men la meg også spørre dere: Hvordan skal dere i det hele tatt kunne begynne å tenke gjennom budsjettspørsmålene hvis vi ikke vet hva det er vi forsvarer i utgangspunktet? Jeg har allerede hørt mye i samtalene mine, og jeg har hatt mange, mange gode samtaler med mange mennesker som er samlet her i dette rommet. Jeg har hørt mye om hva dere trenger å forsvare dere mot, og det er selvsagt viktig. Men det som har virket litt mindre klart for meg, og det tror jeg også mange av innbyggerne i Europa har, er hva det egentlig er dere forsvarer dere for. Hva er den positive visjonen som ligger til grunn for denne felles sikkerhetspakten som vi alle mener er så viktig?
Jeg er overbevist om at det ikke finnes noen sikkerhet hvis man er redd for de stemmene, meningene og samvittigheten som styrer ens eget folk. Europa står overfor mange utfordringer. Men den krisen kontinentet står overfor akkurat nå, den krisen jeg tror vi alle står overfor sammen, er en krise vi selv har skapt. Hvis dere flykter i frykt for deres egne velgere, er det ingenting USA kan gjøre for dere. Og for den saks skyld er det heller ikke noe du kan gjøre for det amerikanske folket som valgte meg og valgte president Trump. Du trenger demokratiske mandater for å oppnå noe av verdi i årene som kommer.
Har vi ikke lært noe om at tynne mandater gir ustabile resultater? Men det er så mye verdifullt som kan oppnås med den typen demokratisk mandat som jeg tror vil komme av å være mer lydhør overfor stemmene til innbyggerne. Hvis dere skal ha konkurransedyktige økonomier, hvis dere skal ha rimelig energi og sikre forsyningskjeder, trenger dere mandat til å styre, for dere må ta vanskelige valg for å kunne nyte godt av alle disse tingene.
Og det vet vi selvsagt veldig godt. I USA kan du ikke vinne et demokratisk mandat ved å sensurere dine motstandere eller sette dem i fengsel. Enten det er opposisjonslederen, en ydmyk kristen som ber i sitt eget hjem, eller en journalist som prøver å rapportere nyhetene. Du kan heller ikke vinne et valg ved å se bort fra dine grunnleggende velgere i spørsmål som hvem som skal få være en del av vårt felles samfunn.
Og av alle de presserende utfordringene som nasjonene som er representert her, står overfor, tror jeg ikke det er noe som haster mer enn massemigrasjon. I dag har nesten én av fem mennesker som bor her i landet, flyttet hit fra utlandet. Det er selvfølgelig et rekordhøyt tall. Det er for øvrig et lignende tall i USA, også det rekordhøyt. Antallet innvandrere som kom til EU fra land utenfor EU, doblet seg bare mellom 2021 og 2022. Og det har selvfølgelig blitt mye høyere siden.
Og vi kjenner situasjonen. Den har ikke oppstått i et vakuum. Den er resultatet av en rekke bevisste beslutninger som er tatt av politikere over hele kontinentet, og andre over hele verden, i løpet av et tiår. Vi så de grusomhetene disse beslutningene førte til i går i denne byen. Og jeg kan selvfølgelig ikke ta det opp igjen uten å tenke på de forferdelige ofrene som fikk en vakker vinterdag i München ødelagt. Våre tanker og bønner er med dem, og vil forbli med dem. Men hvorfor skjedde dette i det hele tatt?
Det er en forferdelig historie, men det er en historie vi har hørt altfor mange ganger i Europa, og dessverre også altfor mange ganger i USA. En asylsøker, ofte en ung mann i midten av tjueårene, som allerede er kjent av politiet, kjører en bil inn i en folkemengde og knuser et lokalsamfunn. Samhold. Hvor mange ganger må vi lide disse forferdelige tilbakeslagene før vi endrer kurs og tar vår felles sivilisasjon i en ny retning? Ingen velgere på dette kontinentet gikk til valgurnene for å åpne slusene for millioner av ukontrollerte innvandrere. Men vet du hva de stemte for? I England stemte de for brexit. Og uansett om de er enige eller uenige, så stemte de for det. Og over hele Europa stemmer stadig flere på politiske ledere som lover å sette en stopper for en ukontrollert migrasjon. Jeg er tilfeldigvis enig i mange av disse bekymringene, men du trenger ikke å være enig med meg.
Jeg tror bare at folk bryr seg om hjemmene sine. De bryr seg om drømmene sine. De bryr seg om sin sikkerhet og sin evne til å forsørge seg selv og sine barn.
Og de er smarte. Jeg tror dette er noe av det viktigste jeg har lært i løpet av min korte tid i politikken. I motsetning til hva man kan få høre et par fjell lenger borte i Davos, ser ikke innbyggerne i alle våre nasjoner på seg selv som velutdannede dyr eller som utskiftbare tannhjul i en global økonomi. Og det er neppe overraskende at de ikke ønsker å bli stokket om eller ubarmhjertig ignorert av sine ledere. Og det er demokratiets oppgave å avgjøre disse store spørsmålene ved stemmeurnene.
Jeg tror ikke at det å avfeie folk, avvise deres bekymringer eller, enda verre, stenge ned medier, stenge ned valg eller stenge folk ute fra den politiske prosessen, beskytter noe som helst. Det er faktisk den sikreste måten å ødelegge demokratiet på. Å ytre seg og uttrykke meninger er ikke valgpåvirkning. Selv når folk uttrykker synspunkter utenfor ditt eget land, og selv når disse menneskene er svært innflytelsesrike – og tro meg, jeg sier dette med all mulig humor – hvis det amerikanske demokratiet kan overleve ti år med Greta Thunbergs kjefting, kan dere overleve noen måneder med Elon Musk.
Men det intet demokrati, verken det amerikanske, tyske eller europeiske, vil overleve, er å fortelle millioner av velgere at deres tanker og bekymringer, deres ønsker, deres bønn om lindring, er ugyldige eller uverdige til å bli tatt i betraktning.
Demokratiet hviler på det hellige prinsippet om at folkets stemme betyr noe. Det er ikke rom for brannmurer. Enten opprettholder man prinsippet, eller så gjør man det ikke. Europeerne, folket, har en stemme. Europeiske ledere har et valg. Og jeg er overbevist om at vi ikke trenger å være redde for fremtiden.
Hvis dere gjør det, kan dere møte fremtiden med sikkerhet og selvtillit, vel vitende om at nasjonen står bak hver og en av dere. Og det er for meg demokratiets store magi. Den ligger ikke i disse steinbygningene eller vakre hotellene. Det ligger ikke engang i de store institusjonene som vi har bygget sammen som et felles samfunn.
Å tro på demokratiet er å forstå at hver og en av våre borgere har visdom og har en stemme. Og hvis vi nekter å lytte til den stemmen, vil selv de mest vellykkede kampene våre føre til svært lite. Som pave Johannes Paul II, etter min mening en av de mest ekstraordinære forkjemperne for demokratiet på dette eller noe annet kontinent, en gang sa: «Ikke vær redd». Vi bør ikke være redde for vårt folk, selv når de gir uttrykk for synspunkter som er uenige med deres lederskap.
Takk til dere alle sammen. Lykke til til dere alle. Gud velsigne dere alle.»
