Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: Ove Bengt Berg, redaktør Politikus. Først publisert på politikus.no
Er det noe høyresida og venstresida i Europa og i Norge er enige om, er det at motforestillinger til deres egen «eneste mulige politikken» er dels falske nyheter, falske fakta og uttrykker begynnelsen på en fascistisk/nazistisk maktovertaking.
I Norge betales medier og universitetsansatte politikere enorme beløp fra innkrevde skatter for å si dette. Til stor entusiasme fra de øvrige statsfinaniserte har statens egen mediekanal en egen redaksjon for å spre ensidig propaganda om en klimakrise som ikke finnes. I Norge er det innført ytringsfrihetsinnskrende lover som bøtlegger og sender folk i fengsel for harmløse ytringer stempla med nærmest komisk høytidelighet av sjølhøytidelige høyesterettsdommere.
Store deler av Europas statsledere har gått av hengslene for å tilfredsstille høylytte ekstreme utallige minoriteter uten demokratisk støtte og der motforestillinger møtes med alt fra moralsk utstøtes til bøtlegges og fengsles.
Statslederne og deres støttespillere avviser enhver dialog med dem som er uenig med dem utover å stemple motforestillinger som umoralske og dels fascistiske. Synet på innvandringspolitikken fra to tredeler av voksne tyskerne, 40 millioner, ignoreres av statslederne til fordel for noen hundretusen gatedemonstranter.
Europa står overfor et demokratisk sammenbrudd som ikke en gang direktivprodusenten EU kan forhindre.
Det er likevel helt utrolig at påpekinga av denne åpenbare faktiske situasjonen skal komme fra en amerikansk visepresident når USA har vært den mest invaderende staten i etterkrigstida verden over med opptil 20 millioner drepte i andre land. Men J. D. Vance har likevel rett, og som han sa: Det er en ny sheriff i Washington nå.
At nåværende leder av det mislykte statlige utviklingsprosjektet NORAD, tidligere nestleder i SV, Bård Vegard Solhjell, på Asle Tojes Facebook-tråd kritiserer Vance for «sherryplukking», et yndlingsargument fra styringseliten, er ikke til å overraske. Det er jo Solhjell & co sitt autoritære livs-kneblingsprosjekt som Vansce kritiserer.
Her legges kommentaren fra lederen for ytringsfrihetsavdelinga i den tyske avisa Die Welt, Andreas Rosenfelder.
«Sannheten av J.D. Vance»
Av Andreas Rosenfelder
Sjefskommentator,
leder for ytringsfrihetsavdelingen Die Welt
«Overdrevet», «bisarr», «går glipp av poenget»? Tysklands eliter kan ikke forstå det avgjørende innlegget for ytringsfrihet som J.D. Vance holdt i München. Det er det som er den virkelige skandalen. Vårt demokrati er tydeligvis i en mye verre tilstand enn forventa.
Holdt J.D. Vance en skandaløs tale på sikkerhetskonferansen i München? Reaksjonene tyder på det. «Det er nærmest en påtrengende måte å forholde seg til europeerne på, særlig til oss tyskere», sier CDUs kanslerkandidat Friedrich Merz. «Det som ble sagt her, er irriterende og kan ikke bare kommenteres og bagatelliseres», lyder irettesettelsen fra forbundskansler Olaf Scholz (SPD). Og Marie-Agnes Strack-Zimmermann fra FDP skriver på X at Vances tale var «en bisarr intellektuell lavtflyger» og «ikke hører hjemme på en internasjonal sikkerhetskonferanse».
Hva var det som skjedde? Hvilket sjokkerende budskap hadde Vance med seg til München, der Europas politiske og militære crème de la crème samles som hvert år for å påberope seg felles verdier over kalvemørbrad og kaviar? Hva var det som irriterte de tyske beslutningstakerne slik at de — hvis de bare ikke var så avhengige av den militære støtten! — nekta å ta imot den amerikanske gjesten? — Hadde de ikke umiddelbart erklært ham persona non grata?
Skandalen er at J.D. Vance våget å stille et enkelt spørsmål — et spørsmål som rammer dagens Europa i hjerterota, fordi det for lengst har slutta å stille seg sjøl spørsmålet. «Jeg har hørt mye om hva man må forsvare seg mot, og det er selvfølgelig viktig,» sa Vance i München. «Men det som virker litt mindre klart for meg, og helt sikkert for mange europeiske borgere, er hva det egentlig er man forsvarer».
Tysklands politikere, medier og til og med de antatte sikkerhetsekspertene er enstemmig opprørt over at Vance knapt snakket om Ukraina, men i stedet snakket utførlig om «Europas avvik fra noen av sine mest grunnleggende verdier», og særlig fra prinsippet om ytringsfrihet: «Ytringsfriheten er, frykter jeg, på vikende front i hele Europa.»
Den som leiter etter bevis for denne påstanden, vil finne det i den kollektive indignasjonen over denne åpne, saklige kritikken fra en venn som understreket sin tro på «at vi spiller på samme lag». Den tyske offentligheten forventer at det på arrangementer som sikkerhetskonferansen i München blir sluppet til med de vanlige symbolpolitiske frasene à la Baerbock: Europa er truet av autoritære herskeres økende makt i utlandet og høyrepopulismens fremvekst her hjemme, vi må nå stå sammen og motsette oss Putins angrepskrig like resolutt som vi må motsette oss desinformasjon, hat og oppvigleri, bla, bla, bla, bla, applaus, applaus, applaus.
Men i stedet for å lire av seg en fellesskapsbyggende retorikk som vi kan applaudere sammen og klappe hverandre på skulderen, har Vance sagt en ubehagelig sannhet. Europa har blitt en festning – men ikke i betydningen «Festning Europa», som motstanderne av en restriktiv innvandringspolitikk liker å snakke om. Nei, elitene i EU har helt siden flyktningkrisen, men også i koronapolitikken og Ukraina-konflikten, forsvart demokratiet mot dets viktigste element, nemlig befolkningen selv. Så snart befolkningen ikke lenger deler de antatt felles verdiene, blir den en fiende som må settes på plass med myndighetenes makt og, om nødvendig, med politivold.
USA under Trump vil helt sikkert måtte måle seg med sine egne standarder i framover — og bli stilt kritiske spørsmål, for eksempel om hvorfor byråjournalister som ikke skriver «Gulf of America», nektes adgang til «Briefing Room» i Det hvite hus. Når det gjelder angrep på enkeltindivider, ofte forsvarsløse borgere, har Europa imidlertid for lengst satt de nye Orwell-standardene. Vance leverte en mengde bevis på den statlige sensurens skremmende fremmarsj, og det er talende at disse sakene knapt fant gjenklang i det statsbærende tyske medielandskapet.
Det viktigste eksemplet er det enestående tabubruddet som Romania begikk da landet i desember 2024 for første gang annullerte resultatet av et demokratisk presidentvalg, til applaus fra høytstående EU-tjenestemenn, etter at den euroskeptiske kandidaten hadde vunnet primærvalget — angivelig på grunn av «russisk desinformasjon». Også her satte Vance fingeren på det ømme punktet på en spissformulert måte: «Hvis demokratiet ditt kan ødelegges med noen hundre tusen dollar i digital reklame fra et annet land, var det ikke særlig sterkt til å begynne med».
I Tyskland er det enighet om at Vance oppførte seg som en dårlig student på sikkerhetskonferansen i München, at han hadde «gått glipp av poenget». Tvert imot: Et demokrati som ikke lenger stoler på sine egne borgere, kan ikke forsvares med fem prosent militærbudsjetter eller med stadig nye lover om digital regulering og paternalisme. «Jeg er djupt overbevist om», sa gjestetaleren, «at det ikke finnes noen sikkerhet hvis du er redd for stemmene, meningene og bevisstheten som styrer ditt eget folk».
Sikkerhet og frihet er uatskillelige størrelser: Europa har tilsynelatende fortrengt denne erkjennelsen, som muliggjorde den nye begynnelsen etter 1945, med så stor suksess i dag at Amerika må minne den gamle verden om den. «Å vise manglende respekt for borgerne», sa Vance helt korrekt, «er den sikre måten å ødelegge demokratiet på». Det er talende nok at den tyske offentligheten tolka slike uttalelser som om den amerikanske visepresidenten dreiv valgkamp for AfD. I virkeligheten oppfordra han bare konferansens politikerne til ikke å sette opp en «brannmur» for å utelukke velgernes legitime interesser, for eksempel i forbindelse med migrasjonspolitikken, fra politisk behandling. «Intet demokrati, verken det amerikanske, det tyske eller det europeiske, vil overleve å fortelle millioner av velgere at deres tanker og bekymringer, deres håp og deres ønsker om hjelp er ugyldige eller ikke engang verdt å ta hensyn til.»
Alle disse setningene uttrykker demokratiske selvfølgeligheter. At de blir møtt med så liten nysgjerrighet og så døve ører blant tyske opinionsledere, er den virkelige skandalen. Den amerikanske visepresidentens minne om den kalde krigen, da «desinformasjon» fortsatt var et sovjetisk propagandabegrep og de kommunistiske kadrene «verken verdsatte eller respekterte frihetens ekstraordinære velsignelser» — denne historiske parallellen virker ikke så fjern når vi ser på de forvirrede ansiktene som en hærskare av forsteina dignitærer i Bayerischer Hof stille lyttet til denne lidenskapelige bønnen om demokrati.
Den kristne J.D. Vance, som selv kommer fra den fattigste proletarbakgrunn og hadde en mor som var narkoman, vet av egen livserfaring at staten alene ikke kan frigjøre folk, det kan bare de selv gjøre. Vance ga tyskerne en leksjon i demokrati i München 14. februar 2025. I deres egen interesse ville de gjøre klokt i å anerkjenne talen hans som sannhetens øyeblikk i stedet for å gjøre den til et fiendtlig angrep.
Oversatt fra en engelsk versjon lagt ut av Asle Toje
på Facebook, og oversatt av Politikus.
Uthevinger av Politikus.
Innlegget på Die Welt.
