Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: Constantin von Hoffmeister
Verden er en scene, og aktørene har endelig inntatt sine plasser. Trump og Putin, to løver i en hule av hyener, to menn som ikke bare snakker, men handler. Telefonsamtalen var gnisten, opptenningen. Nå brenner bålet, og røyken stiger opp over Riyadh, der det virkelige arbeidet begynner. Det er ikke tid for de svake, ikke tid for de som tvinner hender, byråkratene, papirflytterne, som har tilbrakt tiår med å gjemme seg bak skrivebordene og reglene sine. Dette handler om makt. Uforskammet, verdensformende makt. Og Europa? Europa er ikke invitert. Europeerne er ikke engang med i samtalen. De er spøkelsene fra et falmende imperium, relikviene fra en verden som ikke lenger eksisterer. Trump trenger dem ikke. Putin trenger dem ikke. Fremtiden trenger dem ikke.
Riyadh. Ørkenen. Heten. Sanden. Et passende bakteppe for det som er i ferd med å skje. Den amerikanske delegasjonen – Rubio, Waltz, Witkoff – menn som forstår spillet, menn som ikke viker unna når det står mye på spill. På den andre siden av bordet sitter Lavrov og Ushakov, de skarpe hodene i Kreml, arkitektene bak Russlands gjenoppblomstring. Ingen europeere. Ingen ukrainere. Ingen sutring, ingen tigging, ingen patetiske rop om «diplomati» eller «multilateralisme». Dette er ikke veldedighet. Dette er ikke en terapitime. Dette er en ekte avtale. Den typen avtale som inngås når de voksne bestemmer og barna har blitt sendt på rommet.
Hva står på bordet? Alt mulig. Ukraina. NATO. Europas fremtid. Maktbalansen. Europeerne kan rope om «suverenitet» og «territoriell integritet», men hva vet de om styrke? Hva vet de om overlevelse? De har brukt flere tiår på å snylte på amerikansk makt, gjemt seg bak amerikanske stridsvogner, amerikanske dollar, amerikansk makt, mens de har fnyst av hånden som gir dem mat. Vel, gjett hva? Hånden trekker seg tilbake. Trumps Amerika skylder dem ingenting. Og Putin? Han har ventet på dette øyeblikket. Russland er en maktfaktor. En aktør. En kraft å regne med.
Europeerne kan gråte så mye de vil. De kan syte om «sikkerhet» og «allianser» og «verdier». Men hva har de noensinne gjort annet enn å snylte? Hva har de noensinne bygget annet enn et korthus? Trump vet det. Putin vet det. Verden vet det. Europas tid er over. Sikkerhetsarkitekturen deres? En vits. Deres NATO? En relikvie. Deres såkalte «enhet»? En skjør fasade som smuldrer opp ved første tegn på press. Trump og Putin er ikke her for å støtte opp under hallusinasjonene deres. De er her for å brenne dem ned.
Og hva med Ukraina? Hva med de såkalte «fredsforhandlingene»? La oss være ærlige. Ukraina er en brikke. En forhandlingsbrikke. En brikke på brettet som Trump og Putin vil flytte etter eget forgodtbefinnende. Europeerne kan skrike om «suverenitet» og «territoriell integritet», men hva vet de om styrke? Hva vet de om overlevelse? Trump og Putin spiller det lange spillet. De tenker på fremtiden. På makt. Om kontroll. Og europeerne? De sitter fast i fortiden og klamrer seg til sine patetiske små fantasier om relevans.
Så la dem sutre. La dem gråte. La dem klamre seg til sine traktater og allianser og sine ubrukelige små konferanser. Trump og Putin beveger seg fremover. De bygger en ny verden. En verden der de svake blir etterlatt. Og Europa? Europa kan råtne. Europeerne hadde sin sjanse. De ødela den. Nå er de bare tilskuere som ser på mens de virkelige aktørene omskriver reglene.
Dette er den nye virkeligheten. Dette er den nye orden. Og hvis europeerne ikke liker det? Tøft. De sitter ikke ved bordet lenger. De er ikke engang i rommet. Trump og Putin er fremtiden. Og fremtiden har ikke plass til sveklinger.
Europa, som en gang var sivilisasjonens vugge, ligger nå i tussmørket, et uthult skall av sin tidligere storhet. Byene, som en gang var fulle av imperienes livskraft, er nå museer i forfall, og gatene ekkoer av fotsporene til et folk som har glemt hvordan man hersker, og som for lengst er blitt underkuet. Den faustiske ånden som en gang drev Europa til å erobre verden, har visnet og blitt erstattet av en sløv dekadanse som klamrer seg til fortiden som et barn til et ødelagt leketøy. Trump og Putin er med sin brutale pragmatisme innvarslere av en ny epoke, en epoke der den gamle orden rives ned sten for sten. Europa, med sine endeløse debatter og moralske poseringer, er ikke lenger historiens hovedperson, men en fotnote, en advarende fortelling om hva som skjer når en sivilisasjon mister sin vilje til makt. Fremtiden tilhører dem som kan gripe den, og Europa, lammet av sin egen irrelevans, har allerede blitt akterutseilt.
