Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: VOX
Det heter seg at selv ikke to eller flere blinde kan forvandles til en eneste seende. Og om du samler alle de 27 europeiske EU-landene på en fjel – med nesten en halv milliard innbyggere i ryggen – så hjelper det ikke mot den politiske øyesykdommens mørklegging av nevronene. Hele den elitistiske bøtte-balletten har trukket ned rullgardinene til omverdenen. Så ettertrykkelig at bare en altomfattende kirurgisk inngripen kan redde gangsynet. De ignorerer fullstendig at de uten USA er konvertert til en raslende papirtiger uten makt og kraft.
Kineserne har lenge smilt
Kina har lenge sittet rolig og beskuet det vestlige selvmordet med tilfredshet. Der europeerne mener seg at russerne fortsatt må slås sønder og sammen. Koste hva det koste vil. Vi gamlingene husker imidlertid fra barndommen at det ikke nyttet å frekventere landhandleren med bønn om godsaker eller tilliggende herligheter – uten beinharde kontanter i pengepungen. Like naivt er forsøket på å overta en krig man ikke har vunnet på forhånd. Ja endog snarere tapt for lengst.
Den europeiske spretterten
Woke-inspirerte militære krefter i vest har knapt med både soldater og våpen. F-35 jagerfly er så beheftet med feil og mangler at de knapt har vært kort tid oppe i luften før de må repareres. Samme gjelder vestlige tanks. Rene stål-kister i møte med droner og hypersoniske missiler. Våpen-verdenen er på kort tid snudd på hodet. Selv hangarskip i Rødehavet kan med letthet ødelegges av houtier i Rødehavet som har lagt fra seg spyd og pil-og-bue. Hangarskip som deretter måtte sendes tilbake hjem over havet. Langt unna slagmarken. Og her snakker vi altså bitte-lille Jemen. Mot USA. Hva da med den europeiske spretterten?
Snorkingen hørt helt til Kina
Storkjeftede vestlige politikere har sovet så formidabelt i timen at den politiske snorkingen er hørt helt til Kina. Så langt har forblindelsen foregått at man tror ingen legger merke til at de mener det er krigshissende av Trump å starte fredssamtaler. I den grad at Donalds unge vise-pjokk nærmest karakteriserer selvsikre europeiske statsledere som uintelligente stakkarer – midt i Tyskland selv. Det var nærmest som å se Demokratenes lederes ansikter under Trumps innsettelsestale. Der de etter min barndoms terminologi ble sittende med “geipen ned på tredje knapphullet”.
Kø av selvmotsigelser
Det har dessuten bare vært nok å lytte kort tid til deres selvmotsigende argumentasjon. De roper opp om at det er skremmende med folkets demokratiske motreaksjon til sine føydal-herrer. Og at hele en femtedel av AfD-velgere tør å finne på noe slikt. At en liknende femtedel velger seg arvtakeren til det øst-tyske kommunistpartiet, spiller derimot liten rolle. Du husker kanskje de som meide ned sine egne når flyktningene var så fortvilet over samfunnet at de forsøkte å klatre over muren med piggtråd. Til tross for knatringen av maskingevær-salvene i ryggen. Med selve livet som innsats. Slik alle totalitære -ismer ender med.
Barnaktig selvsikkerhet
Jeg husker også barndommens mangslungne uteleker. Blant andre “vi går rett på, samme hva vi støter på”. Totalt uerfarne som vi var, ga dette oss en fullstendig falsk selvsikkerhet når vi krysset gaten. Noe en kamerat bittert fikk erfare. At vi nå derimot ser europeiske statsledere leke den samme leken med omverdenen på ordentlig, viser med all tydelighet at vi har overlatt roret av statsskutene til barn i voksen-forkledning. Og en slik nonsjalanse kan som kjent ikke ende godt.
I blindes verden er den enøyde konge
Alle skitne knep benyttes som vanlig av global-venstre. Ikke før har de sammenliknet Donald Trump med Adolf Hitler, så er det nå AfD’s leder Alice Weidel som uten blygsel kalles “Der Führer”. Europas føydal-adel tåler nemlig ikke seriøs motstand eller kritikk. At politikk kan defineres som organisert konflikt uten våpen, må ha gått dem hus forbi. Derfor kan man heller ikke utelukke samme valgfusk som vi opplevde mot republikanerne i USA. Der valg-seddel-boksene brant lystig. For denne gjengen er det kun “demokrati” når de selv har vunnet makten. Reglen om “lille speil på veggen der..” må de ha gått grundig glipp av. Det blir stadig enklere å forstå ordspillet om at “i de blindes verden er den enøyde konge”. Og der i gården er det som kjent smått både med dybdesyn og sideblikk.
