Valgdagen 23. februar 2025 har gitt et tydelig resultat: Alternativ für Deutschland (AfD) er nå Tysklands nest største parti, med 20,8 % av andrestemmene i de offisielle foreløpige resultatene, mens SPD har falt til 16,5 %. Dette markerer en historisk milepæl – de nasjonalkonservative i AfD har for første gang overgått sosialdemokratene nasjonalt.
Samtidig står Tyskland midt i en økonomisk krise preget av det mange kaller deindustrialisering, drevet av høye energipriser, tapet av russisk gass og det kritikere omtaler som overdrevne krav fra SPD og De Grønne i den nå kollapsede Scholz-regjeringen. Med Friedrich Merz og CDU/CSU som vinnere med 28,5 % av stemmene, og industriledere som krever billig og stabil energi, reises spørsmålet:
Kan AfDs sterke posisjon presse CDU til å adoptere deler av deres politikk, inkludert en normalisering av forholdet til Russland for å redde tysk industri?
Tysk industri i krise: Et resultat av SPD og De Grønnes politikk?
Tysklands økonomi, tidligere Europas kraftsentrum, har stagneret. Siden 2022 har veksten vært null, og industriproduksjonen har sunket med over 10 % siden 2019, mens energikrevende sektorer som kjemikalier og stål har opplevd et fall på nesten 20 %.
Årsakene er flere, men mange skylder på energipolitikken til Scholz’ koalisjon – SPD, De Grønne og FDP. Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 og sabotasjen av Nord Stream mistet Tyskland tilgangen til rimelig russisk gass, som tidligere dekket opptil 55 % av gassbehovet.
Scholz-regjeringen svarte med å fullføre utfasingen av kjernekraft i 2023 og satse massivt på fornybar energi som vind og sol, samtidig som de innførte strenge klimamål og subsidier for grønn omstilling.
For industrien ble dette en katastrofe. Energiprisene doblet seg sammenlignet med USA og Kina, og tysk industri mistet sin globale konkurransekraft.
Bedrifter som BASF har flyttet produksjon utenlands, og Volkswagen har varslet masseoppsigelser. Kritikere, inkludert AfD og deler av næringslivet, mener SPD og De Grønne satte ideologi foran realisme – krav som utfasing av fossil oppvarming og karbonnøytralitet innen 2045 har, ifølge dem, kvalt industrien. Samtidig har offentlige investeringer i infrastruktur og digitalisering vært lave, begrenset av Tysklands rigide gjeldsbrems, som koalisjonen ikke maktet å endre.
AfDs fremgang: En stemme for industri og Russland?
Industriledere har ropt varsko. Klaus Günter Deutsch fra BDI (Bundesverband der Deutschen Industrie, det tyske industriforbundet) uttalte nylig til Aftenposten: «Vi drar ned alle. Når det går dårlig med tysk produksjon, påvirker det hele Europa negativt.» Dette nødropet rettes nå mot Merz, som med sin næringslivsbakgrunn – tidligere styreleder i BlackRock Tyskland – forventes å ta grep.
AfDs vekst til nest største parti, med 20,8 %, reflekterer en dyp misnøye med regjeringens økonomiske og energipolitiske fiasko. De nasjonalkonservative har doblet oppslutningen siden 2021 (10,4 %) og henter velgere fra hele spekteret, særlig fra SPD i arbeiderklassen og østlige delstater.
Deres budskap er enkelt: Tyskland trenger billig energi og økonomisk fornuft, ikke grønne visjoner. De krever gjenåpning av Nord Stream (eller nye rørledninger), opphevelse av sanksjoner mot Russland og en slutt på subsidier til fornybar energi til fordel for kull og kjernekraft.
Alice Weidel, AfDs kanslerkandidat, har kalt Nord Stream-sabotasjen «et angrep på tysk suverenitet» og lovet at partiet vil «gjenopprette energisamarbeidet med Russland» for å redde industrien.
Dette treffer en nerve hos deler av næringslivet som ser russisk gass som en rask løsning på energikrisen. Men AfD forblir et utskuddsparti – ingen, inkludert Merz, vil samarbeide med dem direkte. Spørsmålet er om deres 20,8 % likevel kan tvinge CDU til å bevege seg i deres retning på en mer subtil måte.
Kan industrien presse Merz til å lytte til AfDs pragmatisme?
Merz står i en klemme. CDU vant valget med løfter om økonomisk vekst og «stabilitet», men han må levere til en industri på randen av kollaps. Industriledere som Wolfgang Büchele (tidligere Linde-sjef) har advart om «deindustrialisering» uten billig energi, og BDI har krevd «realistiske løsninger» som ikke utelukker fossile kilder midlertidig. Dette harmonerer med AfDs pragmatiske tilnærming, selv om CDU offisielt tar avstand fra deres ideologi.
Les mer: Glenn Diesen: Tyskland deindustrialiseres
En mulig vei er at Merz justerer Tysklands Russland-politikk uten å etterape AfD direkte. Med Trump tilbake i Det hvite hus og signaler om en amerikansk normalisering med Russland, kan Merz få et påskudd til å utforske energiavtaler med Moskva uten å bryte NATOs linje helt.
For eksempel kunne Tyskland støtte import av russisk LNG eller samarbeide om hydrogenprosjekter, som allerede diskuteres i norsk-tyske partnerskap. Men å reparere Nord Stream virker kanskje usannsynlig – kostnadene er svimlende, og den politiske motstanden fra SPD og De Grønne, som trolig blir juniorpartnere i Merz’ koalisjon, ville være enorm.
Industrien kan presse gjennom lobbyvirksomhet og offentlige utspill. Hvis giganter som Siemens eller ThyssenKrupp truer med ytterligere kutt eller utflytting, kan Merz bli tvunget til å handle.
Men hans avvisning av AfD begrenser mulighetene. I stedet kan han prøve å satse på kortsiktige tiltak som subsidier til gasskraftverk eller økt LNG-import fra USA og Qatar, samtidig som han løsner på gjeldsbremsen for å finansiere infrastruktur – noe industrien også etterspør.
Normalisering med Russland: Realpolitikk eller fortsatt tabu?
AfDs visjon om et normalisert forhold til Russland for energiens skyld er tiltalende for mange, men Merz vil neppe gå så langt. CDU har støttet Ukraina og sanksjonene mot Putin, og en helomvending ville i hans og CDUs øyne svekke Tysklands troverdighet i EU og NATO.
Likevel kan AfDs 20,8 % skape et indirekte press ved å løfte debatten om energi og Russland inn i hovedstrømmen. Hvis velgerne fortsetter å straffe partier som overser økonomiske realiteter, kan CDU bli nødt til å tilpasse seg – ikke ved å omfavne AfD, men ved å låne deler av deres praktiske tilnærming.
Et tenkelig scenario er at Merz utnytter USAs nye Russland-politikk som et dekke for å endre kurs. Hvis Trump presser Europa til å lette sanksjoner, kan Tyskland følge etter uten å tape ansikt. Industriens behov for stabil energi kan da rettferdiggjøre en gradvis tilnærming, som økt handel i «nøytrale» sektorer som hydrogen, uten å gå hele veien til Nord Stream.
Muligheten for at AfD inkluderer Sahra Wagenknecht og hennes politikk
Til tross for at BSW med sine 4,97 % ikke klarte sperregrensen i Forbundsdagsvalget 23. februar 2025, har Sahra Wagenknechts nasjonaløkonomiske linje og kritikk av vestlig Russland-politikk vist appell, spesielt i Øst-Tyskland.
Dette overlapper med AfDs ståsted, og det åpner en teoretisk mulighet for at AfD kunne forsøke å inkludere Wagenknecht eller deler av hennes politikk for å styrke sin posisjon. Wagenknecht har sagt hun ønsker å nå velgere som er frustrerte over etablerte partier, noe hun understreket i et intervju med Deutschlandfunk 8. januar 2024.
I europavalget 2024 fikk BSW 6,2 % nasjonalt, med 13,6 % i øst, der AfD oppnådde 15,9 % (Die Bundeswahlleiterin). Tagesschau rapporterte at BSW hentet støtte fra velgere som tidligere vurderte AfD, spesielt i østlige delstater. AfD-leder Alice Weidel har rost Wagenknecht tidligere, og et samarbeid kunne gi AfD bredere appell.
Likevel gjør Wagenknechts avvisning av AfDs kjerneideologi og hennes insistering på å stå alene som parti et direkte partnerskap usannsynlig. AfD kan likevel adoptere hennes retorikk om økonomisk rettferdighet og energipragmatisme for å kapre BSWs velgere, særlig hvis Merz ignorerer industriens behov.
Konklusjon: CDU vil prøve å kontrollere AfDs så mye som mulig
AfDs posisjon som nest største parti gir dem en høylytt talerstol, men ikke direkte makt. Tysk industri kan presse Merz og CDU til å sikre billig og stabil energi, og AfDs oppslutning forsterker dette kravet ved å vise hvor sterk velgerfrustrasjonen er.
Likevel vil Merz’ motvilje mot AfD og behovet for en stabil koalisjon, som i realiteten vil bli meget svak, med SPD eller De Grønne hindre en full normalisering med Russland.
Kan vi forvente en hybridløsning? Vil vi få mer pragmatisme i energipolitikken? AfD kan påvirke retningen, men CDU vil aldri la dem diktere utfallet, selv om AfD i realiteten kan legge føringene.
Men vi får se. Et synlig nederlag for NATO og EU i Ukraina kan endre den tyske virkeligheten betraktelig.
Med Merz som leder av en usikker koalisjon, vil et NATO/EU-nederlag i Ukraina øke risikoen for nyvalg betydelig, kanskje innen 2026–2027, hvis regjeringen kollapser under press fra økonomiske eller politiske følger.
AfD har best sjanse til å vokse kraftig (25–30 %) grunnet sin etablerte base og evne til å utnytte kaos, mens BSW kan få en mer moderat, men viktig oppgang (7–10 %) som et nisjeparti for fred og økonomisk rettferdighet.
Merz’ svake koalisjonsposisjon vil gjøre ham sårbar, og begge partiene vil tjene på hans potensielle fall.
Grok 3 har blitt brukt til å strukturere teksten og finne fakta teksten i denne analysen, basert på detaljerte instruksjoner.
