Alt henger sammen med alt, pleier Steven Bannon å si. Ny sannsynlig globalistisk tysk forbundskansler er Friedrich Merz.
Globalisme: en ideologi som fremmer vidåpne grenser, der økonomisk og kulturell makt samles hos overnasjonale aktører.
Den undergraver lokalt selvstyre, visker ut kulturelle forskjeller og tjener multinasjonale selskaper mer enn vanlige folk — til fordel for en elite som er løsrevet fra nasjonale røtter.
Den nye kansleren, Friedrich Merz, er globalistenes perfekte valg:
▪️Tidligere styreleder i Blackrock Germany
▪️Ønsker dypere EU-integrasjon
▪️Medlem av WEFs styre
▪️ Jevnlig deltaker på WEF i Davos
▪️Deltager på Bilderberg-gruppens møter
▪️Støttet Covid-vaksinepass
▪️Ønsket restriksjoner for uvaksinerte
▪️Promoterer digital ID i Tyskland
▪️Støtter EUs omfattende asylpolitikk
▪️Støtter markeder for karbonhandel
Blackrock
BlackRock er et av verdens største investerings-forvaltningsselskaper, med hovedkontor i New York City. Selskapet ble grunnlagt i 1988 og forvalter billioner av dollar i eiendeler for kunder som pensjonsfond, myndigheter og individuelle investorer. De er en stor aktør i finansverdenen, kjent for sine indeksfond og innflytelse over globale markeder. Tenk på dem som en gigantisk pengeflytter som eier andeler i tonnevis av selskaper gjennom investeringer.
De har store eierposter i Big Tec, Big News, Big Food, Big Pharma, Big Ag (jordbruk), osv. Hva om de som eier pressen og matprodusentene, er de samme som forteller deg hva som er sunt og ikke, og samtidig eier medisinprodusentene, hva kan vel gå galt med det …
Du kan jo selv søke i eierstrukturene til de som eier det meste av media i Norge: Schibsted og A-media, eller i Hydro og Equinor (tidl. Statoil). Der finner du bl.a. Blackrock, Vanguard og State Street, som sammen med JP Morgan er de største av disse selskapene.
ESG
ESG er firma-versjonen av DEI (se lenger ned), og står for Environmental, Social and Governance (miljø, sosiale forhold og selskapsstyring). Det er et rammeverk som selskaper og investorer bruker for å karaktersette hvordan en virksomhet presterer utover bare fortjeneste.
«E» dekker ting som karbonutslipp eller bruk av fornybar energi — tenk tiltak mot klimaendringer.
«S» handler om sosial påvirkning, som arbeidspraksis eller samfunnsrelasjoner.
«G» er styring, med fokus på ting som åpenhet, korrupsjon eller hvor mangfoldig et styre er.
Det hevdes at ESG er en måte å bedømme om et selskap opptrer på en god måte overfor planeten og menneskene.
Dette brukes for å sette en karakter på hvor etisk forsvarlig et firma er. Det skal avgjøre om firmaet får en kontrakt eller ikke. Det firmaet med høyest karakter vinner i konkurranse med de andre.
I praksis vil ditt firma tape i konkurranse med andre om du ikke har mange nok fargede og LGBT+ ansatte i styret og firmaet forøvrig, eller om firmaet ikke er godt nok på klimatiltak: les elektriske gravemaskiner, CO2-kvoter, m.m. Det er ikke lenger prisen på anbudet og leveransens omfang som skal være avgjørende. Du skal tvinges til å følge de til enhver tid gjeldende regler, og noen bestemmer hvem som får best karakter.
BlackRock er hovedmotoren bak ESG. Administrerende direktør Larry Fink har snakket høyt om at selskaper må prioritere bærekraft og samfunnsansvar, og har oppfordret selskaper de investerer i, til å vedta ESG-mål. Noen ser det som et edelt skifte, mens andre kaller det «woke capitalism» eller en måte å kontrollere markedene på. Uansett betyr BlackRocks størrelse at siden de satser på ESG, vil alle selskaper føle «oppfordringene».
DEI
D.E.I. står for Diversity, Equity and Inclusion (mangfold, likhet og inkludering) er et rammeverk for å fremme representasjon og likhet, ofte med fokus på rase og kjønnsidentitet. Dette er en marxistisk «likhet», som f.eks. at en med mindre lønn skal få mér, og en annen må få mindre. Litt som at alle skal få samme karakter i et fag, uavhengig av hvor mye de jobber eller hvor flinke de er.
Kritikere mener det kan redusere til symbolpolitikk, som når bedrifter ansetter en svart leder eller en ikke-binær person mest for å «krysse av i boka», uten å vurdere kvalifikasjoner.
For eksempel kan en jobbannonse kreve «underrepresenterte minoriteter» – si, en latinamerikansk kvinne eller en transperson – selv om en hvit mann er bedre egnet, noe som kan oppfattes som omvendt diskriminering.
Et annet eksempel er universiteter som setter rasebaserte opptakskvoter, der asiatiske søkere kan bli nedprioritert til tross for høyere karakterer, eller når «kjønnsbalanse» fører til at menn ekskluderes fra stillinger i kvinnedominerte felt som sykepleie.
Kritikken er at dette setter identitet over kompetanse, og kan skape harme i stedet for harmoni. Tilhengere sier det motvirker systemisk urett, men tvilen ligger i om det faktisk løser problemer eller bare flytter dem rundt.
Hva kan vel gå galt med en transkjønnet, farget, blind buss-sjåfør eller flymekaniker med språkproblemer — ansatt pga. kjønn, rase og handicap; ikke egnethet — uavhengig av nettopp disse?
World Economic Forum (WEF)
World Economic Forum (WEF), som ble grunnlagt i 1971 av Klaus Schwab, posisjonerer seg som en global plattform for offentlig-privat samarbeid og samler innflytelsesrike ledere fra næringsliv, myndigheter og sivilsamfunn. Forumet har hovedkontor i Genève i Sveits, og hevder å ta opp presserende globale utfordringer som klimaendringer, økonomisk ulikhet og teknologiske omveltninger.
En viktig kritikk er WEFs elitisme. Det er hovedsakelig velstående bedriftsledere, statsoverhoder og utvalgte teknokrater som er invitert til møtene, noe som reiser spørsmål om hvem sine interesser som egentlig blir ivaretatt. De ublu kostnadene ved å delta — medlemskontingenten kan overstige 50.000 dollar, eksklusive reise og opphold — sikrer at bare de ultra-privilegerte deltar, og setter grasrota og de mindre nasjonene på sidelinjen.
Initiativer som «Great Reset», som ble lansert i 2020, forsterker skepsisen. Initiativet er ment å revurdere de økonomiske systemene etter pandemien, men har blitt beskyldt for å fremme sentralisert kontroll og teknokratisk overstyring, noe som fremmedgjør dem som er skeptiske til ovenfra-og-ned-løsninger.
Dessuten kan WEFs innflytelse på politikken bidra til å utviske de demokratiske grensene. Ikke-valgte milliardærer og toppsjefer omgås politikere og er med på å forme agendaen bak lukkede dører. WEFs partnerskap med kontroversielle aktører — for eksempel Big Pharma, eller giganter innen fossilt brensel, bidrar til å svekke tilliten ytterligere.
Her er Klaus Schwab, leder for WEF, for noen år siden. Han skryter av at WEF har penetrert regjeringer i forskjellige land. Børge Brende (H) er forøvrig ansatt i WEF, og mange av de som sitter på stortinget i dag har forbindelser til WEF.
— GRIZZ🍁 🙂👍 (@TreverBoyce705) February 10, 2025
FNs Agenda 2030
FNs Agenda 2030, med sine 17 mål for bærekraftig utvikling, har som mål å løse globale utfordringer som fattigdom, ulikhet og klimaendringer innen 2030.
Selv om ambisjonene er noble, avdekker et kritisk blikk betydelige mangler. Agendaens brede omfang, som omfatter alt fra rent vann til kjønnslikhet, risikerer å utvanne fokus og ressurser.
Kritikerne mener at det er en utopisk ønskeliste som mangler prioritering, noe som gjør implementeringen upraktisk, spesielt for fattige land som allerede har nok med sitt.
Den toppstyrte tilnærmingen er et annet ankepunkt. Sentraliserte FN-direktiver tar ofte ikke hensyn til lokale forhold, og påtvinger løsninger som skal passe for alle, men som kolliderer med kulturelle og økonomiske realiteter.
For eksempel kan aggressive klimamål hemme økonomier som er avhengige av fossilt brensel (hele verden), og øke ulikheten i stedet for å redusere den.
Agendaen er også sterkt avhengig av samarbeid mellom myndigheter, storkapital og institusjoner, men korrupsjon og ineffektivitet undergraver ansvarligheten.
Her kommer også utopien om «bærekraftige byer» inn i bildet — og naturligvis uhemmet statlig styre over alt og alle — tidligere kalt: Fascisme, et ord vi bruker på noe helt annet i dag …
Lykke til Tyskland — og Norge i september.
