Dette er et meningsinnlegg som gir uttrykk for skribentens synspunkt
Av: Constantin von Hoffmeister
Tallene fra det tyske forbundsdagsvalget i 2025 skjærer gjennom den stillestående luften som tagget glass, en brutal avsløring av et system som nærmer seg sin egen selvpåførte kollaps. CDU/CSU (CDU/CSU) halter frem med 29 prosent og sleper sitt gjenopplivede lik gjennom det politiske landskapet, SPD synker til 16 prosent og drukner i sin egen irrelevans, og De grønne – disse miljøpuritanerne som er forelsket i multikulturalisme og forfall – klamrer seg desperat til 12 prosent. Men den virkelige rystelsen, den underjordiske knurringen fra et dyr som våkner, kommer fra AfD (Alternativ for Tyskland), som stiger til svimlende 20 % og ryster grunnvollene i et Vesten som har mistet livsviljen.
Aristoteles, demokratiets antikke diagnostiker, ruver over dette skuespillet som et orakel uten å blunke. Han så dette komme for over to tusen år siden. I Politikken advarte han mot demokratiets langsomme selvmord, dets nedstigning til ochlokrati, pøbelvelde, der plebeiernes apati og elitens korrupsjon konspirerer om å kvele polisens sjel. Og nå? Tyskland, hjertet i det europeiske prosjektet, gisper i sitt siste stadium, en sivilisasjon som fortærer seg selv i byråkratisk sterilitet. Aristoteles’ mareritt – der demokratiet degenererer til oligarkisk tyranni – har utspilt seg foran øynene våre, og folket, forslått og forrådt, har vendt seg til AfD på jakt etter frelse.
Dette er ikke bare nok et valg. Det er et opprør fra de desillusjonerte, de eiendomsløse, de som ble kastet til side i det store offerbålet for europeisk industri, europeisk identitet og europeisk vilje. AfDs 20 prosent er mer enn et tall. Det er et hammerslag mot tempelet til et senilt etablissement som klamrer seg til makten som en parasitt klamrer seg til en døende vert. Oswald Spengler, som alltid lurer i skyggene av forfallet, gliser fra avgrunnen, og hans visjon om Vestens Untergang – den uunngåelige nedsynkningen i den sivilisatoriske natten – er nå fullt ut realisert i de bleke, hule øynene til Merkels og Scholz’ avkom.
Tyskland, som en gang var en gigant av industriell makt, ser nå sine fabrikker stenge, energiregningene stige til ukjente høyder, og gatene oversvømmes ikke av fremskrittets marsj, men av den stille desperasjonen til et folk som er forlatt. Ukontrollert masseinnvandring legger ytterligere press på et system som allerede er i ferd med å kollapse, svekker det nasjonale samholdet, øker kriminaliteten og forsterker den økonomiske uroen. Avindustrialisering er ikke en politikk; det er et rituelt selvmord, iscenesatt av en eliteklasse som håner arbeiderne den hevder å representere. Denne selvpåførte ruinen skyldes den tåpelige beslutningen om å kutte russiske olje- og gassforsyninger og samtidig stenge ned helt trygge og rene kjernekraftverk, utløst av grønt hysteri, noe som etterlater nasjonen energimessig utsultet og sårbar. AfDs fremvekst er en motreaksjon, de undertryktes tilbakekomst, det siste, desperate hylet fra en nasjon som nekter å knele for sine bødler.
Og selv om AfD er på fremmarsj, er forråtnelsen fortsatt til stede. 20 prosent er ikke nok. Ikke ennå. CDU, maktens kameleon, vil vri seg inn i den groteske koalisjonen som er nødvendig for å holde maskinen i gang. Systemet er designet for å opprettholde seg selv, for å kvele en sann revolusjon før den kan slå rot. Aristoteles visste også dette – demokratiets undergang kommer ikke med et plutselig kupp, men med en langsom, omhyggelig kvelning, der massene lulles inn i en døs mens oligarkene strammer grepet.
Europa som geopolitisk kraft er i ferd med å forsvinne. De store hovedstedene – Berlin, Paris, London – er skall, og deres relevans forvitrer for hvert år som går, for hver beslutning som tas for å svekke deres egne befolkninger. Makten er i ferd med å forskyve seg, tektonisk og irreversibelt. Vestens nye sentre ligger ikke lenger i Brussel eller Strasbourg, disse nekropolene av forfallent byråkrati, men i Moskva og Washington, hos de harde mennene i Russland og den trumpistiske oppblomstringen i USA, der viljen til makt ennå ikke er utslettet.
AfD må nå bestemme seg for om de vil nøye seg med å være en proteststemme, eller om de vil gripe den sanne revolusjonens kappe. For Spenglers tussmørke er her, og Aristoteles’ lærdom klinger høyere enn noensinne: Demokratier dør ikke i flammer; de råtner innenfra, og råtner til de bare er forbrente ruiner som venter på at historiens øks skal falle.
Og øksen kommer.
—
Innlegget ble først publisert på engelsk her.
