Ytringsfrihet og den industrielle sensurmaskinen

Av Glenn Bergstø, Menneskerettsforkjemper

Ytringsfrihet er retten til å uttrykke tanker, meninger, ideer og følelser uten frykt for straff eller sensur fra myndigheter eller andre.

Det handler om å kunne si, skrive, tegne eller på annen måte formidle det du mener, enten det er i en samtale, på sosiale medier, i en artikkel eller gjennom kunst.

Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet som er anerkjent i de fleste demokratier og er avgjørende for fri meningsdannelse, debatt og sannhetssøken.

Ytringsfrihet er selve fundamentet for et åpent samfunn. Den lar folk holde makthavere ansvarlige, utvikle kunnskap, være seg selv og få rom til å uttrykke sin identitet og tro.

Er vi redde for ytringer?

Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet, men den har aldri vært ubegrenset. Ytringsfrihet har alltid dreid seg om en balanse mellom individets frihet og samfunnets behov for sikkerhet og andre individers rettigheter.

I de landene med «mest» ytringsfrihet har det alltid vært begrensninger når et individs ytring bryter med andre individers rettigheter, frihet og sikkerhet.

Ytringer som truer med fysisk skade eller oppfordrer til ulovlige handlinger, som vold eller terror, har aldri vært inkludert i ytringsfriheten.

Det samme gjelder falske utsagn som skader noens rykte, eller avsløring av private opplysninger uten samtykke og ytringer som kan true et lands sikkerhet, som å avsløre militære hemmeligheter eller oppfordre til opprør.

Begrensninger som er basert på subjektiv oppfatning eller vage definisjoner, har blitt mer og mer vanlige. Og disse begrensningene har samme mål om å beskytte samfunnet og andre individer.

Men det er umulig å definere nøyaktig hva som er hat, hva som er krenkelser, hva som er støtende, hva som er verdighet eller hva som er sant.

I slike tilfeller kan begrensningene lett bli brukt til å avvikle hele ytringsfriheten. Balansen, eller grensen, avhenger av hvem som har makt til å definere hva som er hat eller krenkende. Hva som er informasjon og desinformasjon. Dette er noe blasfemilovene burde ha lært oss.

JD Vance

Det er mange nordmenn som virkelig ikke likte talen til JD Vance i München. De mener den var høyreekstrem og fascistisk. De mener den var full av feil. Og de mener at det er USA som har lite ytringsfrihet, ikke Europa.

De mener at han ikke kan belære Europa og burde konsentrere seg om sitt eget land. Med andre ord har plutselig norske medier og befolkningen blitt enige med Trump om America First.

Talen til JD Vance, som i stor grad handlet om ytringsfrihet, demonstrerte i sanntid hvor viktig ytringsfrihet er. Og den viste hvordan norske medier bevisst lyver og forvrenger sannheten.

Medier som burde være forkjempere for ytringsfrihet, sa talen inneholdt ting som den ikke inneholdt, og de vrengte ordene og meningene i talen bevisst. De sa den var en religiøs tale når den tydelig ikke var det. De viste ikke talen, men fortalte folket hva de burde mene om talen.

De fortalte ikke at han kritiserte sin egen nasjon like mye som Europa og sa at de sammen har de samme utfordringene.
Norske medier sa rett ut at det er kun de som sitter med fakta og sannheten om enkelte kontroversielle utsagn.

JD Vance sier at ytringsfrihet ikke lenger er akseptert i Europa og Norge, og Europa svarer med at talen til Vance ikke er akseptabel.

Det overordnede poenget i talen til Vance var at den transatlantiske alliansen som ble dannet etter andre verdenskrig nå beveger seg i retning mot det alliansen opprinnelig kjempet imot. Og at den største sikkerhetstrusselen denne alliansen nå har, ikke er Russland, men sine egne ledere som frykter ytringsfrihet og sin egen befolkning. Fordi hvis vi forsvarer totalitarisme fremfor demokratiet og ytringsfriheten, er vi ikke bedre enn dem vi kaller en trussel.

Det burde selvsagt være lov å være uenig med visepresidenten, men å lyve om hva han sa eller hva som skjer i Europa er ikke uenighet. Det er løgn og desinformasjon.

Hva med å ærlig komme med motargumenter i stedet for å bevise gjennom handling at han har rett? Hvorfor er disse subjektive tolkningene av ytringsfriheten selektive og partiske? Hvorfor er det greit for mediene å spre misinformasjon?

Hadde visepresidenten rett?

JD Vance sa i talen at ytringsfriheten var i retrett og kom med noen eksempler. Dagene etter talen kom kvitteringene. Det viste seg at mennesker har blitt arrestert og fengslet for å be i stillhet. Både i USA og Europa.

Skottland har faktisk opprettet noe som heter Safe Access Zones, hvor det vil være forbudt å be hjemme i sitt eget hjem, og hvor politiet oppfordrer til angiveri.

Det er faktisk forbudt å fornærme politikere i Tyskland. «Hatlover» blir i mange europeiske land brukt til å straffe politisk uenighet.

Og det har gått så langt at en rekke ideologiske grupper kan komme fritt med drapstrusler, oppfordre til vold og fornærme hvem de vil uten konsekvenser, mens den vanlige borger får bøter eller fengselsstraff for ytringer som burde være tillatt under ytringsfriheten.

Vi ser det samme i USA, Canada og Australia. Visepresidenten sier at de har tenkt å gjenopprette ytringsfriheten i USA og oppfordrer Europa til å gjøre det samme. Og det er ingen land på jorden som diskuterer ytringsfrihet mer enn USA. Både i kongressen, i media og befolkningen.

Eksempler på moderne sensur

• Kina er verdensledende innen statlig sensur. «Den store brannmuren» blokkerer tilgang til vestlige plattformer som Google, Wikipedia og mange nyhetssider. Under protestene i Hong Kong i 2019 ble bilder og videoer av demonstrasjonene raskt fjernet fra plattformer som WeChat og Weibo. I 2023 ble en mann i Shandong-provinsen fengslet i ett år for å poste en meme som latterliggjorde president Xi Jinping, anklaget for «å forstyrre offentlig orden». Sensuren støttes av AI-overvåking og et sosialt kredittsystem som straffer borgere for «upassende» ytringer.
• I 2024 innførte Skottland «Safe Access Zones» rundt abortklinikker gjennom Safe Access Zones Act. Loven forbyr ikke bare protester, men også «stille bønn» innenfor 200 meter fra klinikkene. Og det gjelder også hjemme hos dem som bor innenfor 200 meter fra klinikkene. I oktober 2024 ble en katolsk prest, Sean Gough, arrestert for å stå i en sone med et skilt som sa «Jeg ber for de ufødte».
• Tyskland innførte i 2017 Netzwerkdurchsetzungsgesetz (NetzDG), en lov som krever at sosiale medier fjerner «ulovlig innhold», inkludert fornærmelser mot politikere, innen 24 timer, med bøter på opptil 50 millioner euro. I 2022 ble en mann bøtelagt 4000 euro for å kalle en politiker «en korrupt idiot» på X.
• Før Elon Musk kjøpte Twitter (nå X) i 2022, fjernet plattformen innhold under press fra myndigheter og interne retningslinjer. I 2020 ble New York Posts artikkel om Hunter Bidens laptop blokkert, angivelig for å hindre «desinformasjon» før valget i USA. Twitter suspenderte også kontoen til Dr. Robert Malone i 2021 for å ha delt forskning om mRNA-vaksiner som motsa WHOs narrativ. Disse sakene førte til debatt om private selskapers makt over ytringsfrihet.
• YouTube har siden 2021 fjernet over 1 million videoer for å bryte retningslinjer om «medisinsk feilinformasjon», særlig knyttet til Covid. I 2023 ble en dokumentar om klimaendringer fjernet fordi den stilte spørsmål ved FNs klimapanel, til tross for at den inkluderte intervjuer med forskere.
• En undersøkelse fra 2023 av National Association of Scholars viste at 40 % av amerikanske akademikere unngår å forske på kontroversielle temaer som rase, kjønn eller klima av frykt for represalier. I Storbritannia trakk en professor ved University of Sussex i 2021 seg etter trakassering for å ha sagt at biologisk kjønn er reelt, noe som førte til studentprotester og trusler.
• EUs Digital Services Act (DSA), innført i 2022, pålegger plattformer å fjerne «skadelig innhold», inkludert desinformasjon som kan «undergrave demokratiet». I 2024 ble en polsk nyhetsside midlertidig blokkert på X etter å ha rapportert om ukrainske flyktninger på en måte EU mente kunne «øke spenninger». Loven kritiseres for vage definisjoner som gir myndigheter makt til å sensurere uten klare grenser.
• I 2024 foreslo Australia en lov som gir myndighetene rett til å bøte plattformer opptil 5 % av deres globale inntekt hvis de ikke fjerner «skadelig feilinformasjon». Under debatten ble en X-post om vaksiner trukket frem som eksempel, selv om den siterte offentlig tilgjengelig data. Loven er ennå ikke vedtatt, men har skapt frykt for at regjeringen kan overstyre borgernes rett til å dele fakta.

Disse eksemplene viser hvordan moderne sensur tar ulike former: direkte statlig inngrep, private selskapers selvregulering, og sosialt press som fører til selvsensur.

Men mest av alt viser de at myndighetene vil regulere informasjon slik at de får monopol på sannheten.

Andre taler

Det er ikke slik at JD Vance er den første amerikanske politikeren som har kommet til Europa og delt sine meninger. Kanskje det mest berømte tilfellet var Ronald Reagans tale ved Brandenburger Tor i 1987, hvor han sa «Riv ned den muren».

Hva som er mindre kjent er at dagen før Reagans tale hadde 50 000 mennesker demonstrert mot tilstedeværelsen av den amerikanske presidenten i Vest-Berlin. Byen så den største politiutplasseringen siden andre verdenskrig. Og under selve besøket ble store deler av Berlin stengt av for å forhindre ytterligere anti-Reagan-protester.

I en tale til World Economic Forum i 2024 om misinformasjon sier John Kerry:

• «Problemet til oss ledere, spesielt i demokratier, er at det nå er vanskeligere for oss å bygge konsensus rundt alle spørsmål.»
• «Det er virkelig vanskelig å kontrollere befolkningen i dag.»
• «Folk går og velger selv hvor de går for sine nyheter, for sin informasjon. Det gjør at vi kommer inn i en ond sirkel.»
• «Så det er virkelig vanskelig, mye vanskeligere å bygge konsensus i dag enn noen gang i de 40–50 årene jeg har vært involvert i dette.»
• «Vi vet at det er mye diskusjon nå om hvordan vi begrenser disse enhetene for å garantere at vi kommer til å ha litt ansvarlighet for fakta.»
• «Hvis folk bare går til én kilde, og kilden de går til er syk, og den har en agenda og legger ut desinformasjon, står vår ytringsfrihet som en blokkering for at vi kan hamre det ut av eksistens.»
• «Så det vi trenger er å vinne slaget, vinne retten til å styre, og forhåpentligvis å vinne nok stemmer til at vi står fritt til å kunne gjennomføre endring.»

John Kerry, som er tidligere amerikansk presidentkandidat, senator og utenriksminister, sier til Europa at ytringsfriheten står i veien for deres kontroll over hva som er fakta og deres kontroll til å skape konsensus rundt alle spørsmål. Og dermed demonstrerer han at han virkelig tror det er statens oppgave å skape konsensus på alt og at staten burde ha monopol på sannhet.

Når han har problemer med at vi selv kan velge hvor vi får informasjon, blir det også naturlig at han har problemer med at vi danner egne meninger. Og om en står på høyresiden eller venstresiden, er dette like problematisk. Gleden av å se den andre siden sensurert vil alltid være midlertidig. Vi mennesker er så forskjellige at ingen kan være enige om alt. Og når en aksepterer sensur, er det bare et tidsspørsmål før en selv blir sensurert.

Kontroll

Hvis ytringsfriheten er partisk, er den ikke en frihet.
Når de skal bekjempe misinformasjon, desinformasjon og malinformasjon, er det tydelig at de egentlig vil bekjempe ytringsfriheten og andre friheter. De kamuflerer et direkte angrep på ytringsfriheten som en nobel handling.

Men av og til, i taler som Kerry holdt, sier de rett ut at det handler om kontroll over hva folk kan si, skrive, tenke, lese og se. Det handler om et monopol på informasjon, på sannhet, på fakta, på vår oppførsel, på våre vaner, på våre tanker og på vår tro.

Et annet eksempel som reflekterer dette, er uttalelsen til Gro Harlem Brundtland i 2018:

«Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.»

Det vil si at de faktisk har kontroll over hva folk blir fortalt, men er i ferd med å miste den. Hvordan er det demokratisk at noen har kontroll over hva vi blir fortalt?

Det er internett og sosiale medier som gjør at de frykter å miste kontrollen, og det er derfor de nå vil, gjennom lover, ta tilbake full kontroll. I navn av sikkerhet og beskyttelse. Som EUs Digital Services Act, Storbritannias Investigatory Powers Act og USAs Patriot Act.

Farlig eller viktig?

På den amerikanske TV-kanalen CBS sa Margaret Brennan nylig at det var ytringsfriheten i Nazi-Tyskland som førte til Holocaust. Om hun tror dette selv er vanskelig å vite, men beskjeden er tydelig: Ytringsfrihet er farlig.

Det er nå en gruppe europeiske og amerikanske ledere som mener at ytringsfrihet og informasjonsfrihet er en trussel mot demokratiet, og det er voksende grupper med europeiske og amerikanske ledere som mener at demokratiet ikke kan fungere uten ytringsfrihet og informasjonsfrihet.

Hvem av dem som vinner frem, vil avgjøre fremtiden til både Europa, Amerika og resten av Vesten.
Men en ting er sikkert; det er en stor feil å ta frihet og ytringsfrihet for gitt.

En kort historie om sensur

• Antikken: Gjennom historien har sensur vært et verktøy for å beskytte makt, enten det var religiøs, politisk eller kulturell. Sensur har røtter langt tilbake i historien. Allerede i antikkens Hellas, rundt 400-tallet f.Kr., ble filosofen Sokrates dømt til døden for å «forderve ungdommen» og utfordre statens guder. Hans tanker, formidlet gjennom dialoger, ble sett som en trussel mot samfunnets orden. I Roma sensurerte keisere som Augustus skrifter og offentlige fremføringer som kunne undergrave deres autoritet. Disse tidlige eksemplene viser at sensur ofte handlet om å beskytte maktstrukturer og religiøse dogmer.
• Middelalderen: I Europa tok sensuren en ny form under middelalderen, da den katolske kirken dominerte. Kirken kontrollerte kunnskap gjennom manuskripter og forfulgte dem som spredte «kjetterske» ideer. Et kjent eksempel er Giordano Bruno, som ble brent på bålet i 1600 for å hevde at universet var uendelig – en tanke som utfordret kirkens verdensbilde. Inkvisisjonen var et system designet for å kneble avvikende stemmer, og bøker ble satt på «Index Librorum Prohibitorum», listen over forbudte verk, helt frem til 1966.
• Opplysningstiden: Med opplysningstiden på 1700-tallet begynte sensur å møte motstand. Tenkere som Voltaire og Rousseau argumenterte for ytringsfrihet og retten til å utfordre autoriteter. Likevel fortsatte stater å sensurere. I Frankrike før revolusjonen i 1789 måtte forfattere ofte publisere i hemmelighet eller i utlandet for å unngå straff. Sensuren ble et symbol på undertrykkelse, og dens fall under revolusjonen markerte et vendepunkt, selv om nye regimer raskt tok opp lignende metoder for å kontrollere folket.
• Det moderne samfunn: I det 20. århundret nådde sensuren nye høyder under totalitære regimer. I Nazi-Tyskland ble bøker brent i offentlige seremonier, og propagandaen under Joseph Goebbels kontrollerte alt fra aviser til filmer. I Sovjetunionen sensurerte Stalin selv fotografier for å slette politiske motstandere fra historien. Samtidig begynte demokratiske land å innføre mer subtil sensur.

I dag har sensur flyttet seg til internett og sosiale medier. Mens teknologien har gitt flere stemmer en plattform, har den også gitt stater og selskaper nye verktøy for kontroll.

Lover om ytringsfrihet i Norge

Grunnlaget for ytringsfrihet i Norge er Grunnloven § 100 og flere internasjonale avtaler som er innlemmet i norsk lov gjennom Menneskerettsloven 1999.

Paragrafen lyder:

• Ytringsfrihet bør finne sted.
• Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
• Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
• Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder.
• Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
• Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
• Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10:

«Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser.» EMK har stor rettslig vekt i Norge og håndheves av Den europeiske menneskerettsdomstolen. EMK artikkel 10 er særlig viktig, da norske domstoler ofte tolker Grunnloven § 100 i lys av denne.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19 gir lignende vern som EMK, med vekt på retten til å søke, motta og dele informasjon.

Begrensninger i ytringsfriheten

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Begrensninger må ha hjemmel i lov, være nødvendige i et demokratisk samfunn og forholdsmessige. Her er de viktigste lovene som setter grenser:

Straffeloven 2005

• § 185 – Hatefulle ytringer: Straffer «diskriminerende eller hatefulle ytringer» rettet mot personer eller grupper basert på hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, homofil orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller nedsatt funksjonsevne. Straff er bot eller fengsel inntil 3 år for offentlige ytringer, 1 år i private sammenhenger. Eksempel: I 2022 (HR-2022-1843-A) dømte Høyesterett en person for Facebook-kommentarer som krenket transpersoner, men presiserte at bare «kvalifisert krenkende» utsagn rammes.
• § 263 og § 264 – Trusler: Straffer trusler som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt (bot eller fengsel inntil 1 år) og grove trusler (inntil 3 år). Eksempel: Trusler om vold mot politikere på nett har ført til flere domfellelser.
• § 183 – Oppfordring til straffbare handlinger: Straffer offentlig oppfordring til kriminalitet med bot eller fengsel inntil 3 år. Eksempel: Oppfordringer til vold mot minoriteter kan rammes her.
• § 267 – Krenkelse av privatlivets fred: Straffer offentliggjøring av private opplysninger (bot eller inntil 1 år). Eksempel: Spredning av nakenbilder uten samtykke.

Andre lover:

• Ærekrenkelsesregler (tidligere straffeloven, nå sivilrettslig): Skadeserstatningsloven § 3-6a gir erstatning for ærekrenkende ytringer som skader omdømme, men kun hvis de ikke er berettiget av samfunnsinteresse.
• Kringkastingsloven: Regulerer ytringer i kringkasting, men krever ikke konsesjon for internettbasert sending. Rammer likevel hatefulle ytringer.
• Likestillings- og diskrimineringsloven: Inkorporerer FNs rasediskrimineringskonvensjon, som påvirker tolkningen av § 185.