Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Constantin von Hoffmeister
Amerika, som har kastet av seg den døde huden fra et ødelagt imperium, sitter på sin gylne trone, og Trump er tilbake i Det hvite hus, glødende, allmektig og kjøttetende. Zelenskij, den tjafsete despoten fra øst, sniker seg inn med hule øyne og et gapende sår i munnen som bare penger kan fylle. Han stinker av nederlag, desperasjon, lukten av utbrente byer og NATO-finansierte likposer. Krigen har spist ham levende, men han spiller fortsatt spillet, klamrer seg fortsatt til den amerikanske spenen som et sultende spedbarn.
«Hvis dere ikke hadde hatt vårt militære utstyr», sier Trump og lener seg bakover med fingrene i kors, «hvis dere ikke hadde hatt vårt militære utstyr, ville denne krigen ha vært over på to uker.» Smiler. Morer seg. En katt som leker med en halvdød mus og lurer på om det i det hele tatt er verdt å drepe den. Sannheten, hard og kald, renner ut på teppet som spilt blod: Ukraina spiller ingen rolle. Ukraina er en brikke. USA handler med interesser, ikke veldedighet.
JD Vance, gullgutten fra rustbeltet, står ved siden av ham, med øyne som stål og en bister munn som menn har når de vet at de har det største våpenet. «Fred», sier han, «er den eneste veien fremover.» Zelensky reiser bust – nei, han snerrer. Som en hyene i et hjørne. Han vil ha krig, for uten krig er han ingenting. Uten krig forsvinner han i søppelhaugen av glemte revolusjonære, enda en marionett som blir stående ute i regnet.
Trump lar ham vri seg. Han elsker det. «Du gambler med tredje verdenskrig», sier han, med en stemme tykk av viten. Dette er ikke et spill om idealer. Dette er ikke det gode mot det onde. Dette er et tallspill, og Ukrainas gjeld vokser. Ingen flere blankosjekker. Ikke flere gratis våpen. Ikke mer bøying for en mann som tror han kan belære avtalens herre.
Carl Schmitt smiler fra graven. Suverenen er den som bestemmer unntaket. Og her er det Trump som trekker grensen. Ingen flere evige kriger, ingen flere påtvungne lojaliteter. Amerika er suverent, og Ukraina? Ukraina er bare nok et problem som må løses. Venn? Fiende? Forskjellen er syltynn, en kontrakt som venter på å bli underskrevet eller makulert. Zelenskij, til tross for all sin skriking om demokrati og moral, forstår ikke spillet. Han forstår ikke at makt er den eneste sannheten.
Avgjørelsen er den hendelsen som definerer suverenen. I nasjoners sammenstøt finnes det ingen moral, bare venn og fiende. Trump, som står som den suverene, utnevner fienden ikke av ideologi, men av nødvendighet. Zelensky er supplikanten som forveksler formynderi med lojalitet, som tror at krig kan være evig hvis de rette lommene er fulle. Men unntaket er erklært. USA trekker tilbake sin ettergivenhet, og i det øyeblikket er ikke lenger Ukrainas skjebne landets egen. Makt ligger ikke i å trygle, men i evnen til å bestemme, til å skjære, til å avbryte. Verden tilhører ikke dem som tigger. Den tilhører dem som dikterer vilkårene.
Møtet avsluttes ikke – det imploderer. Ingen pressekonferanse. Ingen håndtrykk. Bare stillhet, den uuttalte krigens tomrom. Trump tørker hendene av det. «Kom tilbake når du er klar for fred», sier han. Han avviser ham som en ubetalbar gjeld, som en forsmådd kurtisane. Zelensky skynder seg bort, lukten av fiasko klamrer seg til ham.
Og imperiet går videre.
Vance står oppreist. Han ser fremtiden. Han ser en nasjon som bryter seg fri fra sine endeløse selvpåførte sår. Han vet at krigsmaskineriet er en svindel, en strøm av dollar og lik. Han vet at USAs styrke ikke ligger i å redde ødelagte nasjoner, men i å beskytte sine egne.
Zelensky? Han vil løpe tilbake til Europa, trygle som en detronisert vasall, gnage på de smulene EU kaster til ham. Kanskje vil han innse, i de mørke hjørnene av sine søvnløse netter, at verden aldri har skyldt ham noe. Kanskje vil han forstå at takknemlighet og makt er de eneste valutaene som betyr noe.
Og Trump, fortsatt smilende, fortsatt ruvende, fortsatt i kontroll, har tatt avgjørelsen. Suverenitet. Makt. Unntaket.
Krigen, hans krig, USAs krig, vil ende på hans premisser.
Eller ikke i det hele tatt.
—
Saken er først publisert på engelsk her.
