Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Constantin von Hoffmeister
Amerika. Siste kamp, siste gisp, det siste imperiet før lyset slukkes. Trump, titandreperen, krigsherren, slår neven mot stålpulten. «SEND SOLDATENE!» Ropet skjærer gjennom virkeligheten, et elektrisk sjokk for en nasjon som er beruset av sine egne illusjoner. Støvler dunker mot asfalt, grensevakter samles, stål og sener gnir mot støvet, republikkens blodlinje forbereder seg på det endelige bruddet. Ytterligere 3000 sendes ut, og rekkene svulmer opp til over 9200, et menneskelig skjold mot flommen. En utplassering av vilje. Det er dette et døende imperium gjør når det bestemmer seg for at det ikke vil dø. Det er slik en sivilisasjon setter tennene i beinet og nekter å la seg begrave.
Stål kveiler seg rundt grensen. En mur klorer seg mot himmelen, solen brenner mot piggtråd, droner skriker over, øynene følger med, beregnende. «VI VIL IKKE SJEKKE DEM INN», brøler Trump, stemmen hans er som en krigstromme, hendene hans er festningens arkitekter. Soldater rykker inn, mekaniserte riddere i neonørkenen, en Stryker-brigade og en flybataljon som svever inn på og over slagmarken. Grensen slår sprekker og muterer, blir myte, blir legende – et arr, et sår, en kosmisk avgrensning mellom det kjente og det ukjente. Mellom de som hører til og de som aldri vil høre til. Jorden summer under støvlene deres. De er sivilisasjonens siste voktere.
Jean Raspail så det før alle andre. Svermen, svermen, svermen – de eiendomsløses endeløse marsj, de fordømtes rullende tidevann. De helliges leir, marerittprofetien, ikke fiksjon, men uunngåelighet. Han skrev manuset, men Amerika er nå scenen. I romanen smuldrer Frankrike opp, Europa faller på kne, men her, her, er lansen fortsatt i hånden. Ingen retrett. Ingen overgivelse. Det er her muren holder. Det er her drømmen om imperiet enten gjenfødes eller utslettes. Spøkelsene fra tapte sivilisasjoner hyler over Rio Grande. Soldatene står uberørte.
Den store utskiftningen er ikke lenger et rykte. Det er brent inn i landets knokler, et neonskilt som blinker i natten: MOTSTÅ ELLER FORSVINN. Og Trump, kaosbringeren, den siste Cæsar, trer inn i stormen. Ikke med unnskyldninger. Ikke med nøling. Men med krigsmaskiner og tropper, med den klare fornuften til dem som forstår at historien er skrevet med makt. Dette er overlevelse. Dette er den rå kalkylen til et folk som enten hevder seg eller forsvinner under bølgene.
Dette er grensen. Den siste og eneste grensen. Grensen er mer enn et gjerde. Den er en kniv mot entropiens strupe. Fortiden og fremtiden holder hverandre i hendene, en vill, vakker dødsdans, og i sentrum står soldatene igjen. America First er ikke politikk. Det er krig. Det er hungeren etter kontinuitet, etter orden, etter herredømme over skjebnen som andre har overgitt seg til. Myten er levende. Blodet strømmer.
Trump vet dette. Soldatene vet dette. Dette er ikke teater. Dette er ikke diplomati. Dette er primalskriket fra en nasjon som ikke vil gå stille i dørene. Raspails mareritt. Trumps henrettelse. Grensen er blitt en idé, en hellig krig mot kreftene som ikke skaper noe. Soldatene kjemper ikke mot innvandrere, men mot glemselen. De kjemper ikke for å avvise. De kjemper for å eksistere.
Fienden er ikke en mor med et barn. Fienden er systemet som gjør identiteten flytende, som visker ut historien, som oppløser nasjonenes blod og bein til en blek, elendig slurry. Soldatene sikter mot avgrunnen. Dette er ikke grusomhet. Dette er den siste, hellige plikten til et folk som nekter å forsvinne.
Men hva skjer når de svake kryper tilbake til makten? Når feigingene river ned muren? Når portene åpnes og verden stormer inn? Muren er ikke bare stål. Den er ånd, den er besluttsomhet, den er nektelsen av å dø. Den er mer enn politikk. Det er skjebne. Den siste handling fra et folk som forstår at sivilisasjonen ikke er gitt. Den er vunnet. Og den forsvares.
Trump bygger muren. Republikken kjemper for sin fremtid. Demningene vil briste, og historien vil hugge navnene på dem som sto imot, inn i fjellet. Og de som ga etter for defaitismens fristelse, vil bli glemt.
MAGA for alltid. Amerika først. Grensen holder. Republikken består. Krigen er evig.
—
Innlegget er først publisert her på engelsk.
