Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Roy Tore Ottesen, pensjonert offiser med erfaring fra internasjonale operasjoner
Selv om det er små variasjoner i dekningen av begivenheten bekrefter medias artikler at den pålagte og fabrikkerte virkeligheten råder grunnen.
Begrunnelsen for det opprinnelige transatlantiske samarbeidet var en påstand, kamuflert som en vitenskapelig konklusjon, som slår fast at det relative styrkeforholdet mellom potensielle parter i en europeisk krig ikke kan avgjøres uten involvering utenfra. Snedig begrunnelse som øker sannsynligheten for invitasjon ved fremtidige anledninger? I alle fall offentlig forklart med gjensidig verdifellesskap, menneskerettigheter og bevaring av det liberale demokrati.
Dagligdagse diskusjoner bekrefter videre at kunnskap om fakta avhenger av hvilke informasjonskilder som er tilgjengelig. Hardnakkede meninger dannes følgelig som en blanding av fakta som er forankret til virkeligheten, og fakta som er solid forankret i løse luften.
Det er desperat mangel på glasskuler som gjør det mulig å spå om fremtiden. Følgelig bør det være lov å reflektere over utviklingen som skjer akkurat nå.
Samlingen i hovedstaden til den eldste og mest prominente kolonimakten har tross alt ambisjon om å sikre vår fremtid med en ny fredsplan, som skal friste Washington til å delta med nødvendige sikkerhetsgarantier for å avskrekke Russland.
Trump er til og med invitert på ekstraordinær lunch med kong Charles III ved anledningen til bekjentgjøring av planen. Hva kan vel gå galt da?
Ved behov for å prate seg ut av en brutal slåsskamp man selv har fremprovosert hjelper sikkert ubøyelig viljestyrke, selvsikkerhet og arroganse litt. Tilstrekkelig troverdig kampkraft hjelper mye mer.
Problemet oppstår når troverdig kampkraft ikke er oppnåelig på kort, midlere eller lang sikt, dels fordi det ikke er økonomiske, industrielle, teknologiske, materielle eller militære ressurser tilgjengelig, og fordi motivasjonen er omvendt proporsjonal med økende forståelse for at slåsskampen er bevisst fremprovosert og umoralsk begrunnet.
Den nye administrasjonen i Washington har derfor bestemt seg for å finne fungerende utvei ut av basketaket, jamfør ordtaket, kan du ikke slå dem – slå deg sammen med dem, selv om det bryter med etablissementets pålagte krav.
I ettertid har det ikke vært påfallende fokusert at trusselaktøren for 85 år siden er dagens nest mektigste deltager i det transatlantiske samarbeidet, og som i dag forventes å bidra i kampen mot en stat som var alliert med amerikanerne og engelskmennene i krigen for 85 år siden, og idag er den nye utpekte trusselaktøren. Litt av en snuoperasjon og et paradoks.
Trump begrunnet tillit og ønske om god forbindelse med Russland med det vestlig fastsatte uttrykket at de hjalp USA frem til seier i andre verdenskrig.
Tyskland mistet 6,5 millioner soldater, hvorav brorparten ble drept i krigen for lebensraum på østfronten. Sovjetunionen mistet 10,7 millioner soldater i denne utryddelseskrigen. USA mistet en halv million soldater.
Det er følgelig grunn til å formulere seg på en måte som yter rettferdighet til hvem som hjalp hvem. Sikkert som en bagatell å regne i vestlige land, men oppfattes vesentlig annerledes for russerne, som årlig markerer krigen, ofrene og seieren for 80 år siden.
Sovjetunionen var en jevnbyrdig aktør til posisjon som hegemon ved tilfelle av konkurranse, og en jevnbyrdig motstander ved tilfelle av krig. De lærde på hver sin side av jernteppet har havnet på hver sin konklusjon om hvem som ønsket konkurranse, og hvem som ønsket krig.
Russland er imidlertid ikke lenger Sovjetunionen, allikevel er det gamle fiendebildet møysommelig tilpasset og krampaktig beholdt som begrunnelse for det transatlantiske samarbeidet, og kynisk utnyttet for å fortsette dansen rundt våpenindustriens gullkalv.
Konklusjon
Den europeiske eliten nekter å tilpasse seg den geopolitiske virkeligheten, der sikkerhet i en ny multipolar verden skapes via dialog og diplomati, IKKE via opprustning, trusler og sanksjoner.
Hvis det skal brukes trusler er det lurt å ha relevante kapasiteter som den truede part vil oppfatter som truende. Det forventede utbytte fra elitens krigs konferanse i London vil derfor være media-fokusert referat med erklæring om enighet og samhold, avsindig økning til våpenindustrien for å vise handlekraft, fordobling av økonomisk støtte til Ukraina og ytterligere sanksjoner mot Russland.
Alt skal formuleres tilstrekkelig fristende til å formalisere sikkerhetsgarantier fra andre siden av Atlanterhavet. De onde skal trues og tvinges i kne. Det ondes behov for sikkerhetsgarantier skal sensureres og glemmes.
Bestrebelsene fremstår så nytteløst feilrettet og håpløst urealistiske at det kan spekuleres om det hele er ledd i distraksjon for å fjerne media konsumenters oppmerksomhet fra Russland – USA forumet som forhandler i Saudi Arabia. Elitens fornektelse av virkeligheten er iøynefallende, men er fortsatt kun et symptom.
Den underliggende og kamuflerte årsaken er at forutsetningen som utgjør limet i alliansen ikke lenger er tilstede, og begrunnelsen for europeiske staters medlemskap er eliminert. J D Vance formulerte på sikkerhetskonferansen i Munchen at det er europeerne selv som har fjernet seg fra det tidligere verdifellesskapet til det europeiske og det amerikanske kontinentet.
De europeiske vasallene strever for å mobilisere en koalisjon av villige til å videreføre en utdatert men innbringende strategi, UTEN økonomi, militær makt eller oppslutning om koalisjonen. Det er uvisst om strategien er bevisst fremprovosert for å eksponere elitens impotens, ELLER utgjør helhjertet forsøk på å omdanne kontinentet til Festung Europa.
Russiske medier betrakter med god grunn seansen i London som ny forestilling i det absurde teater, der vestens polerte og glansede korthus kollapser i langsom kino. Karikaturer tolker oversetting av Trumps budskap til å være Dersom du ønsker å gå til krig mot Russland, så gjør det selv. De harselerer med at britenes hær fint får plass på Wembley stadion, og enda har ledige seter til franskmenn. Andre fremmer tanken om at Russland selv burde tilby sikkerhetsgarantier til Europa, dersom Trump trekker USA ut av NATO.
Det er altså den nye rollen Europa fortjent har fått, som en irrelevant og brysom nabo, hvis ydmykende klovnerier er underholdning til allmenn forlystelse.
Det gjenstår å se om oljefondet er tilstrekkelig til å holde showet i gang.
Les flere innlegg fra Roy Tore Ottesen på Uten Filter.
