Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
Trumps inntreden på verdensarenaen har medført at spillet om makt-kortene i Europa totalt har endret karakter. Fullstendig akterutseilte europeiske lederfjols er for første gang på mange tiår blitt tvunget til kikke seg nærmere etter i speilet. Der har de plutselig oppdaget at både de selv og de tidligere verdensledende landene deres er konverterte til klo-løse liksom-løver. Uten verken salt eller kraft.
Fullstendig parkert
Ikke bare har de snart latt seg parkere økonomisk, teknologisk, sosial-antropologisk og militært av fremadstormende tidligere u-lands-territorier. Med Kina som fremste eksponent. I ren, historisk hybris har de nå også lagt seg ut med den nye gutten i klassen – Donald Trump. Hvordan det har vært mulig for den «gamle verdens» salong-fiff i overmot å bryte båndene til sine tidligere sikkerhetsgarantister og velgjørere «over there» på historisk kort tid, tør være et doktorgradsstudium verdig.
Kastrerer seg selv
For når vindene etter hvert gir seg, vil omverdenen trolig oppdage at et helt tidligere verdensrike har parkert seg selv på den historiske sidelinjen. Der vi fra før finner andre levninger som Grekenland og Romerriket. Europeerne har maktet det kunststykket å kastrere seg selv – både bokstavlig og maktmessig. Nå er ingen annen pomp og prakt tilbake enn de museale. Eliten har i sin kontroll-iver maktet å sende hele kontinentet på det grønne toget til endeholdeplass i ingenmannsland.
Ideologiske drømmere
Tilbake sitter en befolkning der fremtiden – de unge – er stadig mer kjønnsfrustrerte, narkotiserte, arbeidsuføre og uten fremtidstro. Dette er arven etter udugelige politiske ledere som lot seg drive av ugjennomførbare, ideologiske drømmevyer. I sin livstrette overflod satte bare fantasien grenser for hva denne gjengen maktet å klemme ut av hodene sine. Alminnelige årstidsvariasjoner ble til klima-kriser. Plantenæringen Co2 ble plutselig livsfarlig for oss alle. Saklig uenighet ble kvikt omdøpt til diskriminering, krenkelser og rasisme for den tapende part i debatten. Et slikt klima borger selvsagt for en taper-kultur.
Fullstendig opposisjon
På toppen av det hele mikset man hele tapsprosjektet sammen med komplett ikke-kompatible innvandrer-kulturer. Kulturer som det nesten ikke finnes maken til i verden hva angår introvert syn på tilværelsen. I fullstendig, religiøs opposisjon til det ateistiske vertslandet som byr dem opp til dans. Men mens blodet flyter, bombene smeller og skuddene gjaller hyppigere enn under krigen, skal man ikke våge å nevne et ord om elefanten i rommet. Da sørger de myndighetsfinansierte mediene for å kalle deg nazist, fascist, rasist og høyre-ekstrem. For disse er jo livredde for at det skal bli klart for alle hvem som har skapt denne nederlagsstemningen. Nemlig ingen andre enn politikerne selv.
Psykiatrisk adferd
Man kunne kanskje tro at tillitsvalgte, politiske ledere, som ser sine feilslåtte vurderinger lede til gigantiske katastrofer, var ydmyke nok til å snu 180 grader og endre kursen. Det ville jo være innenfor psykologiens rammer. Læren om den normale sinnstilstand. Men nei – selv om de samfunnsmessige skadevirkningene skriker i mot en – velger disse heller å kjøre på med enda mer av det samme vanviddet. Vi er altså vitner til ren psykiatri – læren om de syke sinns adferd. Et sikkert nederlagstegn i så måte er at motstemmer må forstummes. Det vi kaller sensur når det dreier seg om eksempelvis Nord-Korea.
Livstrett verdensdel
En livstrett verdensdel har ikke mer å by på. Vår vestlige fetter over dammen var snart også til bunns i historien. Og hadde også satt taperne til å styre over seg. Som ut av intet kom så med ett en redningsmann, som ikke ville la sine landsmenn bli med ned i det dypeste mørket. Og via ham våknet de sønderslåtte innbyggerne og ante nytt liv. I vår gamle verden virker det imidlertid som om all frihetstrang er borte. Det har utviklet seg en zombie-liknende venstre-kultur som lover dårlige tider. Trolig må også denne sosialist-varianten kjøre seg fullstendig ned i bunnslammet før nytt lys – om mulig – atter kan spre fremtidstro og trygghet.
