Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
«The Green New Deal er ikke et radikalt, halvveis sosialdemokratisk tiltak, for å redde verden. Det er kjernen i milliardærenes plan for en korporativ verdensøkonomi med dem i førersetet. FN og EU er naturligvis allerede integrerte. Dette er også helt sentralt i planene til EU-kommisjonen under Ursula von der Leyen,» skriver signaturen Wilhelm Tell på nettet. Andre kommentatorer mener vestlige finanser er så nær kollaps at det er maktpåliggende for elitene å konstruere en helt ny løsningsmodell. Slik at Dollar og Euro kan begraves til fordel for en ny digital verdensvaluta. Og da er statskorporatisme – også kjent som fascisme – den kjappeste veien frem.
«Frykten er mitt våpen»
Vi finner stadig mer presise forklaringsmodeller formulert av mennesker som mener det må være en felles, ledet agenda for de dramatiske omveltningene vi presenteres for i de vestlige samfunnene. Kompleksitet på dette nivået oppstår ikke av seg selv. Det er i strid med naturlovene. Stadig flere uroer seg derfor for at det hele bærer i vei mot diktatur. Under dekke av å redde planeten. «Frykten er mitt våpen» – tittelen på thriller-filmen fra 1972 – kunne like gjerne vært benyttet om den regien vi alle ser den tydelige konturen av fra dagens vestlige elite. Vi skal skremmes til taushet og lydighet.
Europas global-elite svetter
Rundt 80 millioner amerikanere kledde nylig denne eliten naken inn til skinnet. Fortvilelsen blant verdens rikeste kom så uventet at det gripes til de mest infantile, ondsinnede angrep på MAGA-bevegelsen – de vanlige amerikanernes viktigste talsmenn. Ikke maktet man heller å myrde The Donald, selv etter flere forsøk. Vi kan derfor se for oss hvordan den europeiske filialen nå nærmest svetter oppover, med tanken på at også disse skal kunne avsløres. Absolutt alle kluter settes derfor nå til fra Europas «arbeider»-millionærers side for å klemme livskiten ut av et hvert forsøk på å vippe også dem av pinnen. Europeernes statskasser benyttes i så måte som rene propaganda-finansiører til fremme av kriger og kriser som avleder folkenes oppmerksomhet om den bakenforliggende hensikten.
Tidenes makt-overføring
Etter at russerne i 1945 drev tyskerne bort og frigjorde Nord-Norge – før de fredelig trakk seg tilbake til sitt hjemland – har vi levd nettopp i fred med vår store nabo i nord. Stabile, trygge og vettuge stortingspolitikere sørget for ikke å provosere unødig. Og slik har vi bevart vår fred og velstand frem til nå. Nå kan mye derimot tyde på at den europeiske eliten trenger en krig for å hindre at det går dem som det har gått i USA. Og som for alle fanatiske ideologer – politiske eller religiøse – betyr prisen for slik aggresjon alltid mindre enn tapet av makt og prestisje. Da får det heller gå til helvete. Det er akkurat dette vi i øyeblikket står overfor. Folkenes ve og vel betyr i denne sammenheng svært lite. Vi er bare en kulisse i gjennomføringen av tidenes makt-overføring nedenifra «sammensuriet» og opp til oligarkene.
Totalen Krieg
Akkurat det samme skjedde da nazistene skjønte at det bar utfor bakke. «Wollen Sie den totalen Krieg?», oppmuntret propaganda-minister Joseph Goebbels fra Hitlers talerstol. Det var alt eller ingenting. Maktet de ikke det, fikk de heller dø alle sammen. Det samme som europeiske politikere nå nærmest messer, mens de bygger kommende beskyttende bunkere under regjeringsbygningene. I mellomtiden forsøker Vesten å omtale Ukraina som vårt eget Europa, og at russerne truer også oss. Men det finnes vel knapt en nordmann som ikke skjønner at vår lille halvøy er det første som kommer til å ligge sønderbombet og livløs om europeerne ikke lar russerne og deres nærområder i fred.
Krig avleder stemmekveget
Vi snakker tross alt verdens største atomvåpen-makt, som nå i fullt tempo utvikler hypersoniske missiler på løpende bånd. Mens de opparbeider seg massiv militær erfaring til å møte vårt nyopprettede pride-forsvar. Og de kraftige jente-soldatene våre. F35 – jagerflyene – står dessverre ofte på bakken for jevnlige reparasjoner. Men pyttsan – den gamle «Make love, not war»-gjengen jobber nok intenst med å finne nye vinklinger. Så kanskje det viktigste krigshissingen skaper, er å avlede stemmekveget fra å tenke for mye på at det kanskje er helt andre beveggrunner til voldshausingen. Dette er noe å tenke på før valget til høsten.
