Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Gari Sullivan
Vestens oppfatninger av muslimer er formet av sveipende generaliseringer som ikke tar hensyn til mangfoldet i den islamske verden. Vestens manglende evne til å forstå nyansene i islam fører til vedvarende misforståelser om muslimske samfunn og islams rolle i hverdagslivet. Slike forenklede og unøyaktige forståelser av muslimer skaper paranoia i Vesten, og gjør at vi i Vesten er tilbøyelige til å godta restriktive lover som går på tvers av våre egne interesser, i navnet beskyttelse mot «terrorisme».
En av de vanligste misoppfatningene er at islam er en monolittisk enhet, der alle muslimer lever under de samme rigide religiøse og juridiske strukturene. I virkeligheten er den islamske verden utrolig mangfoldig. Selv om alle muslimske land baserer lovene sine på Koranen, varierer tolkningen og anvendelsen av islamske prinsipper betydelig fra land til land. Saudi-Arabia følger for eksempel en streng tolkning av islam som kalles wahhabisme, mens Tyrkia har en sekulær grunnlov til tross for at landet har en overveldende muslimsk befolkning. I Iran er religion og politikk flettet sammen i et teokratisk styresett, mens Indonesia, verdens mest folkerike muslimske land, har en mer synkretistisk form for islam som er påvirket av lokale tradisjoner.
Selv innenfor ett og samme land er det store forskjeller i religiøs og kulturell praksis mellom by og land. I tillegg er det sosiale klasser og til og med individuelle erfaringer som former og påvirker den muslimske befolkningens handlinger og tro. Noen ser på islam gjennom en mer åndelig og filosofisk linse, mens andre holder seg til den som en streng og ubestridelig livsstil. Unge, velutdannede og velstående muslimer i kosmopolitiske storbyer kan ha en helt annen tilnærming til religionen enn eldre, fattige mennesker på landsbygda, der tradisjonelle tolkninger har en tendens til å være mer utbredt. Ikke desto mindre opprettholder alle sin religiøse identitet.
På individnivå er det personlige erfaringer som former religionsutøvelsen ytterligere. Selv om islam gir et bredt rammeverk for dagliglivet, er det dypt personlig hvordan den enkelte muslim forholder seg til sin tro. Noen er fromme og utfører alle de fem daglige bønnene og faster strengt under ramadan, mens andre uttrykker sin tro på mer private eller kulturelle måter. Andre igjen er mye mer avslappede i sine religiøse forpliktelser. Det finnes grupper av muslimer som kalles «ramadan-muslimer», som bare ber under den hellige måneden. Andre er «fredagsmuslimer», som kun viser troskap til Allah på den islamske sabbaten. Disse gruppene blir åpent anerkjent og av og til gjenstand for spøk i islamske miljøer. Livsomstendigheter som reisevirksomhet, utdanning og yrkesliv påvirker den religiøse overholdelsen. Det er fullt mulig å møte en muslim som ber fem ganger om dagen og en annen som sjelden ber, men likevel har de et varig vennskap med hverandre. Den vestlige tendensen til å se muslimer som en homogen gruppe tar ikke hensyn til troens dypt individualiserte natur.
Et annet paradoks som ofte forvirrer vestlige observatører, er det faktum at mange muslimer som bor i Vesten, er mer åpenlyst troende enn de som bor i land med muslimsk majoritet. Dette skyldes ofte behovet for å opprettholde en tydelig religiøs identitet i et ikke-muslimsk miljø. Når muslimer lever i et samfunn der islam ikke er den dominerende kulturen, kan de føle seg tvunget til å hevde sin tro mer åpent. I motsetning til dette opplever de som bor i land med muslimsk majoritet, islam som en del av hverdagen, der det religiøse uttrykket er innvevd i samfunnets normer og derfor ikke krever konstant forsterkning eller åpenlys fremvisning.
Antakelsen om at islamske samfunn er statiske og motstandsdyktige mot endring, er dessuten misvisende. Mange land med muslimsk majoritet er engasjert i aktive debatter om modernitet, styresett og religiøs tolkning. Et godt eksempel på dette er Marokko, hvor jeg for tiden bor som britisk utvandrer. Marokko gjennomgår for tiden en langvarig forhandling om endringer i landets «familielov», et sett med lover som regulerer arv, skilsmisse, ekteskap og barneoppdragelse. Diskusjonene har pågått i årevis og representerer en delikat balansegang mellom de som ønsker tradisjonell og religiøs kontinuitet, og de som ønsker mer liberale reformer. Denne interne dialogen gjenspeiler lignende kamper over hele den muslimske verden, der samfunnene forsøker å forene religiøs arv med nye sosiale verdier.
For de fleste vestlige mennesker er det vanskelig å forstå hvorfor noen av disse islamske religiøse normene opprettholdes. Et politisk betent spørsmål her i Marokko er ekteskap mellom mindreårige. Mens enkelte islamske politiske partier forsvarer menns rett til å gifte seg med jenter under 16 år «under visse omstendigheter», har progressive krefter i landet – som aktivister, sekulære og kvinnerettighetsgrupper – lenge presset på for strengere regler eller et direkte forbud mot barneekteskap. Et annet stridstema er kvinnelige søskens rett til å arve en like stor del av foreldrenes formue. I dag får mannlige søsken dobbelt så mye som sine søstre. I Vesten kan vi peke på disse eksemplene som bevis på en religion som i sin nåværende form er uegnet for det 21. århundret. Det som kan overraske dem i Vesten, er at den sekulære opprørslyden over slike lover rutinemessig overdøves av muslimer som ønsker større frihet, flere friheter og endring av sosiale normer.
Den vestlige fortellingen reduserer ofte islam til en rekke rigide regler og uforanderlige tradisjoner, og tar ikke inn over seg kompleksiteten og dynamikken i muslimske samfunn. Selv om islam fortsatt er en styrende kraft i millioner av menneskers liv, er praktiseringen av den langt fra ensartet. For å forstå dette må vi komme forbi stereotypiene og sette pris på de ulike realitetene som definerer muslimske erfaringer rundt om i verden. Først da kan Vesten begynne å se muslimer ikke som én enhet, men som individer og samfunn som er formet av historie, kultur og personlig tro. Til syvende og sist kan en slik forståelse bidra til å bryte ned «oss mot dem»-narrativet. Det vil gjøre det mulig for vestlige samfunn å bevege seg forbi sine egne fastlåste dogmer, som ofte er drevet frem av politiske ledere. Er Vesten i stand til å omfavne dette mangfoldet og denne holdningsendringen som vi krever av islam, nå som vi beveger oss mot en mer sammenkoblet verden?
—
Artikkelen er oversatt til norsk av Uten Filter.
