Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
Vi gamlingene dør ikke kjapt nok! I vestlige land tas det nå alt oftere til orde for statlig hjelp til selvmord. Slik vil man liksom si til de gamle at de får se til å daue. Ikke belaste samfunnets midler med å holde seg i live for lenge. Og dertil opprettholde budsjett-belemrende pensjonsutgifter. Senest ute er vårt eget land, der flere i partiet Venstre ikke ser noen hensikt i at eldre, ikke-arbeidende besteforeldre skal klamre seg til unyttige liv. Dessuten har de eldre gjerne konservativt, politisk tankegods i håndbagasjen. Og fylt med fedrelandskjærlighet kan de heller ikke sies å hylle globalismen. Og skal det bli nok cash på stadig flere land worldwide, er en av løsningene rett og slett å hjelpe flere gamle til å begå selvmord. Etter deres «eget ønske» selvfølgelig.
Til bry for fellesskapet
Vel – de fremstiller kanskje ikke selvmordshjelpen akkurat sånn. Men i bunn og grunn kan det faktisk også oppleves på en slik måte. Når gammel eller ung er inne i en livskrise – mental, fysisk eller begge deler – vil nok en viss andel føle at de ligger til bry for fellesskapet. Man ligger der i sykesengen og håper på en bedre fremtid. Hvilket for mange slett ikke behøver å være noen umulighet. Så kommer sosial-legen og stryker deg på kinnet og forteller at utfallet slett ikke kan garanteres. Og at det for manges vedkommende ender opp med livsavslutning uansett. Dessuten kan det ta uforholdsmessig lang og kostbar tid. Dessverre er det ikke en gang plass til yngre og friskere mennesker på sykehuset, ymter man. Men at «valget» hele tiden selvsagt må være ens eget.
Spill på dårlig samvittighet
Eldre mennesker vil gjerne ikke være en belastning for noen. Eller bidra til å hindre yngre menneskers helbredelse. Det er derfor lett å tenke seg at det i en del tilfeller ikke er noen umulig oppgave å spille på de gamles dårlige samvittighet i sakens anledning. Mange eldre er dessuten enslige. Og uten hjelp fra yngre slektningers bistand når det røyner på. Da er det fort gjort å tenke at de kan bistå samfunnet med å frigjøre et overbelastet helsevesen. For ikke å snakke om å berge trygdebudsjettet. I en livskrise er man jo ikke alltid like klar i toppen til å se verdien av egen fremtid eller eksistens. Og så garanteres man at det hele vil skje smertefritt i verdige (!) omgivelser.
Nazi-ideologien gikk foran her
Nazistene så jo like praktisk på det. Men for at de syke skulle slippe å ta stilling til slikt – og derved slippe frykt – satte de i stedet dødssprøytene uten å spørre. Da kunne heller pengene den gang – som nå – brukes til bomber og granater i samme Ukraina. Vinn vinn! Vi ser lett at når mennesker skal leke gud – og rå over andres liv og død – da er det noe vi mister på veien. Verdighet og medmenneskelighet er stikkord i så måte. Vi er således godt på vei inn i dyreriket. Bort fra det tradisjonelt menneskelige.
Nasjonalt selvmord
Det er ikke å undres over at det er nettopp partiet Venstre som tar opp dette temaet. De står jo for tiden på med å anbefale nasjonalt selvmord også. Eller EU-medlemskap som de kaller det. En mer aktiv nasjonal dødshjelp for ressurs-kolonien Norge enn å gi seg bort til et kollapsende Europa, er det vanskelig å få øye på. Det er da heller ikke lett å skimte noen reminisenser etter stifteren av dette Norges eldste parti – Johan Sverdrup. Eller etterfølgere som Gunnar Knudsen og Johan Castberg. De ville gi nordmenn et bedre liv.
«Useless eaters»
Våre dagers Venstre er mer verdensvante må vite. Før ville man kun handle lokalt. Som de norske tillitsvalgte de jo var. Men med et gigantisk oljefond på innerlommen, tenker man nå like gjerne globalt. Ikke minst hva miljø-religionen angår. Troen på at vi kan redde hele planeten sitter langt inne. Men da må vi i samme slengen også handle lokalt. Altså først bli kvitt flere av de unyttige gamlingene. Eller «useless eaters» som Hillary Clinton kalte dem i USA. Det er pussig å tenke på at hadde man foreslått noe slikt da jeg var ung etter krigen, hadde det garantert vært ledig langtidsplass på et kriminal-asyl. Nå er man snarere sikret en fremtid i EU-kommisjonens irrganger. Som Bob Dylan sang i 1964: » The Times they are a-changin»:
