Kjære Marie Simonsen, jeg måtte tørke en tåre etter å ha lest din lidenskapelige kjærlighetssang til Europa i Dagbladet. «Vi som elsker Europa», skriver du, med en penn så dyppet i EU-blå blekk at den drypper av sentimentalitet, og en puls som banker i takt med NATOs krigstrommer. For deg er Europa ikke bare et kontinent – nei, det er en forfinet elskerinne i en renessanseballkjole, som må forsvares med granater, milliardsubsidier og ukrainske liv til siste dråpe blod. Åh, hvilken romantikk, hvilken tragedie – Shakespeare kunne ikke ha skrevet det bedre!
Du maler et bilde av et Europa som «står alene», som en stakkars prinsesse i et tårn, forlatt av en slem, oransjehåret Trump og truet av den store, stygge bjørnen i øst, med bustete pels og vodkaånde. Men frykt ikke, Marie, for du har løsningen! Puss opp atomvåpnene, send flere milliarder til Kiev, og la oss synge «Ode til gleden» mens panservognene ruller og rakettene lyser opp nattehimmelen over Donbas. Dette er jo kjærlighet i sin reneste, mest eksplosive form – ingenting sier «jeg elsker deg, Europa» som en velplassert kjernefysisk klem!
Jeg må innrømme, jeg ble nesten med på dansen din. Hvem kan motstå visjonen om et Europa der Brussel-byråkrater med sine perfekte slips og Paris-kaffedrikkere med sine baguetter forsvares av missilskjold, droner og en moralsk overlegenhet så skinnende at den blender selv solen? Men så slo det meg, midt i denne romantiske feberen: Hvorfor stopper vi ved halvveis tiltak, Marie? Hvis vi virkelig elsker Europa, burde vi ikke sprenge hele kontinentet til himmels for å redde det fra Putin? Tenk deg det – en majestetisk soppsky over Berlin, en glødende solnedgang over Roma, alt i navnet til vår udødelige lidenskap! Det ville vært det ultimate offeret, en kjærlighetshandling så grandios at til og med Wagner ville skrevet en opera om det.
Du skriver at «Ukrainas kamp er vår kamp», og jeg ser det for meg nå: Norske hipstere med palestinaskjerf og Fairtrade-kaffe bytter ut sykkelhjelmene med militærstøvler, mens Dagbladets redaksjon marsjerer i takt mot Moskva, anført av deg i en Jeanne d’Arc-inspirert uniform av resirkulert papir, med en mikrofon i hånden for å rope slagord om frihet. Men vent litt, Marie – hvorfor er det alltid noen andres sønner som skal blø for denne episke romansen?
Ute på landet, der vi fortsatt husker lukten av nyslått gress og verdien av fred, lurer vi på om Europas selvutnevnte elskere har glemt at krig har en pris – og at regningen sjelden sendes til penthouseleilighetene på Frogner eller redaksjonslokalene på Karvesvingen 1 på Hasle etter at Dagbladet flyttet ut av sentrum i 2015. Til tross for tapre protester fra journalistene, flyttet Allers konsernet dere ut, mens hele 92 prosent av dere var negative eller svært negative til flyttingen
Og så dette med Russland, Marie – åh, for en skurk du har funnet! For deg er det en ondsinnet bjørn som bare fortjener å bli pepret med NATOs kuler og krutt, en fiende rett ut av en James Bond-film, komplett med lærjakke og et ondt smil. Men har du sett østover med hjertet ditt, Marie? Hva med kirkene som reises der borte, med gullkors som skinner i solen? Hva med familiene som holder sammen, tradisjonene som dyrkes – er det ingen romanse å finne i det? Nei, for deg er Europa en eksklusiv VIP-klubb med fløyelsbånd, og Putin får ikke engang stå i køen. Bedre å bombe enn å bygge broer – det er jo så mye mer poetisk, så mye mer i tråd med din europeiske kjærlighetssaga.
Men høydepunktet, Marie, må være ditt hjertesukk om Europas «moralske opprustning». For en frase! Det høres ut som tittelen på en selvhjelpsbok for tankesmier, finansiert av Lockheed Martin og trykket på glanset papir med EU-flagget som bokmerke. Å kalle militær opprustning «moralsk» er som å kalle en bulldoser for en blomsterplukker – det krever en viss kreativitet, eller kanskje bare en dose selv-illusion. Men la oss være ærlige: Når du skriver om å «elske Europa», handler det mindre om Beethoven og Bordeaux-vin, og mer om bomber og billionbudsjetter. Dette er ingen serenade, Marie – det er en krigsmarsj forkledd som en kjærlighetsballade.
Så til deg og dine medelskere av EUSSR: Fortsett å drømme om et kontinent der frihet måles i tonn med sprengstoff og moralsk styrke i antall kanonløp. Men ikke bli overrasket om vi her ute i virkeligheten – der folk fortsatt tror på fred og fornuft – velger å stå over dansen. For oss er kjærlighet til Europa å la det leve, ikke å sprenge det i filler for å bevise et poeng. Kanskje du burde ta en tur ut av redaksjonsboblen og puste inn litt frisk luft, eller «frisk luft» med en sigarett i munnviken… Men hvem vet?Kanskje du finner en ny melodi å synge?
Og kjære Marie, hvem glemme de episke scenene da Bård Tufte Johansen laget herlige videoer om deg som var sur på kvinner som valgte å få barn mens du kunne nyte moderne kunst på utstilling!
Og vi må ikke glemme da vi fikk bli med deg på jobb hvor du ikke var sikker på om Dagbladet har sure eller sterke meninger 😎
Marie, du kommer alltid til å ha en spesiell plass i mitt hjerte. En dag, kanskje en dag snart, kan du og jeg nyte et glass vin sammen i Odessa under statuen til Katarina den Store av Russland…
