Når Journalisten nå innrømmer at både Bergens Tidende (BT) og Bergensavisen (BA) har sviktet i sin dekning av Hamse Ali-saken, er det et sjeldent glimt av selvransakelse fra en bransje som sjelden tar feil – i alle fall om vi skal tro dem selv. I artikkelen «Sto fram i bergensavisene om rasistisk angrep – så ble saken snudd på hodet» forteller nyhetsredaktør i BA, Rune Ulvik, og ansvarlig redaktør i BT, Trond Olav Skrunes, at de burde tatt større forbehold i sin opprinnelige dekning av Alis påstander om et rasistisk angrep i Nygårdsparken i september 2024.
Men denne innrømmelsen er for lite, for sent – og den unngår å ta tak i det dypere problemet: Medienes agenda og manglende vilje til å utfordre et narrativ som passer deres ideologiske linje.
Hos Uten Filter har vi fulgt Hamse Ali-saken tett, fra den opprinnelige historien om et angivelig rasistisk angrep til den påfølgende siktelsen og tiltalen for uriktig forklaring. Helt fra starten påpekte vi det åpenbare: Alis historie var full av hull. Teledata, lokasjonsdata fra en elsparkesykkel, og mangelen på vitner eller spor på åstedet sto i skarp kontrast til hans dramatiske forklaring om å ha blitt «grisebanket» av seks hvite menn som kalte ham «jævla svarting». Likevel valgte mediene – BT, BA, NRK, TV 2 – å løpe med historien, uten å stille de kritiske spørsmålene som kunne avslørt sannheten tidligere.
Dette er ikke journalistikk. Dette er aktivisme forkledd som nyhetsformidling. BT og BA lot seg rive med av en historie som passet perfekt inn i narrativet om et rasistisk Norge, der «systemet» svikter minoriteter.
Resultatet? Fakkeltog med tusenvis av bergensere, en Spleis-aksjon som samlet inn over 270 000 kroner, og et lokalsamfunn som ble pisket opp til frykt og sinne – alt basert på det som nå fremstår som en løgn. Politiet har tiltalt Ali for uriktig forklaring, og saken om grov kroppsskade er henlagt. Men hvor er ansvaret til mediene som bidro til denne kollektive forførelsen?
Ulvik i BA innrømmer at tittelen «Han ble grisebanket på vei hjem fra byen: – De kalte meg ‘jævla svarting’» burde hatt tydeligere forbehold. Skrunes i BT sier at de «ikke var like flinke til å legge inn forbehold» i alt som ble publisert, og at de har lært en lekse om kildekritikk.
Men dette er hule ord når vi ser på konsekvensene. Mediene skapte en bølge av emosjoner som mobiliserte et helt samfunn, uten å ta høyde for at Alis historie kunne være – og nå ser ut til å være – oppdiktet. Hvorfor var det ingen i redaksjonene som spurte: Hvorfor finnes det ingen vitner? Hvorfor er det ingen spor på åstedet? Hvorfor stemmer ikke teledataene med forklaringen?
Svaret er ubehagelig, men åpenbart: Fordi det ikke passet agendaen. I et medielandskap der rasisme er et hett tema, og der journalister ofte ser seg selv som moralske voktere, er det farlig å stille spørsmål som kan oppfattes som «å betvile offeret».
Men ekte journalistikk handler ikke om å være snill eller politisk korrekt – det handler om å søke sannheten, uansett hvor ubehagelig den er. Hos Uten Filter har vi ikke vært redde for å stille de vanskelige spørsmålene, selv når det har kostet oss anklager om å være «konspiratoriske» eller «høyrevridde». Vi skrev om saken allerede i november 2024, da Ali ble siktet, og vi har hele tiden påpekt at mediene har et ansvar for å ikke bare gjengi, men å granske.
Det som er mest graverende, er at mediene ikke bare sviktet i starten – de fortsetter å svikte i etterkant. Både BT og BA har redusert personfokuset på Ali i sin dekning etter tiltalen, med begrunnelsen at det er «en betydelig belastning» for ham.
Men hvor var denne omtanken for belastningen til de som ble stemplet som rasister i Bergen, basert på en historie som nå er under alvorlig tvil? Hvor var omtanken for barna som, ifølge rapporter, ble skremt av historien i skolen, eller for lokalsamfunnet som ble splittet av frykt og sinne? Mediene skapte et monster, og nå vil de ikke ta ansvar for å ha sluppet det løs.
Denne saken viser hvorfor Uten Filter er nødvendig. Vi er her for å si det som ikke blir sagt i de store redaksjonene, for å utfordre narrativer som blir ukritisk akseptert, og for å gi en stemme til dem som ser gjennom fasaden. Hamse Ali-saken er et lærebokeksempel på hvor galt det kan gå når mediene setter agenda foran fakta. Kildekritikk er ikke bare et buzzword å trekke frem i etterkant – det er en plikt. Og den plikten sviktet BT og BA i jakten på en god historie.
Så la oss håpe at rettssaken mot Ali, som vi vil fortsette å følge tett, bringer frem sannheten – og at mediene lærer av sine feil. Men basert på historien, er det ikke grunn til å være optimistisk. For i et medielandskap der klikk og moralposering trumfer fakta, er det alltid enklere å løpe med flokken enn å stå alene med sannheten. Vi i Uten Filter velger sannheten.
PS, vold eller innvandringsvold kunne ha vært en kategori for denne kommentaren, men det er bevisst utelatt fordi dette er en usann påstand fra Hamse Ali. Det er ikke vold at han tryner på sparkesykkel. Men kategoriene (anti-hvit) rasisme, lyvepressen og kriminalitet er passende kategorier. Utforsk gjerne kategoriene våre for temaer som interesserer deg.
