Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
Norsk elite jobber nå aktivt med å forberede landet vårt på en uforbeholden inntreden i EU. Trolig en gang i neste valgperiode. Det halsløse behovet for å underkaste seg Von der Leyens tysk-ledede EU virker underlig om en ser på vårt eget styrtrike ressurs-land, mot europeernes uvegerlige ferd mot finansiell kollaps. EU er nå så på hæla økonomisk at alt snakket om å reise seg mot Russland er mer å likne på eventyrlig ønsketenkning enn realisme. Slik alle luftslott på et gitt tidspunkt alltid ramler sammen til elitenes samstemte egen-terapeutiske utsagn – «vi så det ikke komme».
Selvhatende europeere
Et fallende, selvhatende Europa kommer etter en eventuell norsk innmeldelse til å sluke alle våre verdier med hud og hår. Og vi står tilbake som en ribbet kalkun. En ressurs-koloni, hvis eneste formål er å holde EU unna kollaps et ekstra «kvarter» i verdensrampelyset. Klemt vekk mellom USA, Russland og Kina. India er også på full fart oppover på rankingen. Symptomatisk for alle de fire sistnevnte er at de er stolte av kulturene sine. I motsetning til oss, som selvpiskende forakter alt som gjorde oss til noe av det beste verden hadde å by på.
«Straffet blir den som ikke lyder!»
Men innen vi rekker å bli kastet til ulvene har vi rukket å bli truet for vårt utenforskap. Av de samme som det skal bli så fint å komme i kompaniskap med. Gjør vi ikke straks det europeerne krever av oss, så skal vi snarest få med dem å gjøre. Og det skal visstnok ikke bli av det hyggelige slaget. Jeg får si som kona at det er godt ikke vi ble gift på et slikt grunnlag. Det pussige er også at de av oss som er så gamle at vi husker våre foreldres fortellinger fra bare en drøy menneskealder siden, kjenner eimen av samme bismak. «Straffet blir den som ikke lyder tyskernes ordrer!», het det den gangen også. Kan det være noe kulturelt ute og går?
Verdens dårligste forhandlere?
Og hvor dårlige forhandlere kan Norge oppvise. Vi sitter jo med royal straight-flush på hånden. Vi har blant verdens store olje- og gassfunn. Flusst for mange tiår fremover. Havene våre er stappfulle av all den sjømaten verden kan ønske seg. Våre enorme, urørte skoger er i seg selv et gigantisk material-lager. Vi besitter vannnkraft og strøm andre nasjoner bare kan bøye seg i hatten for. Og på toppen av det hele store områder med sjeldne mineraler. Ressurser verden bare skriker etter i en elektronisk total-avhengig tidsalder. Hadde ikke politikerne i stor grad snappet all denne rikdommen vekk fra innbyggerne og heller viftet med sjekkheftet i enhver ikke-norsk sammenheng, hadde vi vært millionærer hele gjengen.
Ikke til å tro!
Og midt oppe i dette skal vi atså krype langflate for trusler fra kontinentale fattigfolk som ikke er store annet enn i kjeften. Det var jo de som skulle tigge om nåde og innynde seg. Ikke vi. Men så gal er altså vår verden blitt, at hele scenariet er snudd opp ned. Og det til og med av våre egne ledere, som skulle stått på som forhandlere med verdens beste utgangspunkt. Nå er vi snart økonomisk flådd levende av de samme som har satt seg fore å gi bort hele stasen til etterkommerne til de vi måtte kaste på dør for bare en mannsalder siden. Det er sjelden et munnhell faller så naturlig inn enn det vi lærte allerede som barn: «Du tror det ikke før du ser det!»
