Forslaget, som skal behandles på partiets landsmøte i mars 2025, innebærer å splitte handlingsregelen i to – en for innenlands bruk på 3 prosent og en ny på 0,25 prosent øremerket internasjonale klimaprosjekter.
Men er dette et genuint forsøk på å redde kloden, eller nok et eksempel på grønn symbolpolitikk som tømmer fellesskapets sparegris uten målbar effekt? La oss dykke ned i detaljene og stille noen kritiske spørsmål.
Hva er forslaget?
SVs idé er enkel på papiret: Norge skal ta en større del av ansvaret for globale utslipp ved å bruke oljeformuen på tiltak som kutter klimagasser, bygger fornybar energi og styrker strømnett i utviklingsland.
Ifølge Dagsavisen, som først omtalte saken 13. mars 2025, vil dette gi nesten 50 milliarder kroner basert på oljefondets nåværende verdi. Partiet argumenterer med at oljefondet er tjent på en industri som «skader kloden», og at det derfor er «rett og rimelig» å bruke pengene på å «rette opp skaden», som Oslo SV-leder Sunniva Holmås Eidsvoll uttaler.
Men her begynner problemene å tårne seg opp. Hva slags tiltak snakker vi om? Hvor skal pengene gå? Og hvordan skal vi måle om de faktisk fungerer?
SV gir få konkrete svar, noe som reiser mistanke om at dette er mer et ideologisk prosjekt enn en praktisk løsning.
Oljefondet som klimaverktøy: En tvilsom idé
Oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, er Norges økonomiske ryggrad – en buffer mot fremtidige kriser og en garanti for velferdsstaten.
Handlingsregelen, som begrenser bruken til 3 prosent av fondets verdi, er designet for å sikre bærekraft over generasjoner. SVs forslag om å legge til en ekstra 0,25 prosent øker den årlige pengebruken og utfordrer denne forsiktighetslinjen.
Kritikere, inkludert økonomer som Øystein Thøgersen ved NHH, har tidligere advart mot å bruke fondet som et politisk verktøy. I en kronikk i DN i 2022, skrev han at økt bruk risikerer å svekke fondets langsiktige verdi og Norges økonomiske stabilitet.
SVs begrunnelse, at oljeinntektene er «skitne» og må sones, holder heller ikke vann ved nærmere ettersyn. Oljefondet investerer globalt i over 9.000 selskaper, hvorav bare en liten andel er direkte knyttet til fossil energi.
Per 2024 står fossile investeringer for under 5 prosent av fondets portefølje, ifølge Norges Banks egne rapporter. Å framstille fondet som en klimasynder er en grov forenkling som tjener partiets narrativ mer enn virkeligheten.
Grønn svindel eller naiv idealisme?
Klimatiltak i utviklingsland høres noble ut, men historien er full av eksempler på at slike prosjekter ender som pengesluk uten effekt. Ta FNs Clean Development Mechanism (CDM), som skulle finansiere utslippskutt i fattige land.
En studie fra Stockholm Environment Institute i 2016 viste at opptil 85 prosent av prosjektene hadde tvilsom eller ingen effekt på utslipp. Penger forsvant i korrupsjon, dårlig planlegging og prosjekter som aldri ble fullført. Hva garanterer at SVs 50 milliarder ikke møter samme skjebne?
Norge har allerede et betydelig bistandsbudsjett – 44,9 milliarder kroner i 2022, hvorav 8 milliarder gikk til klimatiltak, ifølge Dagsavisen. SV hevder deres forslag vil frigjøre 14 prosent av bistandsbudsjettet ved å flytte klimatiltak til oljefondet. Men hvorfor ikke styrke eksisterende programmer i stedet for å lage et nytt, uprøvd system?
Svaret kan ligge i politisk profilering. SV har tapt terreng det siste året, fra 10 prosent oppslutning i fjor vår — til 7,4 prosent i februar 2025, ifølge NRK. Et flashy klimaforslag kan være et forsøk på å gjenvinne velgere fra MDG og Rødt.
Klimahykleri og økonomisk gambling
SVs moraliserende tone om oljeindustrien står i kontrast til Norges egen praksis. Vi eksporterer fortsatt enorme mengder olje og gass – i 2023 sto petroleumssektoren for over 50 prosent av eksportinntektene, ifølge SSB. Hvis SV virkelig mener oljen «skader kloden», hvorfor krever de ikke stans i produksjonen? Å pumpe opp fossile brensler med den ene hånden mens man sprer penger på klimatiltak med den andre lukter av hykleri.
Økonomisk er forslaget også er risikabelt spill. Oljefondet er sårbart for globale svingninger – tenk bare på hvordan pandemien og krigen i Ukraina påvirket markedene. Å øke uttaket midt i en tid med geopolitisk uro og stigende renter kan vise seg å være uforsvarlig.
Finansdepartementet anslo i 2022 at statens utgifter ville øke med 100 milliarder i 2023 på grunn av strømstøtte og andre kriser. Med Forsvaret som krever 1.624 milliarder fram til 2036 (NRK, 5. mars 2025) og en aldrende befolkning som presser velferdsbudsjettet, er det virkelig rom for å sende 50 milliarder til udefinerte prosjekter i utlandet?
Alternativer og realiteter
Norges bidrag til globale utslipp er marginalt – under 0,2 prosent ifølge Our World in Data. Å tappe oljefondet for å «redde verden» ignorerer denne realiteten og overdriver Norges ansvar. Det er også verdt å merke seg at Kina, som står for 30 prosent av globale utslipp, neppe lar seg inspirere av SVs gest.
Konklusjon: Symbolpolitikk over substans
SVs forslag oser av god intensjon, men mangler praktisk forankring. Uten klare mål, kontrollmekanismer eller bevis for effekt, risikerer det å bli nok et kapittel i den grønne svindelens historie – hvor velmenende politikere kaster penger etter et problem de ikke fullt ut forstår.
Oljefondet er ikke en utømmelig ressurs, og Norge har nok av egne utfordringer å løse. Hva om SV tenker mindre på å redde verden og mer på å sikre vår egen fremtid først?
