Norge står overfor en potensiell økonomisk krise i en eskalerende global handelskrig, drevet av EUs mottiltak mot USAs tollpolitikk.
Kanskje er det på tide å minne EU på hvor mye gass, fisk, aluminium og petroleumsprodukter de kjøper av oss? På tide å skru igjen gasskranene og drive litt vedlikehold?
Ifølge en artikkel fra TV 2 datert 13. mars 2025, jobber den norske regjeringen intenst for å sikre at landet unngår en «trippel tollskvis» – en situasjon der norske varer rammes av både amerikansk toll, EUs beskyttelsestiltak og en svekket global økonomi.
EU, som står for 70 prosent av Norges eksport, har signalisert at de kan gi Norge unntak fra sine tollmurer, men prisen er høy: raskere implementering av EU-lover og -regler gjennom EØS-avtalen. Dette reiser spørsmål om suverenitet, økonomisk avhengighet og hvilke kort Norge faktisk har på hånden i forhandlingene. Denne faktasaken tar et kritisk blikk på EUs krav og Norges mulige motstrategier.
EUs krav: En tollmur med betingelser
Handelskrigen startet for alvor da Trump innførte 25 prosent toll på europeiske varer, inkludert biler, som en del av hans proteksjonistiske agenda. EU har respondert med trussel om straffetoll på amerikanske produkter og vurderer beskyttelsestiltak for å hindre at billige varer fra land som Kina oversvømmer det europeiske markedet.
Norge, som er en del av EUs indre marked via EØS-avtalen, men ikke medlem av tollunionen, risikerer å bli stående utenfor disse tollmurene hvis ikke et unntak sikres. Konsekvensene kan være dramatiske: norske bedrifter, som eksporterer alt fra aluminium til fisk, kan møte økte kostnader og tapte markeder.
TV 2 rapporterer at EU kobler et slikt unntak til Norges etterlevelse av EØS-forpliktelser, spesifikt raskere innføring av EU-lover og -regler som regjeringen har blitt kritisert for å trenere.
Dette er ikke nytt – EU har lenge vært misfornøyd med Norges tempo i å implementere direktiver, som fornybardirektivet fra 2018, en del av EUs «Ren energi»-pakke. Næringsminister Cecilie Myrseths møte med EUs handelskommissær Maroš Šefčovič i Brussel understreker presset: Norge må gi etter for å bli «reddet.» Men hva innebærer dette i praksis?
Kritikere hevder at EU utnytter handelskrigen til å tvinge Norge til å gi opp mer nasjonal kontroll. EØS-avtalen har allerede ført til at Norge adopterer om lag tre fjerdedeler av EUs regelverk uten å ha stemmerett i beslutningsprosessen.
Raskere implementering kan bety mindre tid til nasjonal tilpasning og økt politisk friksjon, spesielt rundt kontroversielle spørsmål som energipolitikk og arbeidslivsreguleringer.
For eksempel har striden om EUs energibyrå Acer vist hvor splittende slike direktiver kan være i Norge. EU framstiller dette som en rettferdig byttehandel – tollunntak mot lojalitet – men det kan like gjerne sees som et opportunistisk grep for å stramme grepet om et land som allerede er økonomisk avhengig.
Norges sårbarhet: En liten, åpen økonomi i klemme
Norges økonomi er særlig utsatt i denne situasjonen. Med et handelsoverskudd på over 12 prosent av BNP i 2010 (ifølge NOU 2012:2), og fortsatt betydelig i dag takket være olje, gass og sjømat, er frihandel avgjørende. 70 prosent av eksporten går til EU, inkludert aluminium til tysk bilindustri og laks til europeiske middagsbord.
Hvis EU innfører toll på norske varer, kan det true arbeidsplasser i industribyer som Raufoss og fiskeoppdrettsnæringen langs kysten. Finansminister Jens Stoltenberg har advart om konkurser dersom Norge havner utenfor EUs tollmur, en bekymring støttet av NHH-professor Ola Grytten, som peker på risikoen for høyere renter og inflasjon globalt.
Samtidig er Norges direkte handel med USA begrenset – i 2024 importerte vi varer for 82,7 milliarder kroner og eksporterte for 62 milliarder, ifølge SSB. Dette gjør at Trumps toll i seg selv ikke er hovedproblemet, men EUs respons er det som kan velte lasset.
Norges posisjon utenfor tollunionen gir EU et pressmiddel: enten bøyer Norge seg, eller så mister vi markedsadgang.
Dette avslører en grunnleggende svakhet i EØS-modellen: Norge har fordeler av det indre markedet, men mangler makt til å forme EUs handelspolitikk.
Norges forhandlingskort: Energi og strategisk partnerskap
Hva kan Norge da bruke som motvekt? For det første har vi betydelig økonomisk og strategisk verdi for EU. Norge er EUs nest største leverandør av naturgass etter Russland, og med krigen i Ukraina har vår rolle som en stabil energileverandør blitt enda viktigere.
I 2022 sto Norge for 24,6 prosent av EUs gassimport, ifølge Eurostat, og denne andelen har trolig økt i 2025 gitt sanksjonene mot russisk energi. Dersom EU risikerer å miste fordelaktig tilgang til norsk gass, kan det svekke deres egen industri og energisikkerhet – et sterkt kort Norge kan spille.
For det andre er Norge en betydelig eksportør av bærekraftige varer som sjømat og aluminium, som EU verdsetter i sin grønne omstilling. Tysk bilindustri er avhengig av norske komponenter, og som Stoltenberg påpekte til TV 2, vil toll på disse også øke kostnadene for EU selv. Dette gir Norge et argument om gjensidig nytte: å straffe oss er å straffe dere selv.
Til slutt kan Norge trekke frem sitt geopolitiske bidrag. Som NATO-medlem og nabo til Russland spiller vi en nøkkelrolle i europeisk sikkerhet, noe EU, til tross for sitt eget utenrikspolitiske rammeverk, drar nytte av indirekte. Å svekke Norges økonomi i en tid med økt global usikkerhet kan være kontraproduktivt for EUs egne interesser.
En kritisk vurdering: Hvem redder hvem?
EU framstiller sitt tilbud som en redningspakke, men det er verdt å stille spørsmålet: hvem tjener mest på dette?
Norge betaler allerede en høy pris for EØS-medlemskap gjennom økonomiske bidrag og regelverkstilpasning. Hvis vi nå må fire ytterligere på suvereniteten for å unngå toll, kan det sementere en asymmetrisk maktbalanse der EU dikterer vilkårene.
Samtidig har Norge reelle forhandlingskort – energi, grønne varer og sikkerhet – som kan gi oss muskler — hvis kortene spilles smart.
Regjeringen står ved et veiskille: gi etter for EUs krav og risikere politisk backlash hjemme, eller presse tilbake med våre muskler og kreve en mer balansert avtale.
Handelskrigen er utvilsomt en trussel, men den gir også en mulighet til å utfordre EUs narrativ om at Norge er den som trenger «redning.»
Kanskje er det på tide å minne Brussel om at partnerskapet er gjensidig?
Referanser
