I går, 15. mars 2025, var jeg til stede under demonstrasjonene i Beograd, og det var en opplevelse som virkelig viste styrken i det serbiske folkets stemme.
Hundretusenvis av mennesker fylte gatene. Det nøyaktige tallet er vanskelig å fastslå, men ingen husker at så mange serbere har vært på gatene i Beograd – ledet av studenter, med mange fra landsbygda – som strømmet til hovedstaden for å si sin mening.
Jeg vil først og fremst takke det serbiske folk for å ha gjennomført dette uten vold. I en tid der Serbia står under press fra vestlige aktører om å nærme seg EU og NATO, som jeg har reflektert over i artikkelen min Restene av en buss, var det bemerkelsesverdig å se en slik massemønstring forbli fredelig.
På bildene og videoene fra demonstrasjonen kan dere også se at jeg hadde på meg en «Nema Predaje»-hettegenser – et symbol på støtte til serbernes kamp. For meg er det avgjørende at det serbiske folket selv får velge sine ledere, uten innblanding utenfra.
Det viktigste i går var at folket fikk uttrykke sin misnøye – først og fremst rettet mot korrupsjon og nepotisme – uten at det endte i kaos. Jeg så ingen konkrete tegn til voldsepisoder fra demonstrantene selv.
Rapporter sier imidlertid at politiet dagen før konfiskerte balltre, pepperspray og annet utstyr fra en gruppe demonstranter Pionirski-parken, noe som trolig bidro til å forhindre sammenstøt. Noen hevder dette viser at opposisjonen hadde voldelige planer, men jeg observerte at studentene og arrangørene aktivt jobbet for å holde det rolig, blant annet ved å flytte appellplassen.
Ikke fargerevolusjon
En ting som slo meg, var fraværet av NATO- og EU-flagg. I stedet vaiet serbiske flagg og «Nema Predaje»-flagg (Нема предаје – «ingen overgivelse») overalt, symboler på nasjonal stolthet og kampen for den serbiske provinsen Kosovo og Metohija.
Gjennom gatene ljomet også ropene «Pumpaj!» fra studenter, bønder, veteraner, arbeidere og vanlige patrioter. «Pumpaj» betyr «pump opp» eller «øk presset» på serbisk, et slagord som oppsto på Reddit og har spredt seg via memer og bannere. Det er en oppfordring til å holde protestene i gang og intensivere kampen mot korrupsjon og urettferdighet – en slags folkelig oppmuntring til å ikke gi opp.
Dette står i skarp kontrast til demonstrasjonene i 2000, som var støttet av NED, USAID og Otpor – en amerikanskstyrt organisasjon. Noen kritikere sier at opposisjonen «kamuflerer» seg ved å droppe vestlige flagg, vel vitende om at serbere misliker EU og NATO, mens de egentlig ønsker å anerkjenne Kosovo, innføre sanksjoner mot Russland og nærme seg NATO. Men i går var det ikke opposisjonspolitikere som dominerte – det var folket selv, anført av studenter, som ropte «Pumpaj!» og krevde rettferdighet.
Kritikken mot Vučić handlet ofte om at han ikke gjør nok for å beskytte den serbiske provinsen Kosovo og Metohija, ikke at han er anti-vestlig. Vučić har jo en god dialog med EU og NATO, noe mange serbere føler har gått for langt på bekostning av nasjonale interesser.
Jeg forstår dem som frykter en ny «Orange revolusjon» finansiert av USAID, eller en annen etat siden Donald Trump og Marco Rubio vil legge ned USAID, særlig gitt historien. Men dette føltes annerledes. Når hundretusener av serbere tar til gatene, som i går, er det på grunn av ekte frustrasjon over korrupsjon og nepotisme – ikke som brikker i et vestlig spill.
Ledet av studenter
Studenter ledet an, bønder kom med traktorer fra hele Serbia, arbeidere og veteraner sluttet seg til, og slagord som «Han er ferdig!» og «Pumpaj!» runget side om side. Likevel var det et krav om rettferdighet, ikke voldelig omveltning.
Selvfølgelig støtter jeg serberne i kampen mot korrupsjon og nepotisme. Samtidig er det viktig å huske at Vučić er Serbias lovlig valgte president, og det er hans regjering som må lede forandringene.
Opposisjonen i Serbia er meget dårlig organisert, og universiteter og videregående skoler har stengt mens studentene leder demonstrasjonene. Det er vanskelig å tolke hva som kommer til å bli resultatet av disse demonstrasjonene, men Serbias folk forventer at regjeringen tar grep med hensyn til åpenhet med for eksempel valgoppservatører folket har tillit til.
Mitt håp er at et eventuelt regjeringsskifte kan gå fredelig for seg, og at en ny regjering frimodig kan stå opp for Serbias territorielle integritet, inkludert den serbiske provinsen Kosovo og Metohija, stå opp mot EU og NATO og alliere seg med patriotiske krefter i Europa og USA.
Kan en ny regjering kreve rettferdighet for de 12 serberne som ble drept av CIA-støttede terrorister 16. februar 2001, som jeg altså skrev om i min artikkel Restene av en buss? Det er lov å håpe, og det er liten grunn til å tro at en ny regjering, mer enn denne, vil gå inn for globalisme og New World Order.
For meg viser gårsdagens demonstrasjoner at serberne kjemper for sin fremtid på egne premisser, og det er en styrke verdt å beundre.
