På dagen 21 år etter de dramatiske kampene i Čaglavica, en serbisk enklave sør i Priština, er det passende at Uten Filters lesere kan ta del i den meget dramatiske historien.
For ett år siden fortalte den serbiske allmennkringkasteren RTS (Radio Televisjon Serbia) denne historien ordentlig, om de serbiske ofrene og soldatene som kjempet mot albanske ekstremister for å beskytte den serbiske befolkningen i Kosovo og Metohija, det fulle navnet på den serbiske provinsen.
Min rolle i denne filmen har vært å koble RTS med den norske helten, «Sven» og RTS fløy ham til Beograd, og jobben min har også vært å sette serbiske undertekster på dette intervjuet. Slå på undertekstene for å se den engelske oversettelsen:
Det har vært en sann glede og et privilegium å jobbe med dokumentarregissøren Slađana Zarić, den mest anerkjente dokumentarskaperen i Serbia. Hun er 100 prosent profesjonell i alt hun gjør, og hele teamet er kjempebra. Vesna Ilić og Milena Miletić var også viktige medlemmer av Slađanas team for å gjøre min gate-serbisk til det som er i samsvar med det serbiske språkets ånd.
På YouTube-kanalen Merila Vremena kan du se alle Slađanas over 30 dokumentarer, i flere språkversjoner
Som tidligere NATO-offiser i Kosovo og Metohija i 2000 er det slett ikke hyggelig å bli konfrontert med mine naive holdninger og uttalelser, og det er derfor jeg vil bruke resten av livet på å gi min offentlige unnskyldning.
Men når jeg mislyktes, gir det meg stor trøst å vite at det var norske helter under denne etniske rensingen av serbere de dramatiske dagene i 2004. Sven er selvfølgelig ikke hans egentlige navn, og hvis albanere i Norge kjente navnet hans, ville det vært en fare for ham selv og familien hans.
Nedenfor kan du lese noe av Svens dramatiske historie, først da han måtte beordre den norske kolonnen til å kjøre over en albansk mobb i landsbyen Obilić utenfor Pristina, og trolig drepe noen av dem.
I Obilić kjørte vi akkurat inn i byen, og da ble vi stoppet av mange albanere på gata, circa en 200 personer med flagg som stengte veien.
Jeg kjørte først i eskorten, og jeg var den første som ble stanset. Vogna ble sverma av albanere som prøvde å komme seg inn. Da måtte vi altså presse på og kjøre gjennom folkemassen.
Sjåføren fikk litt sjokk siden det var så mange som prøvde å ta seg inn i vogna. Da jeg sa til han at han skulle sette i marsj igjen, så satt han og gråt, skikkelig, men han gjorde det han ble fortalt.
Da vi stoppet foran folkemassen, så sa han som var kompanisjef at vi skulle snu, fordi det var så mange i folkemassen. Jeg hørte ikke på ham, og sa at vi måtte bare dra gjennom folkemassen fordi de kan ødelegge vogna vår, klippe bremser, bremseslanger og sånn og da er jo vogna kaputt.
Vi har en sak at hvis vi blir stoppet av mennesker sånn på den måten, så må vi bare kjøre gjennom. Da ble det gjennomtrenging av folkemassen. Jeg beordret vognfører, «fart rett frem, 40». Da satt han og gråt, og jeg kjente at vi kjørte over andre mennesker, det kjente jeg på vogna.
Spørsmål, tror du folk døde da dere kjørte over dem?
Ja, jeg vil nok tro det. Vogna veier 22 tonn, og når du blir kjørt over av seks hjul samtidig, så er det noe som skjer med deg.
Da denne blå lastebilen kom, så jeg den et ganske langt stykke bak. Soldatene var circa 50 meter unna, og jeg tenkte at oj, dette er ikke bra.
Hvis den lastebilen får farta opp og kjører gjennom soldatene, så ville albanerne bryte gjennom.
Men jeg tenkte at jeg ville ikke skyte den, tenkte jeg da. Men jeg så bilen prøve å få opp akselrasjonen, få opp farta, selv om han måtte bremse fordi han fikk albanere foran bilen, så han fikk ikke opp fart.
Han kjørte litt etter litt, etter litt. Til slutt tenkte jeg: oj, nå er han nærme. Dette her går ikke, tenkte jeg. Soldatene så ikke lastebilen fordi de står med skjoldene og hadde vernemaske foran ansiktene. Så de ser ikke lastebilen.
Så jeg tenkte: Skal jeg eller skal jeg ikke skyte? Det spørsmålet fikk jeg flere ganger med meg selv, skal eller skal ikke.
Men til slutt så var lastebilen helt inntil soldatene, og da hadde jeg ikke noe annet valg. De guttene, de soldatene, jeg måtte skyte.
Da jeg skjøt, var det også en spesiell opplevelse. Å skyte på en mann som sitter i en lastebil, jeg så ikke om jeg traff ham, selv om jeg så at de ble hull i ruta, så jeg at han bare satt og ristet.
Jeg så ikke at jeg traff ham. Hjernen min fikk ikke bekreftelse på at jeg traff. Jeg skjøt til jeg så han segne om til siden og datt ut sidevinduet.
Jeg skjøt et varselskudd over bilen før jeg fikk virkningsild inn på selve sjåføren. Så ja, det ble gjort.
Virkningsild er når jeg går for å treffe.
Da sjåføren datt ut av bilen på siden, så tror jeg han dro i rattet så hele bilen dreide til høyre for meg og ned en liten bakke.
Men samtidig som bilen var helt nære soldatene, greide en albaner å gå gjennom beina eller på siden av guttene, skjoldborgen. Han satt på kne og så på meg da jeg først så han. Han skulle ta meg.
Da husker jeg at jeg skjøt to skudd med en gang rett i brystet på han. Så falt han bare rett ned til bakken. Da ble han trukket ut av albanerne der skjoldborgen sto.
Han hadde også på seg rød genser, husker jeg, og jeg husker også ansiktsuttrykket hans, fra sinne til smerte.
Sven og to av hans medsoldater mottok Forsvarets innsatsmedalje i gull for sin tapperhet, og moren til de to albanerne Svenn skjøt skrev et brev til KFOR, den NATO-ledede styrken i Kosovo og Metohija, og beklaget at hennes sønner forsøkte å drepe serbiske sivile og norske soldater.
Mens Wikipedia har en ganske balansert artikkel om den etniske rensingen, urolighetene i Kosovo i 2004, er Slađanas dokumentar Dosije Kosovo – Pogrom den mest omfattende dokumentasjonen på engelsk om den albanske etniske rensingen av serbere i 2004.
Etter at Serbia ble tvunget til å signere FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244 i 1999, tok KFOR og UNMIK, FNs misjon i Kosovo og Metohija, ansvaret for sikkerhet og lov i Kosovo og Metohija.
Vi som styrte den serbiske provinsen fortsatte å gjenta standarder før status, standarder før status, men til slutt bestemte de vestlige landene seg for å belønne den albanske etniske rensingen av serbere med norsk og vestlig anerkjennelse av Kosovo som egen stat .
RTS sendte også en 16-minutters teaser til hoveddokumentaren, og fokuset her var å fortelle Svens historie. Her snakker Sven hvordan han vurderte om han skulle skyte eller ikke skyte sjåføren av den albanske lastebilen. Han snakker på norsk, med serbiske undertekster. Det er ingen engelske undertekster i denne videoen, noen serbiske kommentarer innimellom, med dramatiske bilder. Hovedfokuset er imidlertid på Sven, og videoen starter etter 3:20:
På mange plan sviktet KFOR og det internasjonale samfunnet i disse dagene. De hadde ikke tilstrekkelig etterretning, og mange nasjoner i KFOR var feige i møte med den albanske mobbvolden. For mer analyse er rapporten skrevet av oberstløytnant Egil Daltveit, tidligere forsvarsattaché ved den norske ambassaden i Beograd, svært nyttig: The Riots of March 2004 in Kosovo: a Failure of the International Community .
Se også videoen under, med et intervju med den norske bataljonssjefen, oberst Aril Brandvik på NRK, og noen av soldatene som kjempet i Čaglavica.
Hør en samtale jeg hadde med «Sven» for noen år siden om sine dramatiske opplevelser:
