Uttalelser som dette fremstår ofte som bastante og optimistiske, men når man ser nærmere på bakgrunnen til mange av disse ekspertene – inkludert Eggen, som er forsker ved Institutt for forsvarsstudier – er det påfallende hvor få av dem har direkte erfaring fra militær tjeneste eller operative roller.
En av disse stemmene er Karen Anna Eggen, omtalt i en artikkel fra VG 16. mars 2025, der hun hevder at Europa har kapasitet til å overvinne Vladimir Putin militært.
Hun har akademisk utdanning i statsvitenskap og russisk språk. Hun har aldri selv hatt «boots on the ground» i militære operasjoner.
Dette reiser spørsmål om hvorfor vi skal stole på deres analyser når de mangler praktisk innsikt i krigens realiteter, og om deres konklusjoner i større grad reflekterer teoretiske modeller enn den harde virkeligheten på bakken.
Eggen argumenterer i VG-artikkelen for at Europa kan vinne fordi Russland neppe vil oppnå en fullstendig seier i Ukraina, og hun oppfordrer Europa til å «sette hardt mot hardt». Men hva betyr egentlig dette i praksis?
Uten selv å ha stått i en skyttergrav, håndtert våpen under press eller ledet tropper i kamp, blir slike uttalelser lett abstrakte. Militær suksess handler ikke bare om politisk vilje eller økonomiske ressurser – det handler om konkret evne til å mobilisere, trene og utruste styrker, samt å opprettholde produksjonskapasitet for våpen og materiell over tid.
Her kommer vi til kjernen av problemet: Det militære styrkeforholdet mellom Europa og Russland, særlig når det gjelder våpenproduksjon, tyder på at Eggens optimisme kan være mer ønsketenkning enn realisme.
Militært styrkeforhold og våpenproduksjonskapasitet
La oss se på tallene. Ifølge The Military Balance 2025 fra International Institute for Strategic Studies (IISS), som VG selv refererer til i en relatert artikkel fra 12. mars 2025, har Europa en teoretisk overlegenhet i økonomisk kapasitet og moderne materiell.
Rapporten viser at de europeiske NATO-landene (uten USA) og Ukraina til sammen disponerer betydelig flere soldater og avanserte våpensystemer enn Russland. For eksempel har Europa flere moderne kampfly, stridsvogner og presisjonsvåpen, støttet av en høyere teknologisk standard og bedre lederskap på lavere nivåer, noe som gir taktisk fleksibilitet.
Men dette bildet blir mer nyansert når vi fokuserer på produksjonskapasitet – evnen til å erstatte tap og opprettholde en langvarig konflikt.
Russland har de siste årene vist en imponerende evne til å skalere opp sin våpenproduksjon, delvis drevet av en krigsøkonomi som nå opptar 41% av statsbudsjettet til forsvar og sikkerhet, ifølge Etterretningstjenesten i en VG-artikkel fra 10. februar 2025.
Etter invasjonen av Ukraina i 2022 har Russland økt produksjonen av artilleri, stridsvogner og droner betydelig.
Vestlige estimater fra 2024 antyder at Russland produserer opptil 3 millioner artillerigranater årlig, mens NATO-landene til sammen sliter med å nå 1,5 millioner, ifølge en rapport fra Center for Strategic and International Studies (CSIS).
Russlands fabrikklinjer for T-90-stridsvogner og moderniserte T-72-er ruller ut hundrevis av enheter årlig, mens europeiske produsenter som Tyskland (Leopard 2) og Frankrike (Leclerc) har kapasitet til å levere kun et fåtall nye stridsvogner per år, begrenset av fredstidsbudsjetter og lange leveringstider.
Europa, har sovet i timen. Til tross for økonomisk overlegenhet – med et samlet BNP som dwarfet Russlands selv før krigen – har europeiske land kuttet i forsvarsindustrien siden den kalde krigen.
Tyskland, Europas industrielle lokomotiv, har for eksempel redusert sin produksjonskapasitet for ammunisjon og pansrede kjøretøy til et minimum, og sliter med å skalere opp igjen raskt nok.
Ifølge en analyse fra European Council on Foreign Relations (ECFR) i 2025, tar det opptil 18 måneder å øke produksjonen av komplekse systemer som luftvernsystemer (f.eks. Patriot eller IRIS-T), mens Russland har vist seg i stand til å tilpasse seg sanksjoner ved å omstille økonomien og handle med land som Kina og India.
Teoretisk selvtillit og praktisk realitet
Når kvinner som Eggen – og andre akademiske eksperter uten militær bakgrunn – hevder at Europa kan vinne, baserer de seg ofte på antakelser om at økonomisk og teknologisk overlegenhet automatisk oversettes til slagkraft.
Men krig er ikke et regneark. Russlands villighet til å akseptere enorme tap – anslått av enkelte til 30.000 drepte eller sårede soldater per måned i Ukraina, ifølge E-tjenesten – og deres fokus på kvantitet over kvalitet, gir dem en utholdenhet Europa ikke har matchet.
Mens Europa debatterer økte forsvarsbudsjetter, har Russland allerede omstilt seg til en total krigsøkonomi, noe som gir dem et forsprang i en utmattelseskrig.
Dette gapet i erfaring og perspektiv blir tydelig når vi kontrasterer de skråsikre uttalelsene fra skrivebordseksperter med stemmer fra faktiske militære ledere.
Tidligere NATO-sjef Jens Stoltenberg har gjentatte ganger advart om at Europa må øke både produksjon og beredskap dramatisk for å møte en russisk trussel, en nøkternhet som sjelden gjenspeiles i de mest optimistiske akademiske analysene.
Eggens oppfordring om å «ta risiko» høres modig ut, men uten en klar plan for hvordan Europa skal tette produksjonsgapet, fremstår det som en tom frase.
Selv etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 og påfølgende sanksjoner, kjøper europeiske land fortsatt gass fra Russland, om enn i redusert omfang. Før krigen dekket Russland rundt 40–45 % av Europas gassbehov, men dette har falt betydelig. Likevel importerer flere land russisk gass, både via rørledninger og som flytende naturgass (LNG).
Per 2025 går russisk rørgass fortsatt til Europa via TurkStream, som frakter gass under Svartehavet til land som Ungarn, Slovakia og Østerrike. Rørledningen gjennom Ukraina, som tidligere sto for store volumer, ble stengt 1. januar 2025 etter at Ukraina nektet å fornye transittavtalen.
LNG-importen fra Russland har økt paradoksalt nok siden krigen startet. I 2023 sto russisk LNG for 6 % av EUs gassbehov, med land som Spania, Belgia og Frankrike som de største kjøperne. Totalt importerte EU 15–20 milliarder kubikkmeter LNG fra Russland i 2023, en økning på 40 % fra 2021, ifølge Global Witness. Dette skyldes delvis mangel på alternativer og eksisterende kontrakter.
EU har som mål å fase ut russisk gass innen 2027, men avhengigheten vedvarer. Norge, USA og Qatar har økt sin eksport for å kompensere, og i 2024 sto Norge for over 30 % av EUs rørgass.
Likevel fyller russisk gass fortsatt et gap. Sanksjoner har begrenset videresalg av LNG, men ikke direkte kjøp, noe som viser hvor utfordrende det er å kutte båndene helt.
Russland tjener fortsatt milliarder på denne eksporten, selv om volumet er lavere enn før krigen.
Konklusjon
Det er ikke til å komme unna at mange av disse kvinnelige ekspertene, inkludert Eggen, når de uttaler seg så skråsikkert om Europas seierspotensial mot Russland, uten selv å ha kjent vekten av en rifle eller lyden av artilleri på nært hold, risikerer å undervurdere krigens brutalitet og kompleksitet.
Russlands produksjonskapasitet, til tross for økonomiske utfordringer, overgår Europas i volum og hastighet, mens Europa fortsatt famler med å vekke sin sovende forsvarsindustri.
En seier over Putin krever mer enn selvsikre ord fra akademikere – det krever en militær maskin som faktisk kan levere, og ikke minst krever det energi å produsere.
Inntil Europa viser at de kan matche Russlands produksjonstempo, bør vi ta slike påstander med en solid klype salt.
