Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
Ingenting er tristere enn å være vitne til at et helt folk lar seg bedra. Dessverre er det nettopp det som skjer i vårt elskede land, og på vårt kjære kontinent. Men når selv de som skjønner at noe er galt fatt, ikke makter å ta inn over seg at en elite rett og slett vil vår kultur til livs, er det ikke lett å se noe lys i enden av tunellen. Selv oppegående entiteter i den kulturelle motstandsbevegelsen påstår med suffisanse at hele nedturen beror på at eliten har narret seg selv. Hele debatten koker derfor ned til om politiker-elitens argumenter kan tilbakevises. Og selvsagt kan de det. Men da går man samtidig glipp av at hele poenget med at vi krangler frem og tilbake om alskens finurlige viderverdigheter, er at vi glemmer at hele spillfekteriet kan være generert som et tåkeleggingsprosjekt for det som virkelig betyr noe. Nemlig nedleggelsen av nasjonalstatene og opprettelsen av en kommende verdensregjering.
Større hensikt?
Alle med visse sosial-antropologiske evner til selverkjennelse må medgi at mange av de vanvittige utspillene vi er forelagt fra globalt orientert hold de siste årene ikke kan ende med annet enn kollaps. Og da må vi spørre oss selv. Når selv vanlige folk skjønner at hele dette ny-politiske konseptet er dømt til å ende med kaos, må nødvendigvis regissørene bak også vite at vi går mot mulige opprørsliknende tilstander. Og da er det all grunn til å spørre samfunnsarkitektene om dette faktisk er del av en større hensikt.
Er kaos hensikten?
Om det eneste våre ledere gjør bare er tilbakelent ignoranse når problemene dukker opp, ville man normalt si at de svikter sin tillitsmannsrolle. Men om hele poenget nettopp er at konfliktene skal øke i intensitet og avstedkomme en drastisk inngripen, er det enklere å forstå hvordan slikt kan utvikle seg uten samfunnsmessig korrigering. I Tyskland på 1930-tallet så vi en bevisst manipulering av folkemassene finne sted. Rett og slett slik at myndighetene fikk anledning til å skape unntakstilstand med påfølgende politistat.
Gammelt knep
At vestlige ledere ønsker å danne grunnlaget for en ny verdensorden kan det ikke herske noen tvil om. Dette er imidlertid et så revolusjonerende grep at det må råde et visst kaos for å kunne gi legitimitet til å etablere noe slikt. Gjerne under dekke av dramatiske tilstander. Dette er ikke noe nytt i verdenshistorien. Det er også et gammelt knep å skape generell almen uro før man griper begge tømmene for å «hjelpe folket» i vanskelige tider.
Tvert i mot suksess
Skulle det ligge et slikt altomfattende eksperiment til grunn for dagens samfunns åpenbare vei mot avnasjonalisering og globalisering – hvilket mye kan tyde på – er ikke all den åpenbare fiaskoen nødvendigvis et uttrykk for et politisk nederlag. Men tvert i mot en suksess av dimensjoner. Det er nettopp dette tradisjonelt nasjonal-konservative elementer ikke makter å ta til seg. Så jævlig utspekulerte kan da ingen være?
Moral
Forutsetningen er imidlertid utestengelsen av begreper som moral. Moral (fra latin moralitas, «skikk og bruk; karakter, oppførsel») er kategoriseringen av intensjoner, beslutninger og handlinger i de som er riktige, og de som er upassende eller gale. Om man derimot like godt anser seg selv som dommer over godt og ondt, forsvinner jo alle tidligere fellesnevnere fra dette vokabularet. Og da har du med ett overtak på en kultur der man forutsetter like spilleregler. Demokrati og valg etc.
Hva vi kjemper mot
Så selv om MAGA-bevegelsen har påført Davos-eliten noen skikkelige fartsdumper over dammen, kan vi regne med at den mange-årige planen om å kuppe Vesten ikke lar seg vippe av pinnen uten kraftig motstand. Skal tradisjonelle europeere ha nubbesjanse til å reetablere det samfunnet som ga oss trygghet og stabilitet, må første bud være å vite hva vi egentlig kjemper imot. Og da må vi ikke lenger være redde for å bli kalt konspirasjonsteoretikere når vi svinger åndens sverd over våre indre fiender.
