Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
Definisjonen på ordet profeti er «historie skrevet på forhånd». I bibelsk sammenheng tenker man da på forutsigelser det er vanskelig å forutse. Man behøver imidlertid ikke være store profeten for å spå hva som kommer til å hende i Norge, Sverige og Europa, om ikke kursen snarest vender om, Hvorfor det går den veien høna sparker, selv om alle ser det for sine blotte øyne, er et annet kapittel. Ett vesentlig moment er den iboende menneskelige feigheten. Det er naturlig å sky ubehagelige kjensgjerninger. Men på ett eller annet tidspunkt har en negativ utvikling en lei tendens til å bli uoverstigelig. Om man da ikke tar grepa tak før det hele blir uoverkommelig.
Feighetens natur
Feighet ser nesten ut til å klebe seg til iboende genetiske forutsetninger. Det vil følgelig bli med på lasset fra generasjon til generasjon. Feighetens grunnleggende vesen ligger i det medfødte flukt-instinkt. Det som kan fortrenge dette instinktet er kunnskap og forstand. Rett og slett hvor godt man kan identifisere faren, dens konsekvenser og hvordan man kan bekjempe den. Feighet er en egenskap knyttet til vår vilje, som ytrer seg i å gå for langt i å unnvike alle farer og ubehag. Beskyldning om feig adferd er berettiget når det foreligger en plikt til å trosse farer. Som trusler mot barn, familie eller samfunn. Feighetens motsetning er mot eller tapperhet.
Å mangle mot
Stadig oftere ser vi politikere som ikke våger å følge sin overbevisning, da de på den måten skulle kunne støte sitt parti. Vi ser det samme hos hverdagsmennesket som ikke tør å handle selvstendig, eller stå for sine meninger av frykt for «hva folk kan finne på å si». Begrepet er like gammelt som menneskene selv. Vi finner ordet i det norrøne «feigr», som betyr nettopp å mangle mot. «Feig og smygende som en hund», skrev Johan Falkberget. Og hva kan vel passe bedre på det store flertall enn Arne Garborgs ord fra «Træte mænd» i 1891: «disse feige tider, da folk kryber til korset «. Fenomenet ser altså ut til å ha fulgt nordmennene i lang tid.
Godhetsposering
Som ikke det var nok, fremviste den norske regjering før krigen stor frykt for å si eller gjøre noe som helst til forsvar for landet sitt. Av frykt for å støte den ene eller andre mektige naboen. Når vi sitter med denne historiske håndbagasjen, kan kanskje dagens feige klima forstås lettere. Men forståelse for ondskapen er ikke det samme som aksepten av det samme. Å møte djevelskap med «dialog» og snillisme i dagens klima, gjør bare at utviklingen går fra vondt til verre. Bibelen sier det slik: «Den far som sparer på riset, hater sin sønn». Slike utsagn er jo nå som å banne i kjerka i gamle dager. Men resultatene av godhetsposeringen uteblir ikke.
Blod, svette og tårer
Når feigheten bare har fått holde på lenge nok med å undergrave sinnene, vipper det hele uvegerlig over i det ikke-reparerbare. Som vi så i 1940, da fienden til slutt så på Norge som rimelig enkelt å invadere. Slik er det i alle sammenhenger når frykten for det som først bare var ubehagelig, med ett har nådd nivåer der det virkelig blir grunn til å utvise engstelse. Som når vi tillater totalt ikke-kompatible kulturer å invadere oss. Ja faktisk legger forholdene til rette for en slik utvikling. For på et eller annet tidspunkt vipper hele situasjonen over i en tilstand som ikke lenger er akseptabel å leve med. Men når vi er kommet dit vil det på en helt annen skala kreve «blod, svette og tårer» for om mulig å rydde opp i problemene.
Fornekter virkeligheten
At en slik utvikling kan finne sted, tross at alle lenge har kunnet se se hvor hen det bærer, kan ikke skyldes annet enn nettopp feigheten. Kombinert med velstand, manglende selvdisiplin og en offentlig atmosfære av ettergivenhet og feminin «forståelse» for alskens overgrep. Feighetens innerste vesen ender dessuten oftest med at sinnet blokkerer fullstendig for virkeligheten. Da blir muligheten for å trenge igjennom forsvarsmekanismene sterkt redusert. Ja nesten umuliggjort. Det er denne propaganda-muren et mindretall i dag står overfor. Vi befinner oss om bord på et motbilledlig Titanic. Der passasjerene selv kan se at båten synker. Men i stedet for å gå i livbåtene, leter passasjerene heller etter en bedre lugar. I ren virkelighetsfornektelse.
