Den norske regjeringen lanserte 13. desember 2024 «Handlingsplan mot muslimfiendtlighet 2025–2030», et dokument som presenterer 30 tiltak for å bekjempe det de beskriver som utbredte negative holdninger og diskriminering rettet mot muslimer i Norge.
Planen, utarbeidet under ledelse av statsminister Jonas Gahr Støre og kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, hevder å bygge på et mål om et «likestilt og mangfoldig samfunn» der ingen skal frykte å vise hvem de er.
Les også: «Det bør bli straffbart å ha bilder av muslimske kvinner uten hijab», mener britiske lovgivere
Men en kritisk gjennomgang av innholdet reiser alvorlige spørsmål om konsekvensene for ytringsfriheten, definisjonsmakten til staten og hvem som egentlig er kvalifisert til å vurdere hva befolkningen skal få lese, mene og si.
Bakgrunn og premisser: En ensidig fortelling?
Handlingsplanen baserer seg på undersøkelser fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret), som i 2024 fant at 22 % av nordmenn har «fiendtlige holdninger» til muslimer, mens 31 % har «utpregede fordommer».
Denne grafen bidrar nok til at stadig flere ser innvandringen fra Midt-Østen og Afrika i et annet lys enn tidligere, noe hovedstrøms-mediene (MSM) hele tiden gjør sitt beste for ikke å skrive om.
DOES THE MEDIA HATE WHITE BOYS?
— Martin Daubney 🇬🇧 (@MartinDaubney) March 19, 2025
Adolescence once again sells the toxic lie that British men & boys are poisonous misogynists, rapists-in-waiting, all due to porn & Andrew Tate
NEVER do these cowards address cultural misogyny
NEVER poisonous Islamism
FACTS: Afghans are 22X more… https://t.co/l3OVVzL6if pic.twitter.com/wjYzoJX3Qg
Videre viser en SSB-undersøkelse at over halvparten av muslimer i Norge rapporterer å ha opplevd diskriminering det siste året. Regjeringen konkluderer med at dette utgjør et samfunnsproblem som krever politisk handling, inkludert tiltak rettet mot skoler, arbeidsliv og offentlig debatt.
Men allerede her oppstår et problem: Hvordan defineres «fiendtlighet» og «fordommer»? Handlingsplanen henviser til Bangstad og Døving (2023), som beskriver muslimfiendtlighet som «negative fordommer, uriktige eller sterkt overdrevne påstander om muslimer» og handlinger som diskriminerer basert på antatt muslimsk identitet.
Denne definisjonen er vag og subjektiv, og åpner for tolkninger som kan inkludere legitim kritikk av religion eller kulturelle praksiser.
Ytringsfrihetens kår: En trussel mot åpen debatt
Ytringsfrihet er en grunnlovsfestet rett i Norge (§ 100), og omfatter retten til å ytre seg fritt, også om kontroversielle temaer som religion. Handlingsplanen nevner riktignok at «alle har rett til å ytre seg», men legger samtidig opp til tiltak som kan tolkes som forsøk på å styre hvilke meninger som får plass i det offentlige rom.
For eksempel skal en «muslimsk veiviserordning» etableres for å «spre kunnskap om muslimer» og «motvirke stereotypier» blant ungdom.
Dette tiltaket, som skal utvikles i samarbeid med muslimske trossamfunn, reiser spørsmålet: Hvem bestemmer hva som er «riktig» kunnskap? Hvis staten og utvalgte aktører får monopol på å definere sannheten om islam og muslimer, risikerer man å undergrave den frie debatten som ytringsfriheten skal beskytte.
Kritikere, som kommentatoren i iNyheter (15. desember 2024), har allerede pekt på at planen fremstiller nordmenns skepsis til islam som en slags «sykdomstilstand» – en tolkning som springer ut av regjeringens problematisering av begrepet «islamofobi».
Handlingsplanen avviser «islamofobi» til fordel for «muslimfiendtlighet», men parallellen til en nevrotisk frykt blir likevel trukket. Dette kan oppfattes som et forsøk på å delegitimere kritiske perspektiver ved å sykeliggjøre dem, noe som igjen truer retten til å ytre seg uten å bli stemplet som hatefull eller irrasjonell.
Hvem er verdige til å vurdere innhold?
Et sentralt spørsmål er hvem som får autoritet til å avgjøre hva som er akseptabelt å si om muslimer og islam. Handlingsplanen gir staten, i samarbeid med forskningsinstitusjoner som HL-senteret og utvalgte trossamfunn, en slags dommerrolle.
Tiltak som styrking av «Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme» (Dembra) i skolen og utvikling av pedagogiske verktøy om muslimfiendtlighet viser en klar intensjon om å forme holdninger fra tidlig alder.
Men hvem sikrer at dette ikke blir ensidig propaganda? Hvis lærere og elever kun får presentert en positiv fremstilling av islam, uten rom for kritiske spørsmål om for eksempel sharia, kvinners rettigheter eller voldelige tolkninger av Koranen, blir resultatet en begrenset forståelse – ikke en opplyst debatt.
En rapport fra Freedom House (2024) om ytringsfrihet globalt advarer mot statlige tiltak som, under dekke av å bekjempe hat, ender opp med å sensurere legitime meningsytringer.
Norge scorer høyt på ytringsfrihet, men handlingsplanens fokus på å «motvirke fordommer» kan nærme seg en grense der staten indirekte sensurerer ved å favorisere ett narrativ.
Dette underbygges av planens manglende diskusjon av hvordan man skiller mellom hatefull retorikk og saklig kritikk – en distinksjon som er avgjørende for å bevare et fritt ordskifte.
Manglende balanse: Hva med andre grupper?
Handlingsplanen er del av en bredere strategi mot rasisme og diskriminering, som også inkluderer planer mot antisemittisme og samisk hets. Likevel er det påfallende at muslimfiendtlighet får så omfattende oppmerksomhet – 30 tiltak – mens andre former for religiøs eller etnisk basert diskriminering behandles mindre detaljert.
Ifølge SSB (2023) opplever også kristne og jøder diskriminering i Norge, og HL-senterets undersøkelser viser at antisemittisme har økt etter konflikten i Midtøsten i 2023.
Hvorfor prioriteres muslimfiendtlighet så sterkt? Kan det være politisk motivert, som et signal til bestemte velgergrupper, heller enn et svar på et unikt omfattende problem?
Dette blir ekstra relevant når man ser på tiltakenes praktiske konsekvenser. For eksempel skal mediene oppfordres til å unngå «ensidig negativ fremstilling» av muslimer. Men hvem avgjør hva som er «ensidig»?
Hvis journalister må veie hver kritisk artikkel mot risikoen for å bli anklaget for muslimfiendtlighet, kan det føre til selvsensur – en direkte trussel mot pressefriheten, som er en bærebjelke i ytringsfriheten.
Empirisk grunnlag: Tåler det kritisk granskning?
Regjeringen støtter seg tungt på HL-senterets holdningsundersøkelser, men disse har sine begrensninger. Spørsmålene i slike studier er ofte formulert på måter som kan fange opp generell skepsis til innvandring eller religion, ikke nødvendigvis spesifikk «fiendtlighet» mot muslimer. For eksempel kan det å være uenig i bruk av hijab i skolen tolkes som en «fordom», selv om det handler om prinsipper om sekularisme.
En artikkel i Document.no (17. desember 2024) argumenterer for at HL-senterets metodikk er ideologisk ladet, og at resultatene brukes til å fremme en politisk agenda fremfor å gi et nøytralt bilde. Uten tilgang til rådataene er det vanskelig å vurdere dette fullt ut, men tvilen understreker behovet for en mer uavhengig vurdering av grunnlaget for handlingsplanen.
Alternativ tilnærming: Beskytte frihet fremfor å styre holdninger
Istedenfor å innføre tiltak som risikerer å kneble ytringsfriheten, kunne regjeringen fokusert på å styrke rettsvernet mot faktisk hatkriminalitet og diskriminering, som allerede er dekket av straffeloven (§ 185) og likestillingsloven. Å straffe handlinger er mindre problematisk enn å forsøke å regulere tanker og meninger.
Dessuten kunne man satset på å fremme kritisk tenkning i skolen, der elever lærer å vurdere alle religioner og ideologier – inkludert islam – med et objektivt blikk, fremfor å bli presentert en forhåndsdefinert «sannhet».
Konklusjon: En farlig presedens
«Handlingsplan mot muslimfiendtlighet 2025–2030» fremstår som et velmenende forsøk på å skape et inkluderende samfunn, men dens implikasjoner for ytringsfriheten er dypt bekymringsfulle.
Ved å gi staten og utvalgte aktører makt til å definere hva som er akseptabelt å si om muslimer, risikerer man å svekke retten til fri mening.
Spørsmålet om hvem som er verdige til å vurdere hva andre skal få lese og mene, får ikke noe klart svar i planen – bortsett fra at det tilsynelatende er regjeringen selv.
Dette setter en farlig presedens i et demokrati som hevder å verdsette åpenhet og mangfold i tanker så vel som i bakgrunn.
Når tiltakene rulles ut frem mot 2030, vil det være avgjørende å følge med på hvordan de påvirker den offentlige samtalen.
