Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
Enkelte mener seg berettiget til kraftig å kritisere debattanter eller motstandere for ikke å stå frem med fullt navn når det skrives på nettet. Til disse er å si at i en normal verden vil dette selvsagt være det beste. Men i en verden der annerledes-tenkende eller politiske utfordrere, av radikale motstandere nærmest blir ansett som rene krigsforbrytere, kan det selvsagt være nødvendig for bidragsyteren å beskytte både familie og barn, venner og seg selv. Både for fysiske overgrep, men også for det urimelige i at man skal miste jobben eller bli fysisk angrepet for å mene noe som i et sunt og normalt samfunn burde ses på som nyttige bidrag til å belyse viktige sider ved samfunnsdebatten.
Lite mot og ære?
Å skrive under et nick-name «står det lite mot og ære av», hevdes det blant annet. Da kan man spørre seg. Finner disse ingen grunner for å velge anonymitet? Hva med de tyskerne som på 1930-tallet løftet sin røst mot Adolf Hitler & co? Den gang var det rett i gryta og vekk me’n om du ble tatt for å levere løpesedler. Det ble sett på som en krigersk handling å tale i mot nazismen. Vi ser klart at det forberedes økende anslag mot ytringsfriheten også i våre dager her til lands. Vi kontrolleres mer og mer.
Hva med «Kjakan»?
Sto det «lite mot og ære» av gutta på skauen under krigsårene? Hva med de nasjonale krigsheltene Gunnar «Kjakan» Sønsteby eller Max Manus. Var de æreløse feiginger når de opererte med en rekke falske identiteter som «Kjakan» og «Nummer 24»? Vi hører stadig nye drypp også fra dagens folkevalgte om at uønskede meninger bør straffes – endog med fengsel. Atter andre har mistet jobbene sine. Gamle damer blir straffedømt for å ytre et og annet ukvemsord som eksempelvis ikke er til fordel for myndighetenes innvandringspraksis.
Pressens regler
Man kan derfor spørre seg hva motivet er for de som ikke fører debatten mot argumentene, men gyver løs på skribentens anonymitet. Er det nok et forsøk på å stanse folkeopplysningen mot å nå ut til befolkningen? Det norske presseforbundet sier det slik om saker som forelegges dem til vurdering: «Det er et mål for Pressens Faglige Utvalg å ha størst mulig åpenhet, men anonymitet vil bli innvilget når det er gode grunner for det.»
Nær viktige kilder
Det har altså til nå vært akseptert at både kilder og skribenter kan forholde seg anonyme når deres utsagn er viktige for samfunnsopplysningen. Vel og merke når det ikke går ut over spesifikke sakesløse, identifiserbare enkeltpersoner. Det er ikke nødvendigvis uttrykk for feighet at man velger anonymitet. Om skribenten eksempelvis befinner seg nær viktige kilder i det offentlige rommet, vil disse kjapt bli lukket dersom myndighetspersoner ser hvor nyhetsstrømmen kommer i fra.
Like viktig som i 1933
Vi kan derfor trygt konkludere med at anonymitet kan være like viktig for den demokratiske prosessen i vår tid, som for åtti år siden. Men det er selvsagt slik at redaktøren har krav på å vite hvem som skriver. Han er også ansvarlig for at innholdet ikke strider mot presse-etiske regler. Dette er følgelig ikke identisk med at man i samfunnet generelt opplever en økende feighet for over hodet å ta i politisk betente saker. Selv anonymt. Dette har pågått lenge. Helt siden man fritt kunne opponere politisk uten alvorlige konsekvenser.
Rop om krig
Det er heldigvis også slik at alle meningsberettigede som ønsker å ytre seg har nettopp anledning til å velge anonymitet. Akkurat som det praktiseres ved valg-urnene. Grunnene kan være like ulike som sakene. Nå er imidlertid samfunnet i ferd med å gå i oppløsning. Det ropes om krig, slik at all kritikk mot myndighetene effektivt kan stanses. Den som ser krigshysteriet som elitens effektive middel for å kunne tåkelegge at de selv har kjørt samfunnet utfor stupet, vil om nødvendig i samme øyeblikket som krigen erklæres, kunne arresteres og fengsles.
Hensikten?
Vi er derfor på mange måter i samme situasjon som det tyske folket var fra 1933. Noen av oss har derfor funnet det nødvendig å peke på farlige utviklingstendenser det bør være maktpåliggende å informere befolkningen om. For om mulig å unngå et totalitært og dominant samfunn. Styrt av en elite som ser på oss som et «sammensurium». Personlig vil jeg anbefale kritikerne av anonymitet-prinsippet i de vestlige demokratiene å argumentere innholdet i sakene. For derved å bidra til å belyse det som det skrives om. Skribentens identitet og følgelig hans hjemmeadresse og familiære forhold er i den anledning sekundært. Og bidrar kun til å tåkelegge debatten. Men det er kanskje hensikten?
