Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
Den europeiske eliten fabler nå stadig oftere om å implementere en felles utenrikspolitikk. De ser – som alle utenforstående – at verdens nye kraftsentra worldwide ikke lenger regner vårt kontinent som nødvendig å ta hensyn til. At EU for lengst har parkert seg selv, viser enkelt det faktum at selv presumptivt svakere nasjoner som Kina, India og Brasil nå glatt hopper bukk over henvendelser fra Brüssel om det ene eller det andre. Europeerne regnes ikke engang som livskraftige nok å ta med i felles samtaler når Russland og USA skal avgjøre vår egen skjebne i vårt umiddelbare nærområde. «Vi tar kontakt om det blir nødvendig», flirer guttungen – visepresident J.D. Vance – etter først å ha gitt europeerne en solid dask på lanken. Kan det bli mer ydmykende?
Kvasi-religiøs iver
Men nærmest som i kvasi-religiøs iver kjøres det nå på med å satse på enda mer av den samme nederlagsulla som har ført dem på vei utfor stupet. Grønn mytologi, ikke-kompatibel kultur-invasjon og krigshissing i alle himmelretninger har sterkt bidratt til aktiv selvdestruksjon. De europeiske statskassene minner nå mest av alt om barndommens sparegris, dagen etter at jeg fant ut hvordan jeg kunne åpne den selv for første gang.
«Fremtredende rolle»
Med lønnlig håp om å utsette den politiske dødsdagen ytterligere «et kvarters tid», vender nå Von der Leyen & co blikket mot sparegrisen nord for Nordsjøen – fortsatt kalt Norge. Ikke-medlemslandet i de sub-arktiske «dalstroka innafor» smigres derfor nå på det heftigste. Og loves en «fremtredende rolle» i et nytt, mytisk europeisk forsvarssamarbeid. Som det siste landet i vår verdensdel med «pæeng på bok» faller det muligens fortsatt ikke stemmekveget inn at det kan være en av verdens største sparegriser EU-monsteret sikler etter i desperasjon. Først kalt «Statens pensjonsfond Utland». Nå omdøpt til det mindre retningsorienterte «oljefondet».
Svelger unna med søkke og snøre
Svelger vi dette agnet unna med søkke og snøre må det vel kunne sies at et mer naivt folkeslag knapt har sett historiens lys. Dagens politiske elite kjemper nå frenetisk på valg-oppløpssiden med å implementere siste rester av Norges selvstendighet over i bukselommen til fremmede nasjoner. I engstelse for hva høstens valg kan bringe med seg av nasjonal-konservative overraskelser. Det er derfor ingen grenser for hva de som elsker sitt fedreland betegnes som. Vi er nazister, fascister, nasjonalister, rabulister.. Ja alle de negative -ismene de statsbetalte medie-klakørene kan klare å hoste opp i det ensartede vokabularet sitt.
Siste krampetrekninger
Vår tidligere hoved-allierte over dammen ser etter hvert liten hensikt i å gi sin støtte til verdenshistoriske selvskadere. Tilbake i den vestlige global-sfæren ser europeernes siste håp derfor ut til å være å invadere Ukraina fra Polen. Slik at russerne blir nødt til å drepe NATO-personell. Bare slik kan europeerne håpe på å tvinge USA til å bidra under NATO’s artikkel 5 om vestlig felles-forsvar. Vi er vitner til det europeiske verdensrikets siste krampetrekninger. For Europa er konvertert til en moderne variant av filmkomedien «Musa som brølte» fra 1959 der Peter Sellers mesterlig spilller hovedrollen i et europeisk rike som også trues av å gå konkurs. De legger en listig plan for hvordan deres økonomi skal komme på fote igjen ved å starte krig mot de store gutta:
