Les Kristians forfatterprofil på Uten Filter med alle hans artikler.
I dag, 24. mars er det 26 år siden Kjell Magne Bondevik startet Norges første aggresjonskrig på over 200 år.
24. mars 1999: Kjell Magne Bondevik – Norges selvutnevnte fredsprest med prestekragen kneppet så stramt at han nesten kveler seg selv i hellig iver – sender F-16-fly, Forsvarets Spesialkommando og hele Norges krigsmaskineri rett inn i aggresjonskrigen mot Serbia, eller Jugoslavia som det da het. Ikke for å dele ut Bibler, nei, men for å dundre løs på Beograd med så mye sprengkraft at selv Miloševićs glattbarberte kinn skalv som en prest i storm.
«Humanitær plikt,» messet han, med velkrydret og kvalmende kristen svada. Dette var første gang siden vi snublet gjennom Tyttebærkrigen i 1788 at mot Sverige sammen med Danmark, at Norge kastet seg inn i en skamløs krig uten FN-mandat, og Bondevik sto der som en lydig lakei i den neoliberale gjengen som styrer verden – enten de kaller seg kristendemokrater, neokonservative eller bare krigshissere med dress og slips.
Les også hvordan Bondevik har vært svært skadelig for den kristne kulturarven i Norge min kommentar Kjell Magne Bondevik er nå for EU.
Neoliberalere i alle farger
Dette var ingen soloforestilling – nei, dette var et kor av neoliberalere i alle farger. Bill Clinton, med sitt glatte smil og sigarfingre, ledet an som den demokratiske krigsguruen som trengte en bombe-distraksjon fra Monica Lewinskys kneputer for å ha tilgang til presidentens buksesmekk. George W. Bush fulgte opp med sitt neokon-korstog i Irak, mens Barack Obama senere droppet droner som konfetti over Midtøsten – alle sammen pakket inn i den samme neoliberale drømmen om global dominans under dekke av «frihet» og «demokrati».
I bakgrunnen sto EU-apparatsjikene i «EUSSR» – disse selvtilfredse byråkratene som preker om fred mens de pumper penger inn i NATOs krigsmaskin og nikker samstemt til USAs hvert eneste vink. Som Norges statsminister var Bondevik en del av dette sirkuset – en kristendemokratisk puddel som trodde han kunne vaske blodet av hendene med salmer og smørbløte ord.
Hva var drivkraften? Rambouillet-diktatet – et imperialistisk makkverk så drøyt at selv Thorvald Stoltenberg, måtte innrømme: «Dette ville ingen med ryggrad svelget.» NATO krevde å trampe fritt over jugoslavisk jord, vann og luft, uten å betale en krone eller ta ansvar for kaoset de etterlot seg.
Hør min samtale med Thorvald i hans leilighet i Mogen Thorsens gate 1 i Oslo, fem år før han døde, like etter at Jens hadde startet aggresjonskrigen mot Libya:
Bondevik svelget det som en sulten måse, mens Clinton, Bush, Obama og EU-gjengen klappet i takt – alt for å etablere Camp Bondsteel, NATOs svære militærbase i Kosovo og Metohija, det fulle navnet på den serbiske provinsen, og sørge for at det militærindustrielle komplekset (MIC) kunne håve inn cash i en evig stedfortrederkrig mot Russland.
Bombene falt helt til Trump stormet inn i 2017 – men den første perioden hans var på mange måter et mislykket kaos, med hauker som John Bolton og Mike Pompeo som dro ham tilbake mot det neoliberale gjørmehullet. Neoliberalerne sto igjen og klødde seg i hodet, men trodde fortsatt de hadde kontroll.
Spol frem til 20. januar 2025, og Trump er tilbake – denne gangen mye bedre forberedt, med en plan som får hele den neoliberale gjengen til å rystes innerst i sjelen og slippe en lang skliskit ned i buksene sine av frykt for at den unipolare verdensordenen deres er i ferd med å forfalle til støv.
Bondeviks arv lever likevel videre som mugg i en glemt prestegård. Oslosenteret for fred og menneskerettigheter er hans blankpolerte trofé – et skalkeskjul for den samme neoliberale fantasien som Clinton, Bush, Obama og EUSSRs apparatsjikere fortsatt klamrer seg til: en verden der Vesten alltid får siste ordet, pakket inn i fine fraser om «menneskerettigheter».
Les mer om EUSSR på Uten Filter:
- En kjærlighetserklæring til Marie Simonsen som Dagbladet aldri vil tåle, med satire så ufiltrert at Dagbladet får kløe.
- EU-apparatsjikenes krokodilletårer, et forsøk på å forstå tårene og sinnet som kommer fra Europas politiske oligarker når de må forholde seg til demokrati og ytringsfrihet
«Fredsarbeid,» kaller han det, men det stinker av NATO-penger og norsk selvgodhet på kilometers avstand. Norge som «verdens samvittighet»? Mer som verdens mest selvfornøyde håndlanger, med Bondevik som en av dirigentene i dette neoliberale koret av krigshissere.
Woke-general Simen Bondevik
Og så har vi Simen Bondevik – barnebarnet som tok bestefars selvpålagne hellighet og dyppet den i en bøtte med woke limonadepulver. Uten Filters lesere husker sikkert 2. november 2018 da han sto på KrFs landsmøte og gråt som en unge da Knut Arild Hareides røde drøm ble knust under Frps blå støvler. På dette møtet dukket han opp i kortbukser og dress – et antrekk så absurd at selv hipsterne på Grünerløkka får hakeslepp.
«Dette er ikke mitt KrF!» hulket han, mens bestefar Kjell Magne klappet ham på skuldra og mumlet noe om salmer og samhold.
Det ble et bittert tap for Simen i KrF. Men han ga ikke opp – han tok tårene sine, meldte seg ut i 2020, og løp rett inn i Partiet Sentrum, Norges mest hyperwoke gjeng, hvor han kan bade i bærekraftsmål og inkluderingssaft til krampa tar ham. – og tvitrer om «klimaangst» og «mangfold» som om han er Norges svar på en selvhjelpsguru med KrF-arv i baklomma.
Sentrums genistrek? Å lure reaksjonære muslimer til å stemme på dem! Simen smiler bredt og roper «raushet!» mens han i det stille gir tommelen opp til hijab og burka, som om likestilling bare gjelder så lenge det passer patriarkatet i moskeen.
Sentrum, dette selverklærte fyrtårnet av menneskerettigheter, har blitt Norges mest islamofile parti – et sted der Simen og woke-kompisene hans kan tvinge kvinner til å dekke til hud og hår, alt mens de preker om «mangfold» og slurper fairtrade-kaffe fra resirkulerte kopper.
Hadde de fått sjansen i 1999, ville Simen sikkert twitret om «humanitær bombing» og kalt Kosovo-krigen en seier for inkludering – med hashtaggen #SterkeSammen, selvfølgelig – mens bestefar nikket stolt til neoliberalernes globale krigsagenda.
26 år etter Serbia er arven krystallklar: Bondevik-familien er bare én del av et større neoliberalt sirkus – fra Kjell Magnes krigsmaskineri til Clintons bomber, Bushs korstog, Obamas droner, EUSSRs byråkratiske knefall og Simens kortbukse-stunt i Sentrums islamofile galskap.
De kaller seg kristendemokrater, neokonservative eller progressive, men det er samme gamle svada: maktspill pakket inn i fromme fraser og solgt som dyd. Trump kan ha rystet dem i 2017 og skremt vettet av dem i 2025, men arven etter Bondevik og hans neolibrale kumpaner henger fortsatt igjen som en vond lukt. Så neste gang du hører en Bondevik – eller noen av de andre krigshisserne – messe om «verdier,» ta deg en ekstra sterk kaffe og en god latter. Dette er Norges bidrag til verdens mest overprisede sirkus, og vi er alle idioter som fortsatt kjøper billettene.
Hør min samtale med Kjell Magne Bondevik fra 2012 om å gå til krig.
