Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Rune Andersen
Det handler ikke om en liten gruppe mennesker i mørke rom, men om et omfattende byråkratisk system hvor lojalitet til strukturen og makthierarkiet overgår demokratisk innflytelse.
Legen som hjelper deg, barnevernsansatte som stilte opp da barnet ditt ble mobbet, eller den hyggelige politimannen på passkontoret er alle en del av dette systemet.
De fleste er gode mennesker som tror de gjør jobben sin, men systemet er rigget slik at de i et øyeblikk kan brukes mot deg dersom du utfordrer makten, narrativet eller står i veien for en politisk agenda.
Deep state er i stor grad bygd på et nettverk av offentlige institusjoner, der ansatte følger instruksjoner uten nødvendigvis å forstå helheten i hvorfor visse personer eller grupper blir utsatt for tiltak.
Når PST velger å overvåke noen, skjer det innenfor lovverk som Stortinget har vedtatt. Når Skatteetaten, Nav eller politiet griper inn med sanksjoner mot enkeltpersoner, gjør de det ut fra instrukser som er gitt av ledelsen, som igjen er forankret i politiske beslutninger.
Problemet er at denne makten ikke er under reell demokratisk kontroll. Lukkede politiske prosesser sikrer at lover endres i takt med maktens behov, ikke folkets vilje.
Flere lover har de siste årene utvidet statens kontroll over individet, ofte med enstemmige vedtak på Stortinget. Eksempler inkluderer utvidelsen av politiets fullmakter gjennom politireformen, der de fikk økte hjemler til overvåkning og etterretning.
Justeringer i skattelovgivningen har gjort det lettere å fryse bankkontoer, slik vi har sett eksempler på i andre land — mot systemkritikere.
Exit-skatten straffer økonomisk frihet, og bankene kan i praksis nekte folk tilgang til finansielle tjenester basert på politiske meninger.
Samtidig har det offentlige vokst seg stadig mer immun mot kritikk og ansvar. Offentlig ansatte har enorme goder sammenlignet med privat sektor, som sikrer at systemet beskytter seg selv. De har bedre pensjonsordninger, sterkere stillingsvern og rettigheter vanlige borgere ikke kan drømme om.
Når noe går galt, ser vi hvordan systemet automatisk dekker over egne feil, enten det er helsevesenet, barnevernet eller justissektoren. Ingen tar ansvar, og konsekvensene rammer aldri de som fattet .
Globalismen og Norges integrasjon i FN, WHO og WEF har forsterket denne utviklingen. Norske politikere tilpasser regelverket til internasjonale strukturer uten folkelig forankring.
Norges tilslutning til WHO-pandemitraktaten kan i praksis gi WHO beslutningsmakt over norsk helsepolitikk.
Gjennom EØS-avtalen overstyrer EU stadig mer av vår nasjonale lovgivning. Samtidig ser vi hvordan Norge blindt følger globale agendaer, enten det gjelder klima, sensur eller migrasjon, uavhengig av folkemeningen.
MSM og sensur skjuler realiteten om deep state ved å kontrollere hvilke temaer som får plass i offentligheten. Kritiske stemmer merkes som ekstremister, og viktig informasjon utelates bevisst. Dette gjør at folk ikke ser hvordan makt og fullmakter misbrukes i det stille.
Endring av deep state kan bare skje gjennom systemiske reformer. Makt må spres, fullmakter må begrenses, og det må være full åpenhet om beslutningsprosesser. Men dette kan ikke skje uten at politikere vil det, og det er nettopp derfor systemet er rigget slik at kun de lojale slipper til makten.
Vi ser hvordan nye og utfordrende partier stenges ute, enten gjennom mediesensur, finansielle begrensninger eller politiske sanksjoner. Når noen blir for populære eller utfordrer systemet for sterkt, endres rammene, slik vi har sett i hvordan småpartier nektes tilgang til debatter og ressurser.
Deep state er ikke paranoia. Det er måten staten opererer i dag. Det er et system der de som styrer har sikret seg selv full beskyttelse, mens folket blir stadig mer maktesløse. Skal dette endres, må folk våkne opp og si at dette ikke er greit.
Engasjement i alternative partier som Norgesdemokratene og Konservativt, støtte til uavhengige medier og aktivt press på politikerne, er nødvendige steg for å utfordre denne utviklingen.
Hvis vi ikke handler nå, vil staten fortsette å bygge ut sin makt, og grensene for frihet og selvbestemmelse vil gradvis forsvinne.
Mediene beskytter systemet på grunn av pressestøtten og føringer fra regjering og samfunnsoppdraget. Dette er desverre nå fullt ut et maktmiddel.
