Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Øystein Steiro Sr, @SteiroSr
Vestens fremtidige sikkerhet, velstand og posisjon i verdenssamfunnet står på spill. Vesten er i ferd med å bli delt i ulike interessesfærer.
Konturene av en slik oppsplitting, med Tyskland og Frankrike på den ene siden og Italia og de østeuropeiske EU-landene på den andre, og med Storbritannia og USA som en tredje atlantisk akse, blir stadig mer tydelig. Hvilken side Norden velger, er ikke endelig avklart.
Med Brexit 31. januar 2020 forlot Storbritannia EU. Med visepresident J.D. Vances tale under sikkerhetskonferansen i München 14. februar 2025 tydeliggjorde USA at den politiske avstanden mellom Brussel og Washington er blitt minst like stor som avstanden over Atlanterhavet.
Mens Italia ønsket irettesettelsen fra USA velkommen, kom den som et sjokk på de politiske elitene i Frankrike og Tyskland. Krigen i Ukraina bidrar enn så lenge til å holde disiplin i EU-rekkene. Oppløsningstendensene i EU har imidlertid vært synlige lenge.
Med Frankrike i førersetet har Frankrike og Tyskland tradisjonelt vært motoren i EU. Tyskland har nå gitt etter for Macrons krav om en forsert sentralisering av EU, slik Helmut Kohl en gang bøyde seg for François Mitterands press om å innføre euroen som felles valuta i 1999.
Tyskland har gått med på Macrons ambisiøse plan for en enda tettere integrasjon og sentral styring. Men mens Kohl og Mitterand inkluderte Italia, er nå Italias høyreorienterte regjering under Meloni og Fratelli d’Italia ekskludert fra «det gode selskap» i Paris og Berlin.
Italia, ledet av statsminister Giorgia Meloni, har tatt en lederrolle i et voksende opprør mot den fransk-tyske aksen i EU. Italia støttes av flere medlemsland, først og fremst de østeuropeiske, mens de nordiske EU-landene har vært mer tilbakeholdne.
Meloni har samlet en koalisjon av stater som Ungarn, Polen, Østerrike, Serbia, Slovakia og Tsjekkia. De er kritiske til innvandringspolitikken, energipolitikken, identitetspolitikken og sentraliseringen av makten til byråkratiet i Brussel.
Det har lenge vært splid i EU langs nord/syd-aksen om den økonomiske politikken. Innvandringen og EUs overnasjonale ambisjoner på bekostning av medlemslandenes nasjonale suverenitet har forsterket polariseringen.
Danmark, Sverige og Finland har foreløpig holdt seg utenfor opprøret og latt være å utfordre den fransk-tyske aksen direkte. Dét kan imidlertid være et spørsmål om tid, for den folkelige protesten mot innvandringen og byråkratiet i EU vokser også i våre naboland.
Sverigedemokraterna og Sannfinnene er blitt de nest største partiene i hhv. Sverige og Finland, med over 20 % av stemmene, mens Dansk Folkeparti, Danmarksdemokraterne og Nye Borgerlige har omtrent samme oppslutning i Danmark.
I Tyskland er AfD, med sine drøyt 20 % av stemmene, også blitt det nest største partiet, og i Frankrike lurer Marine Le Pen og Rassemblement National i skyggen frem mot valget i 2027.
Splittelsestendensene i Europa er et resultat både av historiske konfliktlinjer og nye realiteter. Storbritannia og USA har begge forlatt dem. Og Italia og de østeuropeiske EU-landene står for et opprør som avslører dype økonomiske og ideologiske skillelinjer som finner økende støtte i resten av Europa.
Men på samme måte som Margareth Thatcher brukte Falklandskrigen i 1982 til å vinne valget i Storbritannia påfølgende år, bruker Brussel nå krigen i Ukraina for alt den er verdt i et forsøk på å konsolidere og holde EU samlet. Putin og Trump gis skylden for alle EUs problemer.
Regjering og Storting har hengt seg på dette EU-narrativet. De ønsker å holde krigen i gang, og gir på samme måte Putin og Trump skylden for de mange selvpåførte krisene, samtidig med at de fremstiller EU-medlemskap som løsningen.
Men det er ikke først og fremst Putins skyld at vi har rekordhøye strømpriser. Og det er ikke Trumps skyld at vi ikke lenger har et adekvat forsvar. Verken Putin eller Trump kan lastes for at store deler av industrien i Europa er flyttet til Kina og at suppekøene blir stadig lengre i Berlin. Og verken Putin eller Trump har forårsaket innvandringskrisen som rir Europa og Norge som en mare. Det har den europeiske politiske eliten klart selv.
Med denne virkelighetsfornektelsen følger også dype vrangforestillinger og bortforklaringer når det gjelder landets sikkerhetspolitiske omgivelser og våre grunnleggende økonomiske og handelspolitiske interesser.
I det skismaet som nå utspiller seg i Vesten, med Tyskland og Frankrike på den ene siden, USA og Storbritannia på den andre siden, samt Italia og de østeuropeiske EU-landene som en alternativ falanks i EU, er det viktig å forstå våre omgivelser. Det er ikke gitt at et EU ledet av Tyskland og Frankrike er våre naturlige allierte, slik Høyre og Arbeiderpartiet synes å helle mot.
Den urbane politiske eliten i Norge har valgt feil før. De manøvrerte rundt folkeflertallet, som i 1972 og 1994 sa nei til EU, og fikk i stedet loset Norge inn i EU gjennom EØS-avtalen. Nå bruker de krigen i Ukraina, Putin og Trump for alt det er verdt for å skremme velgerne inn i et EU under tysk og fransk ledelse. Høyre-landsmøtet stemte nettopp (22. mars) for at Norge skal arbeide for raskest mulig medlemskap i EU, noe som ble ønsket velkommen både i Ap, V og MDG.
EU-medlemskap for Norge kan vise seg skjebnesvangert av flere grunner.
For det første fordi den folkelige motstanden mot EUs forserte integrerings- og sentraliseringspolitikk, innvandringspolitikk, klima- og energipolitikk ikke vil avta. Den vil trolig heller øke i styrke i Norge, slik som i våre naboland og i resten av Europa.
Elektoratet og den stille majoritet i Norge, som stemte mot EU-medlemskap i 1972 og 1994, har objektivt sett mer til felles med den voksende opposisjonen mot EU i våre naboland og ellers i Europa enn det har med de sentrale politiske elitene i EU.
For det andre fordi Norge er en tilnærmet ren råvareøkonomi og råvareeksportør, med til dels kontrære handelspolitiske interesser i forhold til EU, som først og fremst er en råvareimportør og ferdigvareprodusent. Dersom varebyttet fant sted på like vilkår, ville det vært greit, men dét er ikke tilfellet.
EU søker, gjennom harmoniseringen til det indre marked, å skaffe seg kontroll over våre naturressurser. Det gjelder vannkraften, gassen, fiskeressursene og andre råvarer – til lavest mulig pris og gunstigst mulig betingelser for EU. I strid med EUs egne indremarked-prinsipper søker EU på denne måten å sette markedet til side til fordel for egne reguleringer. Dét er ikke i Norges interesse.
Og for det tredje: Norge hører sikkerhetspolitisk først og fremst hjemme i det euroatlantiske rom, sammen med USA og Storbritannia, som vi geopolitisk og militærstrategisk deler interesser med i langt større grad enn de kontinentale landmaktene Tyskland og Frankrike.
Geopolitisk og militærstrategisk er Norge og den fennoskandiske halvøy å betrakte som en øy. Norge kan bare få alliert militær støtte av noe omfang ad sjøveien, og for alle praktiske formål bare fra USA og Storbritannia.
Samtidig er det slik at Norge, og til dels Norden, ligger som en buffer mellom stormaktene Russland og USA, og som en fremskutt forsvarsperimeter for USA og UK, og særlig for USA når det gjelder stormaktsrivaliseringen i forhold til Russland.
Norges nærhet til Russlands strategiske andreslagsflåte på Kolahalvøya, vårt enorme sjøterritorium og vår beliggenhet mht. kontrollen over Nord-Atlanteren og porten til Polhavet, vår beliggenhet rett under banene for de interkontinentale kjernefysiske rakettene rettet mot befolkningssentra hhv. vest i Russland og på østkysten av USA, innebærer at vi er utsatt for å bli objekt for stormaktenes interesser, samtidig som vi har et naturlig sikkerhetsfellesskap med USA.
Utviklingen i de transatlantiske forbindelsene er således foruroligende. USA ser åpenbart Kina som en voksende trussel, samtidig med at det skjer store og viktige geopolitiske endringer på og rundt det amerikanske kontinent.
Men Trump og USA ønsker ikke å avskaffe det europeiske statssystem, undergrave statenes suverenitet, folkevalgte institusjoner, maktdelingen i staten og omvelte sentrale normer og verdier. USA er fortsatt talerør for Vestens tradisjonelle verdier, rettsstaten, demokratiet, religions-, tale- og trykkefrihet.
Hør på hva J.D. Vance egentlig sa i München, heller enn det hans uttalelser ble utlagt som av en hysterisk og narrativstyrt europeisk presse.
USA ønsker ikke å avskaffe NATO, men at de europeiske NATO-landene i større grad skal ta ansvar for egen sikkerhet og sin forholdsmessige andel av den felles forsvarsbyrden. De europeiske NATO-landene er en styrkemultiplikator for USA på samme måte som USA er det for de europeiske NATO-landene.
Tyskland og Frankrike bør klart ruste opp, men de kan verken erstatte Norges behov for skjerming under USAs atomvåpenparaply eller være i nærheten av å matche USA, Russland og Kina konvensjonelt.
Å satse på et EU-forsvar til erstatning for USA og NATO, underkjenner det faktum at EU-landenes individuelle sikkerhetsbehov i stor grad er regionale og høyst forskjellige. Å tro at Portugal vil sende soldater for å forsvare Finnmark, viser hvor langt EU-eliten har fjernet seg fra de grunnleggende sikkerhetspolitiske realitetene i Europa.
Trump og USA ønsker heller ikke redusert handel med Europa, men at EU skal harmonisere sine tollsatser og ikke diskriminere mot amerikansk vareimport. Det er ikke vanskeligere eller mer uforståelig enn det Trump mener er helt legitime krav i varehandelen mellom allierte.
Det vi må forstå i Norge, når Trump-tåka og krigståka i Ukraina har lagt seg, er at USA og Russland vil være de sentrale aktørene i Nord-Atlanteren, Polhavet og i våre egne nærområder. Sammen og hver for seg er begge stormakter og sentrale aktører i den globale energiens geopolitikk og de ledende eksportørene av olje og gass.
Norge har ikke anledning til å legge seg ut med den ene uten den andre som sikker alliert, enn si alliere seg med andre (EU) mot USA og Russland. Norge hører hjemme i det euro-atlantiske fellesskap med USA og UK som våre nærmeste allierte.
Når vi nå ser en tilnærming i forholdet mellom USA og Russland, bør vi ikke være overrasket, men ønske den velkommen, både fordi det kan bidra til fred i Europa og fordi en normalisering i forholdet mellom USA og Russland er den beste omgivelsen Norge kan tenke seg, som en følge av vår felles grense med Russland og våre sammenfallende sikkerhetsinteresser med USA.
Vi er ikke i stand til å garantere en slik normalisering i forholdet mellom stormaktene selv, men har desto mindre grunn til å alliere oss med andre når den inntreffer. En slik tilnærming kan gi rom for et selvstendig norsk Europa-diplomati og vil kunne gjøre det vesentlig lettere å skjerme norske ressurser og sikre landets fremtidige inntekter enn et EU-medlemskap under ledelse av Tyskland og Frankrike.
Norges suverenitet over Svalbard er særlig eksponert. Vi har ingen allierte i EU når det gjelder å forsvare våre rettigheter på Svalbard-sokkelen. Snarere tvert imot. De er alle ute etter tilgang til mineral- og fiskeforekomstene der. Kina satser stadig tyngre på Svalbard. Til og med Tyrkia vurderer nå å etablere seg på Svalbard.
Og vi ønsker ikke å støte USA fra oss og legge forholdene til rette for en eventuell hestehandel mellom USA og Russland hvor Grønland innlemmes i USAs innflytelsessfære og Svalbard overlates til russerne. Vi ønsker tvert imot å være på lag med USA, bl.a. for å ivareta fortsatt norsk suverenitet på Svalbard.
Oppløsningstendensene i EU er påfallende. Globaliseringspolitikken har underminert EUs økonomiske fremtidsutsikter. De politiske og ideologiske skillelinjene blir stadig tydeligere blant 27 medlemsland med vidt sprikende nasjonale interesser. Forsvarsmessig har EU per i dag ingenting å stille opp med.
Økonomisk og handelspolitisk bør ikke Norge søke medlemskap i EU, men snarere reforhandle EØS-avtalen for eventuelt å erstatte den med en bilateral handelsavtale med EU, slik vi hadde tidligere.
Sikkerhetspolitisk bør Norge først og fremst gjenoppbygge egen forsvarsevne og dernest bidra til å styrke det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i NATO, med vekt på USA og UK og de nordiske NATO-landene som våre hovedallierte.
På samme måte som Norge best kan sikre råderett over egne ressurser gjennom en bilateral handelsavtale med EU, og ikke gjennom et fullt medlemskap i EU som nødvendigvis vil finne sted på EUs premisser, er Norge sikkerhetspolitisk best tjent med et NATO-medlemskap og amerikanske sikkerhetsgarantier i størst mulig grad på norske premisser.
Det innebærer et sterkt nasjonalt forsvar kombinert med amerikanske sikkerhetsgarantier sammen med de selvpålagte sikkerhetsrestriksjonene som bidro til lavspenning og tjente oss så vel under den kalde krigen uten amerikanske baser på norsk jord.
Kronikken er først publisert i nettavisen Document.no den 24. mars 2025.
Denne saken er tidligere publisert i Steiro Sr. sin egen blogg: Alternativt Forum
