Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Militær keynesianisme. Krig lønner seg. På papiret. Men hva er egentlig verdiskapning?
«Europa må trimme velferdsstaten for å bygge en krigsstat», sier kommentator Janan Ganesh i Financial Times.
Han er ikke alene. Over hele kontinentet mobiliserer politikere, byråkrater og økonomer nå for å forvandle våre økonomier til det Michael Roberts (1) treffende kaller en “militær-keynesiansk” modell: en statlig drevet våpenøkonomi forkledd som økonomisk redning.
Roberts viser i sin ferske gjennomgang hvordan EU og flere medlemsland går fra kriseøkonomi til krigsøkonomi, og hvordan sosialdemokratiske politikere som Starmer i Storbritannia og von der Leyen i Brussel taler varmt om opprustning som økonomisk motor.
Ifølge Roberts er det ikke lenger grønn industri (den grønne omstillingen er også «kriseøkonomi») eller velferd som skal sikre vår fremtid, men våpen, droner og kutt i helse og pensjon. Krigen mot fattigdom er avlyst – nå er det krig som er løsningen på alt.
Som Roberts påpeker, kaller man det verdiskapning. Det gjør også Martin Wolf i Financial Times, som hyller forsvarsutgifter som innovasjonsmotor og økonomisk mulighet. Men det er verdt å stille spørsmålet: Hva slags samfunn er det som må ty til krig for å få fart på økonomien?
Min kommentar
Når krig er selve løsningen, er det lettere å forstå at diplomati IKKE er løsningen nå om dagen.
Vi lever i en økonomisk virkelighet der alt som måles som «etterspørsel» regnes som verdiskapning. Der BNP vokser like mye når vi bygger bomber som når vi bygger barnehager. Når krig, sykdom og kriminalitet gir økte budsjetter og sysselsetting, blir ødeleggelse belønnet som vekst.
Dette er ikke en uheldig bivirkning – det er en direkte konsekvens av keynesiansk tenkning i et fiatbasert pengesystem. Når penger ikke lenger er knyttet til en ressurs som gull, men skapes fritt av stater og sentralbanker, blir økonomisk politikk frikoblet fra reell produktivitet. Det som før måtte prioriteres, må nå bare finansieres.
Keynesiansk økonomi får det til å framstå som meningsfullt å trykke penger for å grave hull og fylle dem igjen – eller bygge tanks og raketter — eller å «bruke og kaste».
Så lenge folk er i arbeid og etterspør varer og tjenester, spiller det ingen rolle hva de faktisk gjør. Keynes selv sa det rett ut: «Det spiller ingen rolle hva de gjør, så lenge de er i arbeid.»
Men det spiller en rolle. Det spiller all verdens rolle.
I gullstandardens tid – som nå avfeies som «barbarisk» – kunne man ikke finansiere krig, korrupsjon eller inkompetanse ved å skru opp underskuddet. Man måtte prioritere, spare og skape faktisk verdi.
Under gullstandarden måtte en økonomi vokse ved å produsere mer for mindre, ikke ved å late som den vokste ved å bruke mer på ødeleggelse.
Historisk så vi dette under den industrielle revolusjonen og den såkalte “lange depresjonen” — som ikke var en depresjon likevel, men ble kalt det fordi man hadde deflasjon — på slutten av 1800-tallet.
Prisene falt, men reallønnen steg.
Produktivitetsgevinster kom folket til gode. Deflasjon, i dag ansett som økonomisk katastrofe, var et tegn på fremgang – ikke stagnasjon.
Man måtte skape ekte verdi før man kunne fordele den. Det er kun i fiatpengesystemet at deflasjon er farlig.
I dag gjør vi det motsatte: vi forbruker før vi skaper, og vi kaller det vekst. Vi behandler sykdom i stedet for å forebygge, vi utvider kriminalomsorgen i stedet for å styrke fellesskapet, og vi bygger våpen for å «redde økonomien».
Keynesiansk logikk er blitt moralsk unntakstilstand. Fiendtlighet er blitt investeringsobjekt.
Et godt eksempel er motstanden mot lavkarbo og uprosessert mat – selv om vi vet at stadig flere blir syke av raske karbohydrater og ultraprosessert kosthold. Lavkarbo representerer ekte verdiskapning: en investering i helse. «Ultrahøykarbo» er derimot en investering i fiat-vekst – der sykdom gir grunnlag for å lånefinansiere flere sykehus og blåse opp helsesektoren. Resultatet? Økt BNP, men lavere livskvalitet.
Det er her gullstandarden har en moralsk kraft keynesianismen mangler. Når penger måles i noe ekte, får også arbeid og verdiskapning en reell betydning.
Du kan ikke kjøpe velstand med underskudd. Du kan ikke late som bomber og blind vold er produktivt. Du må gjøre det som er riktig – ikke det som er mest “stimulerende”.
Nå er vi tilbake i en historisk farlig fase. Når EUs president foreslår å bryte finansreglene for å bruke 800 milliarder euro på våpen, mens investeringer på velferd kuttes, er det ikke bare økonomi som er i spill – det er sivilisasjonen selv.
Da må vi våge å spørre: Er det keynesiansk stimulans vi trenger, eller moralsk gjenreisning?
Vi kan ikke trykke oss til rettferdighet. Vi kan ikke låne oss til fred. Og vi kan ikke bombe oss ut av stagnasjon.
Inflasjonen i fiatpengesystemet beriker de aller rikeste – de som eier både mediene og det militærindustrielle kompleks – mens middelklassen sakte forsvinner.
At dette er modellen økonomistudenter lærer som den naturlige orden, er ikke så rart. Men det gjør den ikke riktig.
Det er på tide å gjenoppdage økonomi som forvaltning, ikke manipulasjon. Det er på tide å finne tilbake til en økonomisk orden der verdi betyr noe – og hvor liv ikke må ofres for å skape lønnsomhet.
Med gullstandard kan vi få fred — fordi insentivet til krig forsvinner.
Kilde:
