Menn blant ruinene av Julius Evola

Av Marcus Follin

Jeg har lest Menn blant ruinene av Julius Evola. Boken er skrevet etter andre verdenskrig som en kommentar til sosiale, politiske og historiske forhold, og den inneholder mange interessante innsikter. Noen har stemplet Evolas etterkrigsskrifter som «svartmalte» (dvs. negative og defaitistiske), men jeg fikk ikke dette inntrykket etter å ha lest den. I stedet opplevde jeg det som en fornuftig og avmålt observasjon av verden på den tiden. Sammenlignet med Ride the Tiger er Menn blant ruinene etter min mening mye bedre. Her er bare noen av de interessante innsiktene som finnes i boken.

Min kritikk av Evola

Siden jeg har anmeldt og referert til Evola ganske mange ganger det siste året, ser jeg det som nødvendig å påpeke et par ting. For det første er jeg først og fremst interessert i hans lære som angår åndelige spørsmål. Jeg tror at Evola som åndelig søker har få rivaler. Når det gjelder hans sosiale og politiske kommentarer, er de ikke nødvendigvis i tråd med mine egne. Derfor er det godt å påpeke at de som er skeptiske til hans samfunnskommentarer, gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å la være å lese hans esoteriske verker på grunn av denne skepsisen.

Jeg ser av og til unge menn påberope seg Evola som en måte å være «unikt radikal» på, eller som en måte å unngå beskyldninger om å være fascist på. Til min store beklagelse ser jeg dessuten ofte at de nevnte yngre mennene henviser til Evola eller andre tenkere fra høyresiden (for eksempel fra den tyske konservative revolusjonen) som en måte å «se ned på» «plebeierne» (særlig når det gjelder nasjonalisme). Jeg synes denne uberettigede overlegenhetsfølelsen er latterlig. Jeg synes også at forakten for ens eget folk er uforenlig med den kjærligheten til ens eget folk som burde være en drivkraft for enhver forkjemper for Moder Europa – eller enhver nasjonalist for den saks skyld. Jeg er riktignok frustrert over europeere generelt og svensker spesielt fra tid til annen, men jeg elsker dem likevel (igjen, det svenske folket spesielt).

Dessuten er jeg en mann av folket (av middelklassen som Evola forakter så sterkt; merknad: Middelklassen er svært bred i Sverige, og det svenske samfunnet har også en viss grad av oppadgående mobilitet – begge disse faktorene er aspekter som jeg anser som fordelaktige for folkets velferd) og en mann for folket. Jeg er selvfølgelig også en sjelens aristokrat, og jeg aspirerer til å bli det jeg i Fryktløs kaller en mann av et nytt aristokrati på landsbygden. Dessuten er jeg, som jeg har nevnt tidligere, en aspirerende opplyst despot. Jeg påpeker dette for at ingen skal misforstå min begeistring for Evolas lære med forakt for mitt eget folk eller for nasjonalismen (merk: Jeg omtaler ikke meg selv som nasjonalist overfor de innvidde, som forklart i Podcast Episode 7. Europa).

Det er selvfølgelig andre aspekter ved Evolas lære som jeg ikke støtter. Jeg går ut fra at du, kjære leser, forstår dette – jeg påpeker det bare dersom skumle elementer skulle forsøke å gi en feilaktig fremstilling av min egen lære. For å gi et eksempel: Evola ville klassifisert boksing som et vulgært utslag av amerikansk degenerasjon (jeg parafraserer ham her – han skriver om dette i The Bow and the Club). Hadde han levd da MMA vokste frem, ville han sannsynligvis ha stemplet det som enda mer barbarisk! Og jeg anbefaler som kjent MMA (inkludert boksing) som treningsform.

Jeg er heller ikke motstander av bonapartisme eller cæsarisme (selv om Roma hadde sin storhetstid under republikken). Jeg er ikke motstander av en sterk monark med folkets kjærlighet og støtte. For mer informasjon om dette emnet har jeg skrevet en kort anmeldelse av Two Models of Government av Dr. Michael Arnheim. I Metaphysics of Power uttrykker Evola dessuten sine reservasjoner mot Frankrikes Filip den fagre – kritikken er ikke bare basert på Filips angrep på tempelridderne, men også fordi han sentraliserte makten (på bekostning av aristokratiet). Jeg ser ikke noe problem i at Filip sentraliserte makten på denne måten – det samme gjorde heltekongen Gustav Vasa av Sverige. Kanskje jeg kommer til å utdype dette temaet i en kommende podcast-episode!

Mektige kvinner – yppersteprestinnen

Selv om det ikke nødvendigvis har noe med Menn blant ruinene å gjøre, er dikotomien mellom den ktoniske jordmoren og den himmelske olympiske faren et gjennomgående tema i Evolas bøker.

Noen vil kanskje tolke Evolas lære som kvinnefiendtlig. Selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i dette, vil jeg bemerke at Evola (etter det jeg har forstått så langt) ikke fremhever visse mektige feminine arketyper – som yppersteprestinnen eller dronningen. Selv om dette er et tema som ligger utenfor denne bokanmeldelsen, er det godt å merke seg at det finnes arketyper en kvinne kan strekke seg etter innenfor en tradisjonell ramme. Tradisjonell betyr her evige metafysiske prinsipper – og ikke «Trad» (som har blitt litt av et latterlig meme på dette tidspunktet). I bunn og grunn kan en yppersteprestinne eller dronning bli mektig gjennom den kjærligheten og lojaliteten hun inspirerer mennene i stammen eller nasjonen til. Denne kjærligheten og lojaliteten kan være basert på mange forskjellige faktorer – på et mer lokalt nivå kan den være basert på tjenester og vennlighet. For å gi et eksempel (som ikke nødvendigvis er relatert til arketypene yppersteprestinnen eller dronningen): den milde bestemoren som er snill mot barnebarnet sitt og vennene hans (og inspirerer til kjærlighet). Når de er unge menn, vil hun potensielt ha et Männerbund å påkalle hvis hun skulle være i fare.

Den moderne kulturen har gjort narr av kvinnelig makt – å fremstille kvinner som om de har maskulin makt er bare motbydelig og kan i noen tilfeller gi en ung kvinne en falsk følelse av trygghet, og det vil helt sikkert frata kvinnen enhver ekte makt (basert på kjærlighet) hun kunne ha.

En mektig kvinne er ikke en «jentesjef» som ingen liker (enn si elsker), og det er heller ikke en som prøver å etterligne maskuline arketyper (f.eks. en kriger). En mektig kvinne er den elskede dronningen, moren og prestinnen som kan påkalle lojaliteten til menn som føler kjærlighet (ikke-seksuell) for henne.

Til slutt er et åpenbart eksempel selvfølgelig moren, som kan regne med lojaliteten til sine sønner og døtre.

Merk: Evola diskuterer kvinnens rolle og arketyper i Revolt Against the Modern World (som vi skal se nærmere på senere).

Evola og kristendommen

Siden jeg har nevnt noen uenigheter ovenfor, tenkte jeg det ville være rimelig å også dele noe jeg setter spesielt pris på hos Evola. Hans syn på kristendommen er svært nøkternt og fornuftig – og samsvarer i stor grad med mitt eget (mine synspunkter har, må det bemerkes, blitt påvirket av hans i denne saken). Selv om det ikke strengt tatt er relatert til noe kapittel i Menn blant ruinene, fant jeg det rimelig å utdype dette her.

En overfladisk kritikk av kristendommen ledsages ofte av et syn der kristendommen og hedendommen blir sett på som to konkurrerende idrettslag. En person som har et slikt overfladisk syn på saken, kunne spørre:

«Hvordan kan du beundre Den tyske orden som kjempet mot de hedenske litauerne?

De som har slike følelser, overser en historisk sannhet – at europeerne har kjempet i utallige kriger mot hverandre i uminnelige tider. Er det riktig eller galt? Det er som det er. Akkurat nå er det bra å fremme en følelse av europeisk samhold. Men det er ikke rimelig å bli opprørt over middelalderske konflikter.

Den tyske orden, Tempelridderordenen og Hospitalordenen er beundringsverdige på grunn av de heroiske idealene de representerte. Disse ordenene uttrykte seg i kongruens med den indoeuropeiske ånden – ånden fra det initiatoriske Männerbund. Jeg beundrer disse ordenene på grunn av dette. At de bar kors, plager meg ikke – det svenske flagget har også et kors, og jeg synes fortsatt at det er vakkert.

Den overfladiske kritikken av Den tyske orden, Tempelridderordenen eller Hospitallerne ville derfor være å peke på korsene og si at de var på «Team Christianity» (dvs. som i synet på de nevnte idrettslagene).

I notene (side 306) i Menn blant ruinene står det følgende: «Når det gjelder Tempelridderne, hadde de sin egen innvielse og esoteriske lære, forbeholdt høyere grader, som ikke kunne reduseres til den rene kristne religiøsiteten som ble fremmet av kirken. Dette kan forklare hvorfor Evola likte Tempelridderne, til tross for at han ikke likte kristendommen.

Evola under 2. verdenskrig

I bokens innledning skriver Dr. H. T. Hansen at Evola ønsket å kjempe på østfronten mot bolsjevikene i Russland. Men siden han ikke var medlem av fascistpartiet, ble søknaden hans utsatt gang på gang, og selv da han erklærte seg villig til å melde seg inn i partiet (for å kunne delta i krigsinnsatsen), ble han avvist. Han hadde mange fiender i partiet – noe som kanskje ikke er så overraskende med tanke på hans temmelig konfronterende natur og hans kritiske syn på fascismen. Evola kjempet som offiser under første verdenskrig, og hans status som tilhørende Kshatriya (krigerkaste) er hevet over enhver tvil. Jeg nevner dette her for å understreke at han var en person som levde i samsvar med sin lære. Dette er, etter min ydmyke mening, et viktig aspekt å se på når man skal bedømme en filosof.

Mana

I kapittelet Personlighet – Frihet – Hierarki finner vi følgende interessante passasje:

«Det gamle, primitive mennesket adlød i hovedsak ikke de sterkeste medlemmene av samfunnet, men dem som det oppfattet som mettet av mana (dvs. en hellig energi og livskraft), og som av denne grunn syntes best kvalifisert til å utføre aktiviteter som vanligvis var utelukket for andre».

Julius Evola (Menn blant ruinene, s. 142).

Jeg tenkte det kunne være interessant å dele dette med mine ærede Podcast-abonnenter. I episode 23. Skjønnhet, poengterte jeg at Akilles ikke må fremstilles som et råskinn (som i Total War Saga: Troja) – men som et guddommelig velsignet eksemplar med stor kampkraft, men også full av karisma. Enkelte menn har en «it»-faktor; denne «it»-faktoren kan forklares med at de er mettet med mana, som nevnt i sitatet over. Dette er et dypt og interessant tema som vi vil komme tilbake til i kommende Podcast-episoder og bokanmeldelser.

Nordisk-arisk – indoeuropeisk

Evola vender ofte tilbake til arierne, som er det ordet han bruker for indoeuropeisk – det begrepet jeg bruker (for å unngå forvirring). Han definerte begrepet slik:

Man må være klar over at i moderne raseforskning betyr «arier» og til og med «nordisk» faktisk ikke tysk; begrepet er synonymt med «indoeuropeisk», og brukes korrekt om en opprinnelig, forhistorisk rase som de første skaperne av de indiske, persiske, greske og romerske sivilisasjonene stammer fra, og som tyskerne bare er de siste tilfeldige grenene av.

Julius Evolas Autodifensa (Selvforsvarserklæring i retten under en rettssak i 1951 – finnes i bokens appendiks).

Evola uttrykte et ønske om at Italia skulle bekrefte den romerske (ariske) ånden i motsetning til den «degenererte» (hans ord) middelhavsånden (pelasgiske). Dette var, som man kan forestille seg, et ganske kontroversielt utsagn i etterkrigstidens biologisk heterogene Italia. Dette, i tillegg til hans affinitet til Tyskland, brakte ham i trøbbel etter krigen. I flere av bøkene sine fremhever Evola det indoeuropeiske blodet og den indoeuropeiske ånden. Som vi så i vår anmeldelse av Læren om oppvåkning:

Vi må huske på at bak de moderne historieteorienes ulike innfall, og som en langt dypere og mer opprinnelig realitet, står enheten av blod og ånd hos de hvite rasene som skapte de største sivilisasjonene både i øst og vest, den iranske og hinduistiske så vel som den gamle greske og romerske og den germanske.

Julius Evola – Læren om oppvåkning. Side 14.

Dessuten forbinder noen mennesker begrepet arisk med visse trekk (blondt hår og lyse øyne, for eksempel). Selv om det er sant at mange av de indoeuropeiske stammene (for eksempel de doriske grekerne) ofte hadde disse trekkene (noe som fremgår både av DNA-studier og av hvordan de gamle grekerne fremstilte sine guder og helter), er det viktig å være klar over at disse trekkene ikke nødvendigvis er en indikasjon på indoeuropeisk tilhørighet (steppeslekt, for å være enda mer presis), og at mangel på disse trekkene ikke er ensbetydende med mangel på indoeuropeisk blod.

Videre er det rimelig å påpeke at den indoeuropeiske (ariske) opprinnelsen til romersk og hellensk storhet er et ganske kontroversielt tema, og det er ikke uvanlig å se ikke-europeiske middelhavsborgere (dvs. personer fra Midtøsten) hevde et nærmere slektskap med antikkens Hellas og Roma enn hva nordeuropeere har. Denne videoen illustrerer tydelig at disse påstandene er feil: JIVE TALK: Antikkens DNA-nyheter: Hellas og Italia. Når det gjelder en metapolitisk analyse av hvorfor disse feilaktige påstandene fremsettes, kan man si at det både er et angrep på europeisk enhet (i dette tilfellet nord-sør) og europeisk (hvit) identitet som helhet.

Gabriele D’Annunzio

Personlig bruker jeg ikke begrepet «middelhavsland» (siden det ofte misbrukes), og jeg er ikke så kritisk til visse middelhavselementer som Evola er – han går ganske hardt ut mot dem i Menn blant ruinene. Evola bemerker følgende:

I middelhavsmennesket er det en splittelse mellom et «jeg» som spiller rollen og et «jeg» som betrakter sin rolle fra en mulig observatørs eller tilskuers synspunkt, mer eller mindre slik skuespillere gjør.

Julius Evola – Menn blant ruinene, s. 142.

Evola ledsager denne passasjen med en fotnote som lyder som følger:

D’Annunzianismen er et av de mest karakteristiske fenomenene i den «mediterrane» stilen når det gjelder dette spesielle trekket. Dette gjelder ikke bare en kunstnerisk komponent, men den generelle stilen som Gabriele D’Annunzio utviste i sitt liv, også som leder og soldat.

Julius Evola – Menn blant ruinene, s. 310.

Etter min ydmyke mening inkarnerte Gabriele D’Annunzio en indoeuropeisk (faustisk, arisk) storhetsånd. Hans karakter kan også forklares med at han var kunstner. Dessuten må jeg innrømme at D’Annunzio er en inspirasjonskilde for meg, og en mann jeg setter høyt. Det betyr ikke at jeg støtter alt han gjorde – det er selvsagt åpenbart for alle mine faste lesere, men jeg tenkte likevel å påpeke det for sikkerhets skyld.

Følgende sitat av Yukio Mishima kommer jeg til å tenke på når jeg tenker på Gabriele D’Annunzios liv.

Fullkommen renhet er mulig hvis du gjør livet ditt til en linje poesi skrevet med en skvett blod.

– Yukio Mishima, Tyskland og Italia – Det hellige romerske riket

Som vi så i vår anmeldelse av Gralsmysteriet, er et tema Evola ofte vender tilbake til, middelalderens konflikt mellom guelferne (den pavestøttede fraksjonen) og ghibellinene (den keiservennlige fraksjonen). Å forstå Evolas syn på denne konflikten er nøkkelen til å forstå hans syn på mye annet – for eksempel hans positive syn på Tyskland.

Enkelte italienske nasjonalister (Evolas samtidige) så på tyskerne (i middelalderen) som fremmede undertrykkere. Evola, derimot, så på det tysk-romerske riket som Romas legitime åndelige etterfølger. Han så også på den ghibellinske middelalderen som et åndelig høydepunkt. Følgende sitat illustrerer dette ganske godt:

Fredrik I kjempet mot kommunene ikke som en germansk fyrste, men som en «romersk» keiser, og opprettholdt det overnasjonale og hellige autoritetsprinsippet som utelukkende var avledet av hans kvalifikasjoner og funksjon.

Julius Evola – Menn blant ruinene, s. 184.

Jeg vil utdype dette i min kommende bok, men en kort oppsummering av min ennå ikke fullstendige analyse er følgende: Primatet blant indoeuropeerne har gått fra kultur til kultur. En gang hadde Sparta det, deretter gikk det til Aleksanders Makedonia, deretter til Roma, deretter fikk goterne det, deretter gikk det til Charlemagnes imperium, og så videre. Vår oppgave i dag er å vekke ånden til live igjen.

Imperium Europa og kristendommen

Evola diskuterer Imperium Europa i Menn blant ruinene. Dette er selvfølgelig et tema som er like aktuelt for enhver europeisk gentleman i dag som noen gang før. Jeg diskuterte det i Podcast Episode 7. Europa og vil komme tilbake til det i kommende episoder også.

Evola konstaterer at kristendommen ikke kan være den samlende faktoren for Europa. Årsakene til dette er blant annet at:

·       Katolisismen er troen bare i noen europeiske nasjoner.

·       På grunn av den avsakraliseringen og sekulariseringen som har skjedd i Europa.

·       På grunn av kristendommens universelle karakter.

Dette er alle gyldige poenger. Kanskje er en tilbakevending til hedenskapet det mest fornuftige. Ikke den overfladiske hedenskapen – altså det andre «idrettslaget» som vi nevnte ovenfor i forbindelse med holdningene til enkelte anti-kristne – men snarere et oppriktig og solid fundament basert på en felles indoeuropeisk metafysikk og Platons visdom. Jeg er ennå ikke klok nok til å stake ut en klar kurs i denne saken, så disse tankene er fortsatt under utvikling. Å utdype disse faktorene fullt ut ligger dessuten utenfor rammene av denne anmeldelsen.

Mannlig innvielse

Evola diskuterer det viktige begrepet mannlig innvielse. Vi har støtt på temaet før, særlig i vår anmeldelse av Kris Kershaws The One-eyed God and the (Indo)-Germanic Männerbünde. Følgende sitat illustrerer dette ganske godt:

Før denne innvielsen ble gruppemedlemmet, uansett alder, ansett for å tilhøre samme kategori som kvinner, barn og dyr. Når forvandlingen først hadde funnet sted, ble individet innlemmet i Männerbund.

Julius Evola – Menn blant ruinene, s. 125.

Konklusjon

«Menn blant ruinene» er en flott bok å lese for den som ønsker å få et godt innblikk i Evolas Weltanschauung. Den utgaven jeg leste på Inner Traditions (utgitt i 2002) er på 310 sider og inneholder et 106 sider langt forord av Dr. H.T. Hansen samt Evolas Autodifensa.

—

Bokanmeldelsen er først publisert på engelsk hos thegoldenone.se.